– Jeg kan ikke som lovsangsleder gå på følelser eller respons...

– David André Østby – du gir ut albumet Hele himmelen, tittelen din er lovsangsleder. Kan en være profesjonell på lovsang, er ikke det noe som kommer av seg selv – når det må?

– Tilbedelse er noe som har pågått og pågår i alle kulturer - til alle tider. Jeg opplever at min jobb som lovsangsleder ikke først og fremst er å lære folk å tilbe, det tror jeg vi kan veldig godt fra før. Men det er å hjelpe mennesker til å tilbe de gode tingene – for de tingene vi «tilber», de gir vi makt og innflytelse i livene våre. Det handler om å gi tingene verdi. På engelsk heter det worship, det kommer av det gamle, angelsaksiske ordet weorthscipe , altså å tilegne noe verdi. Og så er det slik at hver gang jeg hører en definisjon på hva lovsang er, tenker jeg at ... ja, slik er det – men det er så mye, mye mer. Lovsang har en objektiv og en subjektiv side. Den objektive handler om at Gud er ære verd. Jeg mener jo at alle kristne har en oppgave i å gi Gud ære – og at det kan skje på mange måter. Så blir det min oppgave som lovsangsleder og lovsang-skriver å hjelpe og oppmuntre folk til å «tegne» et bilde av Jesus for seg selv og andre – og at det er så fargerikt at folk har lyst til å respondere på det. Så enkelt, så vanskelig.

– En slags fødselshjelper?

– Det kan du si. Jeg har tenkt at min oppgave som låtskriver er litt sånn som ikonmaleren som «maler» et bilde av Jesus. Det skal være så skjønt som mulig. Alle dimensjonene blir ikke med, naturligvis – det blir som det blir. Du må trekke frem én side ved Jesus, og si at, OK, dette her, det er Han verd å æres for. Kanskje er sangene mine som ikoner, de hjelper forhåpentligvis folk til å erkjenne hvem Jesus er. Lovsangens subjektive side er at vi erfarer Gud på vår måte, og vår måte er forskjellig fra andres. Noen erfarer Ham gjennom tekst, bilder og Bibelens historier – noen møter Ham i følelsene. Det er ulike veier inn til hjertene våre. Min utfordring som kristen er at jeg må prøve å gi det meste og det beste til de gode tingene.

– I forrige nummer av pinsevennenes ukeavis Korsets Seier sier konstituert sjefredaktør i Vårt Land, Alf Gjøsund, at han hører mye på lovsang, for tiden?

– Det syns jeg var veldig positivt.

– Var det overraskende?

– Jeg syns ærlig talt ikke at det var så overraskende.

– Det overrasket meg!

– Didrik Søderlind i Human-Etisk Forbund skrev også for en tid siden – kanskje var det i Vårt Land – at han hørte på lovsang.

– Uttrykket i et nøtteskall: Lovsang, det er vel egentlig mye forskjellig – alt etter stemning og humør, hva man liker eller ikke liker. Slik det er i alle miljøer?

– Lovsang er en smidig greie. Egil Svartdahl sier at «pinsebevegelsens tradisjon er å være moderne». Det er beskrivende for pragmatismen som har preget deler av frikirkelighetens forhold til musikk. Når det gjelder musikk, bruker vi nok det som til enhver tid er gjeldende. Nå vil jeg si at lovsangen føyer seg fint inn i rekken av kirkemusikk – fra Davids salmer, gjennom Bachs Soli deo gloria (bare du er ære verd) som han skrev på partiturene, de gamle salmene til moderne lovsang. Lovsangen er bruksmusikk, det var det for Bach også. Jeg arbeider i en kirke som ikke ønsker å være eksklusiv og som tror vi kan lære noe fra de fleste kirkesamfunn og tradisjoner. Det gir et større og breiere bilde av Gud. Mange av tekstene på den nye plata mi er skrevet sammen med kristne fra andre miljøer og tradisjoner. Vi bruker Grundtvig så naturlig som noe, og den kontemplative Taizé-sangen Syng lovsang hele jorden bruker vi ukentlig i vårt bønnehus. Vi ser stykkevis, alle sammen – sammen ser vi mer.

– På blokka mi her har jeg et spørsmål: Er lovsang for en kristelig «elite»? Det har vært slik at den karismatiske delen av kristenheten har tatt et slags eierskap til lovsangen som den eneste veien til Gud. Følelser i fri flyt, ekstase. Utenfra sett er det litt skremmende. Og blir oppfattet som musikk for de «enkle»?

