– Jeg kan aldri tilgi nazismen

Dette intervjuet stod på trykk i Vårt Land 27. januar 2010.

– Nå er jeg den eneste norske overlevende fra Auschwitz. Jeg må fortelle så vi ikke skal glemme. Men det er en tung bør, synes fange nr. 79231. Merket har han fortsatt på venstre underarm. I dag blir også en tegneserie med hans krigshistorie utgitt.

– Fordi det gjorde vondt

Steinmann sitter i stua si på Nordstrand i Oslo. På bordet ved godstolen ligger to bøker som handler om andre verdenskrig. De årene har satt sine spor, selv om Steinmann lenge «trakk ned rullegardinen».

– Det tok mer enn 20 år før jeg orket å snakke om de grusomme hendelsene. Ikke engang kona og barna mine hørte meg fortelle. Men de leste og så filmer fra krigen, så de visste hva jeg hadde vært gjennom.

– Hvorfor ville du ikke snakke?

– Fordi det gjorde vondt, sier han og blir blank i øynene.

– Hva fikk deg til å bryte tausheten?

– En av de andre overlevende, Kai Feinberg, ble alltid intervjuet. Da jeg møtte ham i et selskap, sa han: «Sammy nå må jeg få avløsning». Etter det begynte jeg å dra på skolebesøk.

LES OGSÅ: Samuel Steinmann er død

Bygde synagoge i 1917

Steinmann ble født inn i en jødisk familie. Faren var innvandrer fra Latvia via Sverige. I Norge skaffet han seg levebrød som forretningsmann. Han var ortodoks, og familien hadde tilhørighet i den Den israelittiske menighet, som hadde bygd sin egen synagoge i Calmeyergaten i 1917.

To år senere innviet Det Mosaiske Trossamfunn Oslo sin nye synagoge i Bergstien på St. Hanshaugen, hvor forsamlingen fortsatt holder til. Etter krigen var det ikke lenger grunnlag for to jødiske samfunn i hovedstaden. All virksomhet ble lagt til Det Mosaiske Trossamfunn.

Sendt ut med «Donau»

I november 1942, som 19-åring, ble Samuel sendt med fangeskipet «Donau» sammen med mer enn 500 norske jøder. Ferden gikk videre med tog til Auschwitz. Der var han flere ganger døden nær, men slapp unna gasskammeret. Han ble evakuert derfra i midten av januar 1945 til Buchenwald.

– Vi var fem norske jøder som marsjerte åtte mil fra Auschwitz til Buchenwald. Der ble vi befridd av amerikanske styrker 11. april samme år. Og 30. mai seilte vi opp Oslofjorden til et fritt Norge. Fortsatt gjenopplever jeg innseilingen, sier pensjonisten som i forrige uke var på båttur til Kiel.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Holder foredrag og hjelper eldre

Hver tredje uke er han frivillig på Nordstrand eldresenter. Da kjører Steinmann og leverer middag til andre gamle som ikke har så lett for å komme seg ut.

– Får du mange spørsmål om fortiden din i den forbindelse?

– Nei, men jeg har holdt foredrag for dem. Da gråt alle, forteller han.

Samuel Steinmann ble forretningsmann som sin far. I 1974 ble forretningen solgt. Ikke lenge etter ble krigsveteranen uføretrygdet. Han tålte ikke påkjenninger.

– Like barn leker best

Oslo-mannen er stolt over å være jøde, og sier at den jødiske identiteten er viktig. Etter krigen tenkte Steinmann at det var best å finne seg en kone med en annen bakgrunn. Men det ble jødiske Bodil i 1950. Tre barn, sju barne- barn og seks oldebarn senere sier han om sin avdøde hustru med tårefylte øyne:

– Like barn leker best. Det var viktig og riktig at det ble oss. Vi hadde et langt og godt ekteskap.

Barna har valgt annerledes. Steinmann er litt lei seg for at det jødiske slik sett blir utvannet.

– Israel er en stor redning

Selv går han i synagogen – litt for lite etter eget utsagn – og helligholder hviledagen og andre jødiske helligdager. Men han tilbereder ikke koschermat.

– Har du vært utsatt for antisemittisme?

– Nei, men jeg fryser på ryggen når jeg hører om det. Det må være uopplyste mennesker som står for slike holdninger, mener tidsvitnet.

– Hva tenker du om Israel?

– Landet er en stor redning og tilfluktssted for jøder. Selv om jeg aldri vurderte å emigrere dit, har jeg besøkt landet mange ganger. Det er noen år siden sist, men nå vurderer jeg å reise sammen med kjæresten min, Henny. Hun er ikke jøde.

Skiftet mening om Auschwitz-retur

I mange år fikk Samuel Steinmann spørsmål om han ville være med tilbake Auschwitz. Lenge svarte han bare «Jeg har vært der». I 2004 forandret han mening, og siden har han besøkt utryddelsesleiren sammen med Holocaustsenteret i Oslo og Stiftelsen Hvite Busser.

– Er du bitter for at du ble frarøvet så mange av ungdomsårene?

– Mens jeg var i Auschwitz tenkte jeg på hva jeg gikk glipp av. Jeg fikk jo aldri fullført noen utdannelse. Men jeg prøvde å ta igjen da jeg kom hjem. Og kan vel ikke si at jeg bærer på bitterhet.

– Neste generasjon må få kunnskap

– Kan du tilgi?

– Du spør vanskelig, sier han og nøler litt før han fortsetter.

– Jeg kan ikke tilgi nazismen, men prøver å glemme grusomhetene. Og den nye generasjonen tyskere har jeg et godt forhold til.

– Hvilket råd vil du gi til dagens norske politikere?

– Skolen er det viktigste. Den oppvoksende generasjon må få kunnskap om det som hendte så det ikke skjer igjen.