Nyheter

Kampen om gravstellet

Gjennom 40 år har norske regjeringer overhørt rådene om å la kommunene overta gravplassene. Heller ikke dagens regjering, som er i ferd med å skille stat og kirke for alvor, vil frata kirken ansvaret for nordmenns siste reise og hvilested.

Bilde 1 av 6

– Jeg er ikke religiøs selv, og jeg tenker at gravferd ikke har noe med religion å gjøre. Det er et samfunnsansvar og vi skal ikke blande religion inn i det, sier Hilde Trettvik.

Hun har hatt Østre gravlund i Oslo som arbeidsplass i ett og et halvt år. Sjansen er stor for at hun blir her livet ut.

– De fleste som jobber her slutter ikke før de selv ligger i kista, sier Glenn Larsen, hovedtillitsvalgt i gravferdsetaten.

Gravferdsetaten

I løpet av morgentimene har Trettvik rukket å fylle igjen en grav, og nå legger hun den siste blomsterkransen på jordhaugen etter ­begravelsen som har vært. Trettvik tar seg av alt som skjer ute på gravplassen, før, under og etter begravelsen eller urnenedsettelsen.

Sjefen hennes har oversikten over hvilke graver som er ledige til bruk, og det er han som blir kontaktet av begravelsesbyråene for å planlegge det praktiske. Han er sjelden i direkte kontakt med de pårørende.

LES OGSÅ: Bare én av to vil begraves av kirken

Som kirkegårdsarbeider er Trettvik en ansatt i gravferdsetaten i Oslo kommune, selv om gravplassene i Norge hovedsaklig drives av Den norske kirke ved kirkelig fellesråd (KF). Slik har det vært siden gravferdsloven ble innført i 1997.

Nylig slo regjeringen fast at ordningen i Oslo er lovlig. De viser til en åpning i loven som gjør at Oslo kommune kan styre den daglige driften, mens kirken lokalt har det formelle ansvaret.

Betyr mye

At sjefen til gravlundsarbeider i Oslo Hilde Trettvik er kommunalt ansatt, betyr alfa og omega for henne.

– Jeg har ikke lyst til å jobbe for en religiøs institusjon som kirken er. Jeg sier ikke opp dersom kirken overtar ansvaret, men som arbeidssøker ville jeg vurdert om jeg i det hele tatt ville søkt på en jobb i kirken.

Og Trettvik er ikke alene om det. I en underskriftskampanje i 2012 skrev alle de 130 ansatte i gravferdsetaten, unntatt én, under på at de ønsket å forbli kommunalt ansatte.

Kunstig

– Å jobbe i gravferdsetaten er en ålreit jobb, og vi er en nøytral instans. Men å jobbe for kirken som tror at det finnes én Gud, blir litt kunstig. Vi skal jo begrave folk fra alle religioner og livssyn, sier Larsen.

LES OGSÅ: Prest og imam skal preke sammen – biskop sier nei

Hun tror at noen ville hatt store betenkeligheter med å fortsette i jobben dersom kirken hadde tatt over.

– Vi har blant annet folk hos oss som er medlem i Human-Etisk forbund, og de vil ikke ha kirken som sin arbeidsgiver. Dersom kirkevergen skulle overta ansvaret for oss en gang, vil vi nok få tilbud om å beholde jobbene, men det kirken står for kan ikke alle si seg enige i, sier Larsen.

Stridens kjerne

I gravferdsloven står det at gravlegging skal skje med respekt for avdødes livssyn. Og den understreker at alle har krav på en likeverdig behandling, uavhengig av hvilket tros- eller livssynssamfunn de tilhører.

Likevel har diskusjonen om hvem som skal ha det administrative og praktiske ansvaret i forbindelse med begravelser og kremasjoner, pågått i flere omganger over en rekke år.

Alle offentlige og kirkelige utredninger som har gått inn i spørsmålet, falt ned på at kommunalt gravferdsansvar er det beste. Ingen av anbefalingene har blitt hørt av politiske myndigheter.

