Kinas Afrika-suksess på vippepunktet

Kinas muskuløse inntog i Afrika siden tusenårsskiftet har vært en formidabel suksess: I 2013 steg samhandelen mellom Kina og Afrika for første gang til mer enn 200 milliarder dollar, en 20-dobling siden år 2000.

Kinas samhandel med Afrika sør for Sahara passerte USA i 2009 og er nå mer enn det dobbelte av den amerikanske. Kinas samhandel vokser dermed mange ganger raskere enn den amerikanske, tross initiativer til økt Afrika-satsing fra president Barack Obama. Blant Kinas prioriterte partnere i Afrika er Angola,­ Nigeria, Niger, Tsjad, Sudan, Sør-Sudan og Zambia.

LES OGSÅ: Klar for skarpt FN-oppdrag i Sør-Sudan

Mest positivt

Forsker Hans Jørgen Gåsemyr ved Universitetet i Bergen konkluderer med at Kinas voldsomme vekst de siste par tiårene har bidratt overveldende positivt i store deler av Afrika.

– Satt på spissen har ti år med kinesiske investeringer bidratt til større økonomisk vekst i deler av Afrika enn 40 år med vestlig bistand, sier Gåsemyr.

Han påpeker at Kinas satsing på kontinentet verken er enestående eller drevet av viljen til å hjelpe «fattige Afrika»:

– Med Kinas etter hvert enorme økonomi og vedvarende vekst, investerer de stort i nesten alle deler av verden, både for å dekke eget importbehov og for å utvikle markeder for sine produkter. Kineserne gjør det selvsagt fordi det gagner dem, men effekten er positiv for begge parter, sier forskeren.

50-dobling?

Kinas eksportbank venter en 50-dobling av investeringene innen 2025, på et kontinent der allerede over 2.000 kinesiske selskaper har investert i mer enn 50 land. Over én million kinesere er nå i sving i Afrika, både som ansatte i store kinesiske selskaper og som selvstendige næringsaktører.

Spørsmålet er om trenden kan fortsette til fordel for afrikanske land. Det voldsomme fallet i oljeprisen er fulgt av prisfall på andre råvarer som utgjør tyngden i afrikansk eksport.

Problemet forsterkes av fallet på kinesiske børser og en nedkjøling av landets eventyrlig sterke­ vekst de siste par tiårene. Kina legger nå om den økonomiske politikken fra ensidig eksportfokus til å bli mer drevet av eget forbruk, med et dempet råvarebehov.

Stort volum

Hans Jørgen Gåse­myr tror ikke virkningene av at Kinas vekst synker to-tre prosentpoeng vil få voldsomme konsekvenser. Han påpeker at det fortsatt er snakk om svært høy vekst, med et stort volum og fortsatt enorm industrisektor.

– For afrikanske land med ensidig råvareeksport til Kina vil imidlertid nedgang i volum og råvarepriser bli merkbart. Det er vesentlig at disse landene utnytter den kinesiske drahjelpen til å gjennomføre reformer og utvikle flere deler av økonomien, sier Gåsemyr.

Han påpeker at selv om afrikanske land har hatt stor glede av økt samhandel med Kina, samt kinesisk utbygging av veier, jernbane og annen infrastruktur, så er det ikke noe entydig glansbilde.

– Med større kinesisk volum blir det økt konkurranse og flere useriøse aktører. Det finnes tallrike eksempler på kinesiske selskaper som tar lite hensyn til både miljø og arbeidernes kår. Likevel er plussene mye større enn minusene.

LES OGSÅ: Misjonssambandet sa nei til å droppe Kina

Koloniherrer?

Den britiske antropologen Jane Goodall – kjent for sine banebrytende studier av sjimpanser i Tanzania – mener Afrika er offer for moderne koloniherrer:

– I Afrika gjør Kina bare det samme som kolonialistene gjorde. De vil ha råvarer for sin økonomiske vekst, akkurat som kolonialistene hentet ut naturressursene og gjorde befolkningen fattigere, sa Goodall tidligere i år i et intervju med Agence France-Press.

En studie fra Brookings Institution avliver myten om at kinesiske selskaper i større grad enn andre lands selskaper prioriterer investeringer i naturressurser. Derimot viser Brookings-studien at både private og statlige kinesiske firmaer i større grad enn vestlige selskaper favoriserer ­investeringer i korrupte land. En studie fra Extractive Transparency Institute (EITI) konkluderer med at kinesiske selskaper verken er bedre eller verre enn andre når det gjelder åpenhet om betaling til afrikanske lands myndigheter.

– Kritikken om kinesisk kolonialisme er etter mitt syn feilslått og preget av dobbeltmoral, mener Hans Jørgen Gåsemyr.

Enkelt varebytte

Afrika er den regionen med sterkest økonomisk vekst etter Asia, og besitter store mengder olje og mineraler som Kina tørster etter. Kina importerer allerede 28 prosent av sin olje fra Afrika, og totalt står råvarer for 85 prosent av ­importen fra kontinentet.

Tilbake går skip fulle av konteinere med forbruksvarer, samtidig som kinesiske firmaer vinner store kontrakter om å bygge alt fra jernbaner og veier til skyskrapere i afrikanske storbyer. Mange afrikanske forbrukere jubler over billige kinesiske forbruksvarer, men det reises også kritikk om at mye av de kinesiske varene som pøses inn er av elendig kvalitet.

Folkeveksten i Afrika har de siste 70–80 årene vært sterkere enn i noen flerstatlig region i verdenshistorien, med utsikt til ytterligere fordobling fra dagens én milliard mennesker i løpet av de neste 40 årene. Eksempelvis hadde Uganda under sju millioner innbyggere i 1960, men er nå rundt 38 millioner, og ifølge FN-anslag kan det stige til hele 113 millioner innen 2060.

Arbeidsplasser?

Det store spørsmålet er om Kina og andre investorer kan bidra til en økonomisk vekst som også fører til arbeidsplasser for vanlige afrikanere. I boken China's ­Second Continent. How a million migrants are building a new empire in Africa advarer Howard A. French om faren for at afrikanske land med svake eller korrupte myndigheter vil bli utnyttet av mektige kinesiske interesser på jakt etter billige råvarer.

Han påpeker at kinesiske næringsinteresser så langt har hatt en sterk tendens til å bringe med seg sin egen arbeidskraft – det er nå en million kinesere i Afrika – noe som spesielt kan skape konflikter i små og mindre folkerike land der de får et dominerende nærvær. I store og folkerike land som Nigeria er dette en mindre fare.

En sannsynlig utvikling vil være at Kina – selv om landet ikke har noen historie som koloniherre i Afrika – på sikt vil opptre mer som en stormakt som vil øve både politisk og militært påtrykk når det er nødvendig for å beskytte sine interesser og sine innbyggere i eksil, tror French.

LES OGSÅ: Ytringsfrihet på kinesisk

Vil merkes

Seniorforsker Marc Lanteigne ved Norsk Utenrikspolitisk Institutt (NUPI) sier at afrikanske land må være forberedt på endringer når Kina nå legger om fra en tungt eksportdominert økonomi, til å hente mer av veksten gjennom hjemlige tjenester og økt forbruk i en sterkt voksende kinesisk middelklasse. For eksempel vil Zambia ikke lenger få solgt så mye kobber til høye priser til Kina, det samme gjelder olje fra Nigeria og mineraler fra Sør-Afrika.

– Disse vil merke endringene, men vi kommer fortsatt til å se et stort og økende handelssamarbeid mellom Kina og afrikanske land. Det er store muligheter, men også kimer til konflikt. I Afrika mener mange at den ­kinesiske satsingen gir for få lokale arbeidsplasser, mens det i Kina rettes kritikk mot at for lite av satsingen i Afrika gir utslag i jobber til kinesere, sier Lanteige.

I Sør-Sudan utgjør kinesiske soldater ryggraden i FN-­styrken som er utplassert.