Kan sannheten diskuteres?

Er egentlig dialog om sannheten mulig? Det var spørsmålet som ble reist på Haram-seminaret forrige torsdag. Seminaret holdes hvert år til minne om avdøde dominikanerpater Arnfinn Haram.

– Dominkanerordenen sprang ut av en religionssamtale, fortalte dominkanerpater Vivian Boland på seminaret. Grunnleggeren, den spanske presten Dominikus, møtte en vertshusholder som var tilhenger av albigenserne – en gruppe kirken hadde fordømt som kjettere. De ble sittende en hel natt og diskutere troen. Det resulterte i at vertshusholderen ble katolikk.

Altså tilsynelatende en historie om vellykket misjonsvirksomhet. Men Boland mente likevel det kunne kalles en religionsdialog, fordi også Dominikus ble forandret av samtalen. Han sluttet som vanlig prest og begynte å reise rundt som prekenmunk. En ekte dialog har som forutsetning at begge er åpne for at samtalen skal lede til forandring. Og at man tar seg tid: De to snakket sammen en hel natt.

Guds sannhet

Men kan en samtale om absolutt sannhet være rasjonell? For å svare på det, gikk Boland til den mest innflytelsesrike av alle dominikanere: Thomas Aquinas.

– Thomas trodde at sannheten var objektiv. Det satte ham fri til å søke sannheten, fordi den er noe vi finner, ikke noe vi skaper, sa Boland.

Denne forståelsen av sannhet sprang ut av troen på Gud. Som Guds skapninger er vi i stand til å finne Guds sannhet ved hjelp av vår fornuft.

– Sannhet er dessuten noe vi finner i fellesskap. Vi kan lære sannhet av de som har funnet den, men også av de som tok feil, ved at vi lærer av deres feil. En sannhet er sann, uansett hvem som sier den, sa Boland.

Teologien

Men tanken at sannhet har sitt fundament i Gud er ikke gangbar i dagens samfunn. I dag er den vanlige oppfatningen at religiøs tro ikke er rasjonell. Når religionen hevder at det finnes en absolutt sannhet, blir det gjerne sett som det motsatte av og en hindring for friheten til å søke sannheten.

Derfor mener mange at teologien ikke har noe på universiteter å gjøre. Boland trakk fram kardinal John Henry Newman, som midt på 1800-tallet argumenterte for at teologien er nødvendig for universitetene.

Menneskene stiller alltid noen store spørsmål. Teologi og filosofi har tradisjonelt levert svarene. Men hvis du tar teologien og filosofien vekk fra universitetet, vil spørsmålene fortsatt være der. Dermed blir det de andre fagdisiplinene som må svare også på de store spørsmålene. Men da går de ut over sin kompetanse, var Newmans resonnement.

– Newman ville si at et universitet uten teologi, ikke er noe universitet, fordi det ikke kan ta opp de store spørsmålene. Om de andre fagene begynner å besvare disse spørsmålene, blir det en form for avgudsdyrkelse, for de tar den plassen teologien egentlig skulle ha, sa Boland.

Men Newman var også opptatt av at teologien ikke måtte gå ut over sitt mandat og begynne å korrigere de resultatene som de andre fagene kommer fram til ut fra sine vitenskapelige metoder.

– Teologien skaper altså et rom for å søke etter sannhet, sa Boland.

LES OGSÅ: Ingen konflikt mellom tro og vitenskap

Sannhet med stor S.

Vi må skjelne mellom Sannhet (med stor S) og sannhet med liten s, framhevet den andre innlederen, professor Antoine Levy.

Den vitenskapelige sannhet kan bekreftes eller avkreftes. Men Sannheten er noe grunnleggende som bare trenger seg på oss, og som ikke kan begrunnes rasjonelt. Det er det vi gjerne kaller for overbevisning eller tro.

Levy mente at dagens mennesker ikke ser muligheten for noen forbindelse mellom sannhet og Sannhet. Vi har ikke lenger noe språk som kan forbinde den sannheten som finnes ved rasjonell undersøkelse og den som er åpenbart av Gud.

– Folk flest vil i dag anta at religion ikke har noe å gjøre med hva vitenskapen sier oss om sannhet, sa Levy.

Slik har det ikke alltid vært, og også Levy trakk linjen tilbake til Aquinas og middelalderens metafysikk.

– Dengang var den gjengse oppfatningen at tro var nødvendig om man skulle kunne oppnå sann kunnskap eller virkelig vitenskap om universet, sa Levy. Men metafysikken, som skapte en forbindelse mellom vitenskapens sannhet og den åpenbarte absolutte sannhet, brøt sammen som følge av reformasjonen og den vitenskapelige metoden.

– Dette innebærer at når mannen i gata i dag søker en Sannhet som går ut over vitenskapens sannheter, mangler han et rasjonelt kriterium som kan hjelpe til å skjelne mellom de mulighetene som ligger der, sa Levy.

