– Ikke rør rekkefølgen!

– Dersom Den norske kirke (Dnk) endrer på rekkefølgen i liturgien vil vi miste økumenisk innflytelse. Vi kan risikere å ikke bli tatt på alvor i de store, felleskirkelige samtalene fordi vi har forlatt noe som er så basalt. Det er nesten på nivå med å endre trosbekjennelsen, sier Merete Thomassen, førsteamanuensis i liturgikk ved Det teologiske fakultet (TF).

Liturgisk form og praksis skal ikke tas lett på, ifølge Thomassen. Det gjorde heller ikke Kirkerådet i prosessen rundt utnevnelsen av Anne Lise Ådnøy som ny Stavanger-biskop. Etter utnevnelsen av Ådnøy har flere menigheter reagert. Prest Vidar Mæland Bakke i Bymenigheten Sandnes sier at de nekter å innordne seg etter liturgisk ensretting.

I Sandnes har menigheten blant annet flyttet nattverden frem i gudstjenesten, noe som har vært et stridstema i Stavanger bispedømme.

Sterke følelser knyttes nemlig til liturgien. Og å gjøre endringer i form eller fremføring kan føre til at mange kristne blir provosert, mener Thomassen.

– Dette er fordi vi står i en mer eller mindre ubrutt arv helt tilbake til urkirken. Liturgien er den verdensvide kirkens kollektive eiendom. Det at en lokalmenighet endrer på rekkefølgen tilsidesetter kirkens arv på en dramatisk måte, sier hun.

LES MER: 'Vi ville fått kritikk uansett'

Rekkefølgen

Hun forteller at høymessen er den kristne kirkens møtepunkt og utspringspunkt:

– Alt som skjer i de kristne menighetene springer ut fra gudstjenesten og vender tilbake til gudstjenesten, sier hun.

Det er derfor ikke likegyldig hvordan gudstjenesten og liturgien arter seg:

– Lutheranere har en stor frihet gjennom gudstjenestereformen, men noen ting står fast. Særlig gjelder dette ordoen - rekkefølgen på det som skjer i gudstjenesten, sier hun.

Teologisk betydning

Ordoen er delt opp på følgende måte:

Innledning.

Orddel, der bibeltekstene leses og evangeliet forkynnes.

Nattverden.

Avslutning.

– Dette er noe av det lille som den verdensvide kirke er enig om. Det er økumenisk forpliktende å holde fast på den samme ordoen, sier hun.

Rekkefølgen har stor betydning av teologisk art, ifølge Thomassen.

– Det ene kommer som et svar på det andre. For eksempel skjer feiringen av nattverden som et svar på forkynnelsen av evangeliet, sier hun.

Slått sammen

De første kristne gikk i synagogen og tempelet for å be og høre skriftene bli lest. Etterpå samlet de seg i private hjem for å feire måltidet Jesus hadde bedt de om å feire til minne om ham. I løpet av det første århundret ble dette slått sammen til en gudstjeneste: Det var en kort innledning til lesningen, så nattverd, så en kort utsendelse.

Etter at kristendommen ble riksreligion i Romerriket, fikk innledningene og avslutningene på gudstjenesten et preg av «pomp og prakt».

– Musikken får også en mye mer fremtredende rolle gjennom koret, sier Thomassen.

LES MER: 'Åpen Folkekirke misbruker makten de har'

Oppløsning

Selv om mye i gudstjenesten forandret seg, beholdt ordoen samme form frem til middelalderen.

– Da begynte den etter hvert å gå i oppløsning, og så kom reformasjonen. Luthers reformasjon er på mange måter en liturgisk reformasjon, som vendte tilbake til «kirkens gamle sang». De to messeordningene Luther gir oss fulgte den klassiske rekkefølgen.

Etter reformasjonen ble det igjen «liturgisk forvirring». På midten av 1800-tallet utarbeidet teologen Gustav Jensen som var påvirket av økumenisk, liturgisk arbeid en gudstjeneste som fulgte den klassiske ordningen.

– Denne har vi fulgt siden den gang, sier Thomassen.

Frikirkene

Der frimenighetene kan gjøre «hva de vil», står Dnk i en helt annen stilling, mener TF-teologen.

– Dnk har en helt annen forpliktelse på kirkens arv. Dette er en av grunnene til at frikirkene oppstod, at de opplevde Dnk som for rigid og autoritær.

– Flere frikirkelige menigheter har vist seg å være døgnfluer. Handler noe av dette om at man har gått vekk fra tradisjoner som har skapt rom folk kan kjenne seg igjen i?

– Ja. I vår omskiftelige tid, når du kan handle på livssynsmarkedet som du selv vil, kan kirken bli en motkultur. Det er noe traust med kirken, som fortsetter å gjøre disse gamle tingene. Det er nettopp det som gjør at den står der. Å ha nattverden først synes jeg er kortsiktig tenkt. I 2000 år har det vært slik at ordet kommer før bordet.