Nyheter

– Ikke tilbake til Utøya

– For meg er det stedet der broren min ble drept, og der jeg ble forsøkt drept, 
sier Hanne­ Linaker. Hun skal aldri på sommerleir på Utøya igjen.

21-åringen måtte ikke tenke lenge på om hun skulle delta på AUFs sommerleir da det ble klart at den igjen skulle arrangeres på Utøya.

– Jeg drar ikke tilbake. Det hadde vært altfor vanskelig for meg.

I 2011 var hun på Utøya for andre gang. Der var også broren Gunnar, som ble drept. Da skytingen begynte, sto de sammen. Da de så terroristen, løp de sammen. Men Hanne skled i gjørma og ble liggende i et kratt til politiet kom. Broren ble skutt, og døde senere på Ullevål. ­Siden har ikke Hanne vært på noen sommerleir.

– Jeg har traumer. Jeg har ikke turt. Da sommerleirene ble ­arrangert på Gulsrud-hytta, tenkte jeg at jeg kanskje skulle klare å være med en gang i fremtiden, men jeg drar aldri igjen på sommerleir på Utøya.

Det er ikke bare frykten som holder henne borte.

– Jeg vil aldri kunne ha det ­artig der. Jeg vil aldri kunne sove i telt i teltleiren der broren min ble skutt.

De gode minnene hun har fra før angrepet er løsrevet fra stedet.­

– Det er vanskelig å forklare det, men når jeg tenker på dem tenker jeg at de ikke skjedde på Utøya. De er uplassert.

Øya vil for henne aldri bli noe annet enn et åsted.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Hodet som snakker

Linaker synes det er vanskelig at det i det hele tatt skal arrangeres sommerleir på Utøya.

– Jeg har forståelse for noen vil bruke den som den en gang ble brukt. Og jeg har forståelse for at noen synes det er fint. Men når jeg sier det, er det hodet som snakker. Følelsesmessig er det mye vanskeligere.

Hun vil forsøke å skjerme seg selv fra for mye nyheter og snakk om sommerleir på Utøya.

– Men jeg kjenner jo veldig mange som skal dit. Og det skrives og snakkes mye om det i avisene og på sosiale medier. Så jeg kommer nok ikke helt unna.

Havner du utenfor fellesskapet når du ikke kan være med på sommerleir?

– Nei. Jeg er med på andre ­arenaer. Bare ikke denne.

I fjor sommer flyttet hun fra Bardu til Tromsø for å studere jus.­ Det er tøft for en som lider av post-traumatisk stress.

– Jeg merker det på både konsentrasjonen og hukommelsen. Jeg hadde tenkt at jeg kanskje måtte ta førsteåret over to år, men så gikk det slag i slag, og jeg kom meg gjennom det. Så jeg prøver år for år og ser om det går. Hvis ikke, får jeg finne en annen vei.

Det går litt bedre, selv om hun hele tiden kjenner på sorg og savn. Hun er ikke sikker på om hun kommer til å kunne jobbe eller studere 100 prosent noen gang.

LES OGSÅ: Bygget minnested på Utøya

Urettferdig

Gjør det deg bitter?

– Det er urettferdig at det skjedde og at det vedvarer så lenge. Det er urettferdig at jeg aldri får broren min tilbake.

– Uten at jeg ba om det ble ­livet snudd på hodet. Etter 22. juli måtte jeg lære meg å leve på nytt.

Hun har vært tilbake to ganger siden 2011. Hun har tatt med familiemedlemmer og fortalt dem om dagen, vist dem stedet der broren ble skutt. Hun har ikke egentlig lyst, men det blir kanskje en siste tur en gang i fremtiden.

– Jeg vil gjerne se minnesmerket en gang. Så da må jeg vel ­nesten tilbake.

LES OGSÅ: Netthetsen tar ikke pause

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter