Israels jakt for å drepe Arafat

Den israelske stjernejournalisten og forfatteren Ronen Bergman har brukt åtte år og utført mer enn 1.000 intervjuer for å fortelle historien om det han betegner som «den mest robuste, strømlinjeformede drapsmaskinen i historien».

Det handler om hvordan israelske ledere brukte sine sikkerhetstjenester – Mossad, Shin Bet og det israelske forsvaret – til å gjennomføre målrettede drap mot fiender de i verste fall mente kunne true selve den jødiske statens eksistens.

Bergman er seniorkorrespondent med ansvar for etterretnings- og militærsaker i Israels største avis Yedioth Ahronoth.

Lillehammer-drapet i 1973

Det blir anslått at den unge staten, som i år fyller 70 år, har stått bak mer enn 2.700 målrettede drapsoperasjoner i og utenfor Israel. En av dem skjedde på Lillehammer i juli 1973, da Mossad-agenter utførte en av de største fiaskoene i etterretningsorganisasjonens historie.

Målet i den fredelige byen ved Mjøsa var Ali Hassan Salameh, en av lederne av Svart September som stod bak massakren under München-OL i 1972. Der ble 11 israelske gisler og fem av gisseltakere drept da tysk politi prøvde å frigi de israelske OL-deltakerne.

Sommeren etter var Mossad overbevist om at Salameh befant seg på Lillehammer. Angivelig skal 15 Mossad-agenter ha vært med på operasjonen. Seks av dem pågrepet av norske myndigheter, og 1. februar 1974 ble fire dømt for medvirkning til drapet på den uskyldige marokkanske kelneren Ahmed Bouchiki. En femte agent ble domfelt for ulovlig innsamling av opplysninger til fordel for fremmed stat.

LES OGSÅ: Israel dumper asylsøkere i afrikanske land

Klønete flukt fra Lillehammer

Vanligvis ekstremt dyktige Mossad-agenter drepte ikke bare feil mann, de gjennomførte også en utrolig klønete «flukt». I Ronen Bergmans bok Rise and Kill First: The Secret History of Israel's Targeted Killings, kommer det fram at innkjøp av kraner til en av Mossad-agentenes hus i Israel skulle bli avgjørende for pågripelsen.

Ronen forteller at Mossad var klar over at noen hadde notert registreringsnummeret på bilen som ble brukt under attentatet i Lillehammer. Derfor gav aksjonsleder Mike Harari beskjed om at de to aktuelle agentene skulle bli kvitt leiebilen og kaste nøklene, og deretter ta tog tilbake til Oslo og fly ut av landet.

Den ene Mossad-agenten ville imidlertid slippe å drasse med seg de nyinnkjøpte kranene på toget, med det for Israel fatale resultat at de to ble pågrepet av norsk politi under innlevering av leiebilen. I avhør sprakk den klaustrofobiske Dan Ærbel fullstendig og utleverte hele nettverket bak aksjonen.

Talmud: Ta livet av dem først

Tittelen på Bergmans bok spiller på et sitat fra de jødiske Talmud-skriftene: Når noen kommer for å drepe deg, så ta livet av dem først. Eller som det heter i en James Bond-film: Å leve og la dø. Bergman beskriver det vanskelige og dypt moralske dilemmaet, der fundamentale demokratiske og menneskerettslige prinsipper støter an mot en nasjons instinkt til å beskytte seg selv.

– Jeg fant at siden 2. verdenskrig har Israel benyttet seg av attentater og målrettede drap mer enn noe annet vestlig land, ofte med fare for tap av sivile liv. Men jeg fant også en lang historie med dyp og ofte bitter intern debatt om hvordan staten skulle bevares. Kan en stat bruke terroristenes metoder? Kan den skade uskyldige sivile i prosessen? Hva er kostnadene? Hvor går grensen, spør Ronen i en lengre artikkel med utdrag fra boken i The New York Times Magazine.

Mål for nedskyting: Arafat

Av flere nervepirrende operasjoner som blir beskrevet, står jakten på den palestinske frigjøringsorganisasjonen PLOs legendariske leder Yasir Arafat sentralt. I oktober 1982 kunne det gått dramatisk galt, da to israelske F-15 jagerfly var på nippet til å skyte ned et transportfly på vei fra Aten til Kairo. Israelske spanere insisterte på at de hadde sikker identifikasjon på at Arafat gikk ombord i flyet.

Med ordre fra forsvarsminister Ariel Sharon gav stabssjef Rafael Eitan i den israelske hæren grønt lys: «Skyt det ned». Likevel nølte operasjonslederen, generalmajor David Ivry. Det var noe som ikke stemte: Hva hadde Arafat i den egyptiske hovedstaden å gjøre, og hvorfor dra i et transportfly som slett ikke stod i stil med Arafats status som en de facto palestinsk statsleder?

LES OGSÅ: Unge kristne er mindre pro-Israel

Hadde identifisert feil mann

Ivry var på grensen til ordrenekt da han holdt tilbake de israelske pilotene som hadde transportflyet i siktet. Så kom kontrabeskjeden. Mossad var blitt i tvil, Arafat kunne likevel ikke ha vært i Hellas. Ifølge nye opplysninger var mannen som gikk ombord Arafats til forveksling likt utseende yngre bror, Fathi Arafat, barnelege og grunnlegger av palestinsk Røde Kors.

Med seg i flyet hadde Fathi Arafat 30 palestinske barn som var skadd i den fatale massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila utenfor Beirut en måned tidligere. Den grusomme nedslaktingen ble utført av militsen til det kristne falangistpartiet, men ifølge israelernes egen granskingsrapport hadde israelske styrker medansvar, og grep ikke inn selv om de visste hva som foregikk. Forsvarsminister Ariel Sharon måtte gå av etter at rapporten ble fremlagt.

Ville blitt en enorm skandale

Det ville blitt en skandale med potensielt enorme konsekvenser dersom Israel hadde skutt ned flyet med de palestinske barna. Operasjonslederen David Ivry som stanset nedskytingen, blir av Ronen Bergman beskrevet som en av heltene i fortellingen om de målrettede drapsoperasjonene.

Forfatteren peker også på flere andre israelske «helter» i sikkerhetstjenesten, som stod opp mot sine ledere og politikere som var villig til å ofre sentrale moralske prinsipper, ofte på svakt grunnlag og med potensielt enorme konsekvenser for uskyldige sivile.

Blant annet gikk israelske offiserer til daværende statsminister Menahim Begin og advarte om en planlagt aksjon på Beirut stadion 1. januar 1982. Der skulle israelske agenter detonere allerede forhåndsplassert bomber under VIP-tribunen, der Arafat og PLO skulle feire årsdagen for sin første operasjon mot Israel. «Du kan ikke bare drepe et helt stadion», advarte en offiser, og Begin valgte å avslutte Operasjon Olympia.

Arafats led en uventet død

Israels drapsjakt på Arafat ble skrudd av og på, men endte uansett 11. november 2004, da den 75 år gamle PLO-lederen endte livet på smertefullt vis i Paris etter sykdom. Dødsårsaken er ikke slått eksakt fast, men spekulasjonene om israelsk forgiftning har aldri sluppet taket.

Ved sin død hadde Arafat uansett i flere tiår omgått israelske drapsforsøk. Ved et tilfelle rett etter seksdagerskrigen i 1967, da Arafat hadde startet en serie geriljaoperasjoner fra Vestbredden og Øst-Jerusalem, stormet israelske spesialstyrker et hus der Arafat angivelig befant seg. De kom minutter for sent, og fant PLO-lederens mat fortsatt varm på bordet.

PLO-lederen skjønte selvsagt at det ikke var tilfeldig at bomber gikk av på steder han skulle til eller akkurat hadde forlatt. Han skiftet konstant oppholdssted, og mislykkede israelske drapsforsøk bidro bare til å forsterke Arafats popularitet.

Kunne drept en yngre Arafat

Historien kunne sett ganske annerledes ut dersom Mossads operasjonsleder i Europa, Rafi Eitan, i 1965 hadde fått grønt lys av sjefen til å drepe Arafat som hadde operasjonsbase i en leilighet i Frankfurt.

«Jobben er enkel», forklarte Eitan til Mossad-direktør Meir Amit, men Amit mente Arafat og hans gjeng bare var noen ufarlige, unge kjeltringer.

– Synd at han ikke hørte på meg. Det kunne spart oss for massevis av anstrengelser, elendighet og sorg, sa Eitan til forfatteren Ronen Bergman flere tiår senere.

I årevis skulle imidlertid Eitans syn prege Israels politiske ledelse og sikkerhetstjeneste: At mye av det «palestinske problemet» ville bli løst ved å likvidere PLO- lederen.

LES OGSÅ: Trump gir nytt driv til artist-boikott av Israel

Jegeren Sharon ville felle PLO-lederen

Ivrigst av alle i jakten var Ariel Sharon, den kontante forsvarsministeren som senere ble statsminister. Han forsto at en åpen likvidering bare ville gjøre Arafat til martyr, og prøvde seg blant annet med en fordekt operasjon der en israelsk journalist som skulle intervjue Arafat i Beirut ble sporet, men Arafats folk luktet lunten.

Bergman mener å kunne dokumentere at Sharon også skal ha vært villig til å skyte ned sivile passasjerfly hvis Arafat var ombord. Planer ble lagt for at dette kunne skje over et havområde der leiting ville være ekstremt vanskelig. Som statsminister måtte imidlertid Sharon i et møte med USAs president George W. Bush i april 2004 love dypt og hellig at israelerne ikke ville drepe Arafat.

Statsminister Sharon skal før han ble rammet av hjerneslag i 2006 ha blitt overbevist om at Israel måtte inngå de nødvendige kompromisser – inklusive tilbaketrekning fra mange bosetninger og bytte av landområder – for å gi palestinerne sin etterlengtede stat.

OL-terrorister ble ikke likvidert

Ronen Bergman kommer i sin nærmere 800 sider lange bok med en rekke nye avsløringer og detaljer som ikke har vært kjent. Blant annet avviser han som falsk fortellingen om at de som stod bak terrorangrepet under München-OL i 1972 senere ble likvidert av israelerne. Alle skal ha dødd av helt andre årsaker.

Bergman kaster også nytt lys over etterkrigstidens jakt på nazistørrelser som den beryktede Auschwitz-legen Josef Mengele, som han sier sikkerhetstjenesten aldri prioriterte.

I et intervju med Times of Israel sier Bergman at Israel aldri har vært mindre truet utenfra og hatt bedre sikkerhet enn nå. Hans bekymring er at Israels grunnleggende demokratiske verdier er truet innenfra.

Advarer mot udemokratisk utvikling

Hans vurdering er ikke lystelig for de som, på tross av sikkerhetsapparatets brutale metoder, beundrer den jødiske statens enestående evne til å overleve som en demokratisk øy «i et hav av fiendtlige arabiske stater».

Forfatteren mener statsminister Benjamin Netanyahu og andre høyreorienterte politikere nå har en visjon om en jødisk, ikke-demokratisk stat:

– De ønsker en stat med klar diskriminering av araberne. De ønsker en stat som vil kontrollere territoriene, men ikke gi palestinerne like rettigheter. De forstår at det de ønsker står i sterk motstrid til demokratiet. Så de ødelegger demokratiet. De ødelegger domstolene. De går løs på mediene, og de slår til mot venstreorienterte NGO’er. Dette er del av en omfattede og farlig agenda, advarer den israelske forfatteren i et intervju med Times of Israel.