– Hvis det er sant - og det skal jeg ikke nekte for at det er - synes jeg det er trist. Jeg mener at hvis vi – og jeg – har gjort dette til noe for den kristne «elite», er det tid for selvransakelse. Jeg tror du har rett i at lovsang kan fremstå som om det er noe for de spesielt følsomme og at den er tilrettelagt for spesielt mottakelige. Da blir det litt som i gamle dager da presten prekte på latin – folk skjønte det ikke, men det var «riktig». Jeg forstår at man kan bli fremmedgjort når lovsangen plasseres på en høyere hylle enn alt annet. Men min visjon har vært å trekke det forståelige «språket» tilbake, slik latinen vek som kirkespråk, leter jeg etter det forståelige, tilgjengelige og jordnære og prøver å beskrive Gud gjennom det. Den nye plata er med i det prosjektet.

– I min egen karismatiske tid var «følelsene» selve beviset på at Gud var til stede. Det gjelder ikke lenger?

– Ånden er jo alltid til stede. Hvis vi tror på en allestedsnærværende Gud, så er han like mye til stede akkurat her vi sitter nå, som på et karismatisk vekkelsesmøte. Så mitt innsteg når jeg leder lovsang er at Gud er her. Og fordi Han er her, så vil folk oppfatte Ham eller erfare Ham på ulike måter.

– Hva er en god dag på jobben for en lovsangs-leder?

– Det er lett å tro at det er når sangene utløser et fysisk, synlig uttrykk – at løftede hender, lukkede øyne, bøyde kne er en slags suksessfaktor. Men slik er det ikke. De fleste gangene jeg leder lovsang, skjer det ikke så mye ekstraordinært i rommet. Da må jeg stole på at Gud gjør sitt verk i menneskene, også i det stille. Noen ganger er uttrykket veldig synlig, men som oftest er det helt ordinært – at noen ser litt fraværende ut, de kommer fra en strevsom morgen med unger som krangler, de har ikke fått parkeringsplass, de har utfordringer i ekteskapet. I gudstjenesten leder jeg folk i alle sesonger av livet, det er det som gjør det utfordrende og rikt. Jeg kan ikke som lovsangsleder gå på følelser eller respons, jeg tenker at dette gjør jeg fordi det å tilbe Gud er en del av den kristne utsendelsen, en del av det kristne livet – vi gjør det uansett om vi føler noe eller ei.

– Men det er noe rart med lovsang, det er liksom så ensidig positivt, vi skal være glade og takknemlige, selv om vi ikke er det – er det riktig? David tok ofte kraftig i, og når han beskyldte Gud for det ene og det andre, utmerket han seg ikke akkurat som noen lovsanger?

– Nettopp. Kong David er et kjempegodt eksempel på å la sin stemme høres i alle sinnets «års-tider». Når han var pressa på livet, sa han ifra. Noen ganger «Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg», noen ganger «Lov Herren min sjel» – det gikk hånd i hånd. Jeg har lyst til å si så det runger: Om du bare har klage å bidra med, så bring det. Gud er ikke redd for følelser, ikke redd våre nedturer og smerter, vi må ikke sitte stille med det. Jeg skal være enig i at de sangene vi synger kan ha en slagside, vi synger for det meste sanger som roser Gud – det er som å være bursdag, man sier gode ting om jubilanten. Klagen har ikke så mye rom, alltid. Men er klagen din «lovsang», så bring den.

– Det er ikke så lett å løfte hendene når en synger Sorgen og gleden de vandrer tilhope?

– Nei, der har du det. Men kom med klagen.

– Vi sitter jo klistret og ser på fotball om dagen. Og så tenker jeg, er det en sammenheng her – det er «lovsang» fra tribunene her, óg?

– Helt klart, definitivt. Det handler om å se noe som fanger hjertets hengivenhet, og som vekker beundring og lidenskap i oss. Så blir det min oppgave som lovsanger å prøve å tegne et bilde av Jesus som er så vakkert og beundringsverdig at det utløser «hjertets hengivenhet». Ikke i ekstase, men så det indre berøres.

Les flere intervjuer i serien Mens vi tror:

Torleif Elgvin: – Noen av de falske tekstene er designet så avansert at det må ha stått bibel-forskere bak

Anne Anita Lillebø: – Hva ville skje om vi bare slappet av og tenkte at nå er det gått enda en dag

Hans Jacob Kinge: – Nå er de jo på banen, hele hurven, alle har sin egen atombombe, Trump og hele styret ...

Linda Andernach Johannesen: – Sekulariseringen? Jeg tenker at der skal vi som kristne ta på oss vår del av skylda.

Alf B. Oftestad: «Jeg pleier å si: Din neste er den som krysser dine planer»

Håvard Svendsrud: «Jeg var jo ikke den første som spilte trekkspill til gudstjeneste»

Helge Hognestad: «For meg handler kristendom om å kunne overgi seg til det dypeste i seg selv»

Karl Gervin: «Jeg mener vi skulle være mer frimodige i å la ord komme til kort»

Elisabeth Holte: «Jeg tror man misforstår når man tror at de unge vil ha det lett og rytmisk»

Jostein Bjørndal: «Jeg tenker at arkitekten skal hegne om det hellige»

Anne Kristin Aasmundtveit: «Det er ikke for Guds skyld vi ber, det er for vår skyld»