Det er ikke aktuelt for oss å endre loven for gravferdsordningen

– Thorhild Widvey, kulturminister

I 1975 mente et flertall i det såkalte Sivertsen-utvalget at gravferdsansvaret helt ut måtte­ være kommunalt, fordi det er «prinsipielt riktig at kommunen, og ikke et kirkesamfunn er den ansvarlige for anlegg og vedlikehold av gravlundene», ifølge Stålsett-­utvalget.

– Spørsmålet om kirkelig eller kommunal drift har vært oppe til diskusjon flere ganger. Hver gang har man fått røster som ­mener at kirkelig gravferdsdrift er problematisk, men hver gang har en stor andel både i kirken og i kommunene vært fornøyd med dagens arbeidsfordeling, sier ­Øystein Dahle, forvaltningsdirektør i KA, som er arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter.

Loven står

Senest i sommer ba Oslo kommune departementet om å snu loven på hodet, fordi de mener kommunen som en trosnøytral part bør ha ansvaret for gravferden. Dette er i tråd med anbefalingene fra den rødgrønne regjeringens tros- og livssynspolitiske utvalg, det såkalte Stålsett-utvalget, som fikk i oppdrag å utrede en helhetlig politikk på tros- og livssynsfeltet.

Anbefalingene som ble lagt fram i januar 2013, ble lagt i skuffen da de blå overtok.

Nå er spørsmålet om å endre loven ikke bare lagt i skuffen, men også strøket fra blokka, ifølge kulturminister Thorhild Widvey, som i fjor gjennomførte en bred høring om den videre prosessen med å skille Den norske kirke fra staten.

– Det er ikke aktuelt for oss å endre loven for gravferdsordningen. Dagens ordning i Oslo har fungert godt, og den er innenfor lovens fleksible rammer, sa Widvey til Vårt Land for en drøy uke siden.

Gir ikke opp

Kultur- og ­næringsbyråd Hallstein Bjercke er fornøyd med at dagens ordning i Oslo er lovlig, men understreker at kampen for en nøytral gravferdsforvalter fortsatt er en viktig sak prinsipielt for et samlet byråd i Oslo.

– Det sørger for trosfrihet og likeverdighet. I Oslo er det særlig viktig med en så mangfoldig innbyggermasse, sier Bjercke.

Arshan Mohammad i det muslimske begravelsesbyrået Al-Khidmat mener det er irrelevant hvilken bakgrunn den som har ansvaret for gravferden har.

– Om de er troende eller ikke troende har ikke så mye å si. Vi har et godt samarbeid både med kirkeverger og gravferdsetaten. Det kan jo være en styrke å samarbeide med kirken, fordi vi tror på en Gud, men jeg har ikke opplevd at de som ikke er troende har gjort en dårlig jobb, sier ­Mohammad.

Tilrettelegger

– Vi har daglig kontakt med gravferdsetaten, kirkeverger og kirketjenere og har bare gode erfaringer med å samarbeide med dem. De er svært behjelpelige og stiller opp med det som trengs, sier Mohammad.

Muslimske gravplasser må plasseres slik at avdøde ligger på høyre side med ansiktet vendt mot Mekka. De første gravfeltene­ for muslimer åpnet allerede i 1972 i Gamlebyen i Oslo, og i dag er det om lag 50 gravlunder over hele landet med egne felt for muslimer.

Muslimsk gravferd innebærer også en rituell vask etterfulgt av en religiøs bønn ved graven før kisten senkes. De pårørende vil selv kaste jord på kista og dette blir lagt til rette for, både av gravferdsetaten og kirken.

Det viktige er at de som har mistet sine kjære blir møtt av noen som kan møte den enkelte på en skikkelig måte

– Øystein Dahle, forvaltningsdirektør i KA

Byrået selger kister, selv om avdøde egentlig skal begraves rett i jorda, ifølge muslimsk tradisjon.

– Vi må også forholde oss til lover og regler i Norge, og derfor begraves muslimer i kister i Norge, sier Mohammad.

Øystein Dahle i KA er fornøyd med at regjeringen har slått fast at kirken fortsatt skal ha ­hovedansvaret. Han syns ikke det er hold i argumentet om at nøytrale representanter sikrer likebehandling.

Tradisjon

– Det er ingen motsetning mellom at et trossamfunn har fått gravferdsansvaret, og gjennomføringen av dette på en god og likeverdig måte, sier Dahle.

Han mener tvert imot at kirkens tradisjon og erfaring kan være en ressurs for en verdig gravlegging. Dahle viser til en utredning gjort av Samarbeidsråd for tros- og livssynsrådet (STL), som viser at de som jobber med død og gravferd i dag viser stor fleksibilitet i møte med mangfold:

«De utfordringene som like fullt preger gravferdsfeltet, er stort sett knyttet til strukturelle forhold som lover, regler eller økonomi, og i mindre grad relatert til holdninger hos dem som besitter profesjonene rundt død.»

LES OGSÅ: «Jeg skalv av sinne av prekenen»

STL konkluderte likevel i høringen til Stålsett-utredningen:

«Gravferd er en allmenn tjeneste som det knytter seg sterke religiøse og livssynsmessige følelser til. Derfor burde forvaltningen av denne være livssynsmessig nøytral».

– Hva tenker du om det, ­Øystein Dahle i KA?

– Nøytralitet er et problematisk begrep i denne sammenheng. Det viktige er at de som har mistet sine kjære blir møtt av noen som kan møte den enkelte på en skikkelig måte. Det krever blant annet forståelse for betydningen av ritualer, symboler og tradisjoner. Og at folk er ulike og må møtes individuelt. De som arbeider lokalt har vist ved ­erfaring at de kan møte folk på en åpen måte og at likebehandling skjer i praksis, sier Dahle.

– Ubehagelig

Bent Salmelid, ansvarlig for gravferdsforvaltningen i Lørenskog, er enig med Dahle. Befolkningssammensetningen i Lørenskog ligner svært mye på Oslo. Sammen med Drammen er de tre Norges største innvandrerkommuner.

– Kirkegården vår blir preget av det, blant annet med buddhistiske og muslimske gravfelt. Det gjøres ingen forskjell på folk, sier Salmelid.

Men han ser godt at kommunen overtar ansvaret av hensyn til de ansatte som kanskje kunne trivdes bedre med kommunen som arbeidsgiver.

– Jeg har ingen problemer med å være ansatt i kirkelig fellesråd med mitt kristne ståsted, men jeg vet at mange har følt et ubehag ved å være ansatt i kirken. Jobben handler stort sett om å gravlegge folk på rett plass til rett tid, og der gjør de en fremragende jobb selv om de ikke har noen kirkelig tilknytning, sier Salmelid.

– På hvilken måte tilrettelegger dere for dem som ønsker en «nøytral» gravferd?

– I Lørenskog ligger gravlunden i nærheten av kirken, men bårebilen svinger ikke innom kirken slik det er naturlig å gjøre­ ved en kirkelig seremoni. Den kjører i stedet inn på nedre parkeringsplass og inn til gravlunden derfra.

Sjelden kontakt

Den eneste gangen pårørende ved dødsfall må være i direkte kontakt med kirkekontoret, er for å fylle ut skjemaer og ordne festeavtale til begravelse. Det gjelder overalt i Norge, bortsett fra i Oslo og et fåtall andre kommuner der ansvaret for gravplassene og kremasjon er kommunalt.

Ellers kan pårørende forholde seg til begravelsesbyrået som mellommann til gravferdsforvaltningen.

– Jeg forstår det lille ubehaget som noen humanetikere kanskje føler fordi de ikke har noe valg. I Lørenskog må de innom fellesrådets kontor og innom meg som kirkelig ansatt, men det er en ­papirsak som enhver kommunal avdeling heller kunne ha håndtert for å skåne dem som synes det er ubehagelig, sier Salmelid.