Derfor tenker de fleste at det å bli religiøs er å gi opp muligheten til å ha tilgang til rasjonell tenkning eller kritisk bedømmelse når det gjelder absolutt Sannhet. Her fant Levy årsaken til at fundamentalisme har blitt en fristelse nettopp i våre moderne vestlige samfunn. Men det gjør også at den som ønsker å dele sin oppfatning om Sannheten med andre, vil bli anklaget for å ignorere vitenskapens sannhet.

– Den eneste muligheten som står tilbake er å snakke til de som allerede er overbevist om den samme Sannheten, sa Levy.

LES OGSÅ: Kirken i et gudløst samfunn

Rasjonell kraft.

Han tok til orde for en annen type dialog, som han fant eksemplifisert i tankene til nonnen Edith Stein, som så for seg en dialog mellom Thomas Aquinas og fenomenologen Edmund Husserl.

– Dette er et eksempel på det som må gjøres, nemlig å slippe løs den rasjonelle kraften som ikke kan skilles fra sannheten i den kristne troen, sa Levy.

Erfaringen fra ti års deltakelse i religionsdialog er at vi må skille mellom hvilket nivå samtalen foregår på, framholdt forskningsprofessor Greg Reichenberg.

– For det første er det troens nivå. Her snakker vi om det som er sant fordi Gud sier det. Dette er de mest sikre sannheter som kan kjennes i livet, men samtidig kan vi ikke begrunne hvorfor vi skal tro det. Det er begrunnet i Gud, sa han.

Teologien, derimot, er et forsøk på rasjonelt å forklare det vi tror på. Det er det fullt mulig å diskutere.

– Når vi samtaler, er det lett å forveksle teologi med tro. Men teologi er et forsøk på å forklare troen, det er ikke troen selv. Derfor må vi tåle kritiske spørsmål til vår teologi, sa han.

Religiøs praksis er et tredje nivå. Det er lett å gjøre religiøs praksis til en absolutt sannhet. Men også der må vi tåle kritisk debatt, mente Reichenberg, som selv er katolikk.

LES OGSÅ: Kirkemøtet vil ha mer dialog

Avklaring

Postdoktor Nora Sunniva Eggen, som selv er muslim, sa seg enig i at religionsdialog er mulig så lenge man deler sine resonnementer omkring den absolutte sannhet. Men det er mye som må avklares for å få en god dialog.

For det første hvilket mandat de som deltar har, for eksempel om de er der på egne vegne eller på vegne av en institusjon. For det andre hensikten med dialogen. Er det for å oppnå konkret samarbeid om noe, eller er det å erfare et ­fellesskap? Eller er man egentlig ute etter å misjonere? Og man må finne ut hva emnet for samtalen er.

– Hvis emnet er dogmatisk sannhet, har vi ikke mye å snakke om, mente hun.

Den iranske filosofen Mohammed Sabouri mente imidlertid at dialog også kan hjelpe oss på vår egen trosreise.

– I vår søken etter sannhet trenger vi dialog. For det er alltid mer i de religiøse tekstene enn vi selv har sett, og det kan vi oppdage i dialog med andre, sa han.

LES OGSÅ: Dialog er ikke forhandling

Forhandling

Burde vi slutte å snakke om dialog og heller snakke om forhandling? spurte førsteamanuensis Ragnhild Johnsrud Zorgati.

– Dialog er blitt et slagord, de er viktig og vakkert og et uttrykk for toleranse. Men gjemmer det maktrelasjoner som ville komme bedre til syne om vi kalte det for forhandling? spurte hun.

Hun ville likevel ikke avvise at det kan finnes god dialog, og viste til den ­kanadiske statsministerens Ramadan-budskap til kanadiske muslimer.

– Han tar tak i det de andre finner verdifullt, og løfter det opp til noe han selv kan lære av, sa hun.

Den hellige ånd

Antoine Levy mente dialog er fullt mulig selv om du har en overbevisning.

– Det som gjør en dialog rettferdig, er at du må ta sjansen på at den ender opp med at du selv må endre deg, sa han. Han viste til katolikkene tror at Den hellige ånd også kan inspirere de som har en annen tro, og at man derfor alltid kan finne noe verdifullt hos dem. Han spurte om det finnes noe tilsvarende grunnlag for å lete etter sannhet hos andre i islam.

Nora Eggen svarte at for muslimer er det umulig å bryte med at sannheten er at det bare er én Gud og at Muhammed har det endelige budskapet.

– Derfor sier vi heller at jeg har min tro og du har din, men la oss likevel møtes, sa hun.

– Sufitradisjonen i islam tror at det finnes bare én sannhet, og at det er den vi alle søker. Det er nokså nær ideen om at Den hellige ånd virker i alle, repliserte Mohammed Sabouri.

Greg Reichenberg mente dialog er mer enn forhandling.

– Vi kan ikke forhandle om sannheten. Men vi kan forhandle om ting vi skal gjøre sammen. Og vi kan forhandle om hvordan tro skal uttrykkes. Men også når utgangspunktet er at vi skal oppnå et konkret resultat, ender vi ofte med å glede oss over å være sammen. Det er en glede for meg å lytte når andre legger fram sin sannhet. Vi behøver ikke være redde for det, sa han.