– Jeg har bedt til Gud om at jeg skulle få oppleve kirkens løsrivelse fra staten

– Vil dere ha is? Det er jo så varmt ute. Konen min, Karna, pleide alltid å servere kaffe og kake til journalister som kom på besøk. Men dere får ta til takke med is i dag, sier Andreas Aarflot.

Vi møter ham hjemme i eneboligen på Greverud utenfor Oslo, der han har bodd siden midten av 90-tallet. De to siste årene har han bodd der alene. Karna døde vinteren 2015.

– Hun var mitt livs store støtte og inspirasjon. Karna var fortrolig med døden, og vi rundt henne forsonte oss med at det måtte være slik. Ved slutten var det som om døden var en venn for henne; hun hadde hatt så mange plager i de siste årene. Det var en god løsning for oss alle, sier Aarflot.

– Tenker du at du skal møte henne igjen?

– Bibelen er full av billedlig tale om livet etter døden. Det jeg vet, er at Jesus sto opp fra de døde og vandret gjennom dødsdalen for oss. Når min tid kommer, vil jeg flytte blikket til Jesus, min frelser, og til det korset som ble tegnet på meg da jeg ble døpt. Da skal jeg hvile trygt i Guds hender, som har båret meg også i dette livet.

Aarflot blir stille.

– Men om jeg skal møte Karna, og kjenne henne igjen, spurte du? Tanken streifer meg fra tid til annen, og da fylles jeg av glede. Det jeg i alle fall vet, er at jeg skal møte Jesus, og ha et liv med ham.

LES MER: Det er ikke slik at alderdom bare tynger

Det vi kjempet for

Søndag 1. juli fyller Andreas Aarflot 90 år. Kirkehistorikeren, professoren, kirkepolitikeren, biskopen og presesen ligger fremdeles ikke på latsiden. De par siste årene har han publisert fire artikler i vitenskapelige tidsskrift. Aarflot er kanskje den personen som har hatt størst innflytelse på Den norske kirkes utvikling i siste halvdel av 1900-tallet. Uten Aarflot, intet selvstendig kirkedemokrati, sier noen. Siden 60-tallet har han kjempet for at Den norske kirke skulle løsrives fra staten.

– Da jeg ble 80 år, begynte jeg å be til Gud om at han skulle la meg få oppleve at Den norske kirke ble løsrevet fra staten. Og det fikk jeg se. Jeg har kjempet for at kirken skal få være kirke, fri fra politisk overtilsyn og vekslende regjeringers politiske program. Selvstendigheten gjør det mulig for kirken å være sann, levende og evangelisk, sier han.

Men veien mot selvstendighet har vært lang. Først i 1984 ble Kirkemøtet, Den norske kirkes fremste demokratiske organ, lovfestet.

– Kirkemøtet gjorde det mulig å ha et ansvarlig forum for kirkedebatt, i stedet for spredte innlegg i aviser og foredrag, sier Aarflot.

– Hva tenker du om kirkedemokratiet i Den norske kirke i dag? Ble det slik du ønsket det?

– Ja, det er jo dette vi har kjempet for! Men jeg skulle kanskje ønske at de som ble valgt til Kirkemøtet hadde mer erfaring med kirkelig virksomhet. De som påtar seg verv i kirken, skal utføre arbeidet i lojalitet med den lutherske bekjennelse. Bevisstheten om ansvaret i et slikt verv formes naturlig nok gradvis, men jeg skulle ønske at ansvarligheten i forkant var større, sier Aarflot.

– Åpen folkekirke vant kirkevalget i 2015, og har flertall i Kirkemøtet. Hva tenker du om det?

– Jeg har først og fremst vært opptatt av at kirken skal forbli samlet, og at man tross forskjellige syn skal ha gjensidig respekt. Men jeg har blitt mer og mer klar over at det finnes biologiske og sosiologiske faktorer som bidrar til at vi bør gi dem som lever i samkjønnet parforhold rom til å utfolde seg i alle livets aspekter. De bør også kunne arbeide i kirken. Men jeg har vanskelig for å se at samkjønnede parforhold er likestilt med ekteskapsordningen Gud har lagt ned fra skapelsen av, sier Aarflot.

LES MER: Likekjønnet vigsel-saken er død. Hva nå, Åpen folkekirke?

Mange kamper

Andreas Aarflot ble født i Kina, der foreldrene var misjonærer for Det Norske Misjonsselskap, i 1928. I 1976, 47 år gammel, ble han biskop i Borg. I 1977 ble han biskop i Oslo, der han ble til han gikk av med pensjon i 1998.

Det har vært mange kamper. Aarflot hadde en finger med i spillet i det meste som skjedde i Kristen-Norge.

– Jeg har alltid kjempet for at kirken skulle forbli samlet, sier han.

Derfor ba han Børre Knudsen trekke seg fra sin prestestilling i Balsfjord da abortkampen raste på sitt verste på 80-tallet. Derfor ba han kvinneprestmotstandere respektere regjeringens utnevnelse av Rosemarie Köhn som biskop på Hamar i 1993.

– Mitt prinsipp er at enhver som blir kalt av en lovlydig myndighet, i dette tilfelle regjeringen, også er kalt av Gud. Det formidlet jeg til Rosemarie, og ba dem som sørget om over avgjørelsen om å respektere kirkeordningen.

LES MER: Høy pris å betale for de første kvinnelige prestene. Rosemarie Köhn ledet an.

Glemte konflikter

Mange av de store kampene Aarflot har stått i, er imidlertid glemt. Som da Norsk Luthersk Misjonssamband raste over Aarflots kamp for et bredere lokalt menighetsliv. På 60-tallet hadde organisasjonene nærmest monopol på kristne aktiviteter på kveldstid, mens Den norske kirke hadde ansvar for gudstjenester og de kirkelige handlingene.

– Det var lite aktivitet i norske menigheter på denne tiden, og mange prester var redde for å fremstå som konkurrenter til organisasjonene. Jeg mente menighetene burde være det naturlige sentrum for kristenlivet, og møtte massiv kritikk fra organisasjonene, som var redde for å miste sitt særpreg, forteller Aarflot.

En annen kirkekamp som kan virke fremmed, ja nesten eksotisk, i 2018, er diskusjonen om økumenikk. Andreas Aarflot ble med i eksekutivkomiteen i Det lutherske verdensforbund i 1973, og satt der helt til 1990. Men økumenikk var ikke ukontroversielt i 70-tallets Kirke-Norge.

– Jeg fikk sterke advarsler fra min fagkollega Carl-Fredrik Wisløff, som mente vi kunne miste vårt lutherske særpreg hvis vi samarbeidet med andre konfesjoner. Jeg pleier ofte å sitere en tsjekkisk filosof i denne sammenheng: «Ein kan vel ikke lata vere å byggja bruer sjølv om ein eller annan tosk skulle finne på å falle utanfor».

– Temperaturen i disse debattene kan virke fremmed i dag?

– Jeg skal ikke prøve å analysere Wisløffs bakgrunn, men jeg tror han hadde liten forståelse for de åndelige verdier og livsmønster de andre trossamfunnene kunne bidra med til kristendommen som helhet. Men dialog var datidens løsning på alt, og ga gode resultater. I dag er situasjonen en helt annen, sier Aarflot.

Høydepunktet i Aarflots økumeniske arbeid var utarbeidelsen av Porvoo-avtalen i 1996. Der erklærte de lutherske kirkene i Norden og anglikanske kirkene i Storbritannia at de anerkjente hverandres dåps- og nattverdssyn, samt hverandres presteskap.

– Det var stort å få føre den avtalen i pennen. Og feiringen ved høyalteret i Westminster Abbey, med dronning Elizabeth til stede, var storslått. Hvis jeg skulle tilhørt et annet kirkesamfunn, måtte det nok vært den anglikanske kirke, sier Aarflot.

LES MER: Billy Grahams økumeniske kamp.

Svunnen tid

Aarflot er i full gang med å planlegge 90-årsfeiringen. Til festen kommer familie og venner fra et langt liv. Men det er mange som er falt bort. Johannes Smemo, Børre Knudsen, Erling Utnem, Per Lønning, Carl-Fredrik Wisløff, Odd Bondevik. Kollegaer, irritasjonsmomenter og diskusjonspartnere i en generasjon som formet og preget norsk kristenliv i etterkrigstiden.

– Jeg har levd sammen med betydelige personer i norsk kirkeliv. Noen av dem har jeg jobbet tettere med enn andre. I årene mine som preses, synes jeg vi hadde et godt bispekollegium. Vi gikk alle inn i det med hvert vårt særpreg, men det smalt egentlig aldri i diskusjonene våre der. Jeg noterte de ulike synspunktene, og laget et ferdig utkast til vedtak. Det ble som regel vedtatt på møtet neste morgen. Jeg følte vi hadde en givende periode i kirken på slutten av 1900-tallet.

– Hva er du mest glad for å ha vært med på?

– Det er nok min tid som biskop og preses. Jeg er takknemlig for at jeg har levd et kristenliv med en sterk og trygg forankring i min tro. Jeg ble døpt 12. august 1928 på misjonærenes feriehjem. Da ble jeg lagt i Guds armer, og der har jeg fått hvile siden. Jeg har fått kjenne hans omsorg gjennom hele livsløpet, og det er jeg takknemlig for.