Dersom kommunen skal ha ansvaret for det som skjer ute på gravlunden, og kirken sørger for seremonien inne, kan det føre til ekstraarbeid

– Geir Haavemoen, kirkeverge i Lørenskog

Sammen med kirkegårdsarbeidere og kirkeverger fra Skedsmo, Rælingen, Nittedal og Lørenskog er Salmelid på besøk i Asker for å sanke inn tips til hvordan de kan drive gravlunder bedre. Av disse fem kommunene er det kun Skedsmo som har kommunal gravferdsstyring.

Gunstig økonomisk

– Det har vært en grei ordning i Skedsmo,­ sier Knut Jørgen ­Syvertsen, avdelingssjef for kommunal kirkeforvaltning.

Han har ingen motforestillinger til at kirken sørger for gravsteder til folket, men mener det kan være lettere å gjøre det kommunalt.

– Jobben med å få penger til gravferdsoppgavene er nok tyngre for en kirkeverge, enn for meg som allerede jobber i kommunen og har kort avstand til dem som styrer med økonomien, sier Syvertsen.

Kirkeverge i Lørenskog, Geir Haavemoen, er uenig.

– Det er økonomisk lønnsomt. Vi driver en forvaltning der samme­ mannskap følger seremonien både inne og ute på kirkegården. Det krever mindre bemanning enn der hvor dette er delt, sier Haavemoen.

Fortsatt velger mer enn 90 prosent å ha gravferdsseremoni i regi av kirken.

– Dersom kommunen skal ha ansvaret for det som skjer ute på gravlunden, og kirken sørger for seremonien inne, kan det føre til ekstraarbeid både administrativt og praktisk, sier Haavemoen.

– Forstår du at det kan være problematisk prinsipielt?

– Jeg kan forstå argumentasjonen, men i det daglige opplever vi ikke det som noe problem, sier kirkevergen i Lørenskog.

– Samfunnsoppdrag

Øystein Dahle i KA frykter at stadige omkamper om hvem skal ha gravferdsansvaret, går ut over det langsiktige arbeidet på sektoren.

– Det er en sårbar sektor hvor man bør unngå å skape unødig uro. Det er behov for kontinuitet og vi synes det er dumt med stadige omkamper som kan spre usikkerhet rundt forvaltningsansvaret. Derfor er vi glad for at regjeringen slår fast at det ikke er aktuelt å endre loven, sier Dahle.

– Hvorfor vil kirken ha ­ansvaret for gravferden, når det ikke dreier seg om forkynnelse og dere i tillegg må gjøre det så nøytralt som mulig?

– Det er en del av et bredere samfunnsoppdrag der kirken mener de har noe å bidra med og finner meningsfullt. Den norske kirke har hatt en bredere funksjon enn den rent kirkelige i mange lokalsamfunn, og ønske om å beholde gravferdsansvaret ligger nok i forlengelsen av det, sier Dahle.

Men hva er problemet med at kommunen tar hovedansvaret?

– Den lokale kirke har en lang tradisjon for å ha dette ansvaret, og de ønsker å fortsette, delvis på grunn av nærheten mellom kirkebygget og gravplassen, men også en nærhet i organisering og drift.

Forstår du at det kan oppleves rart for mange kirkegårdsarbeidere, som ikke nødvendigvis identifiserer seg med kirken, å ha kirken som arbeidsgiver?

– Ja, der det er lang tradisjon for kommunal drift kan jeg forstå at noen blir usikre hvis kirken skal overta. Men vi har ikke erfart at dette har vært noe sentral problemstilling andre steder i Norge. For de som arbeider på gravplassene er det ikke krav om medlemskap i Den norske kirke. Derfor er det forskjell å jobbe som vanlig tilsatt i kirken og de som jobber bare på gravplassen, sier Dahle.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter