– Ikke bare kirken som bør be om unnskyldning

Fredag beklaget Bispemøtet i Den norske kirke rollen kirken spilte i abortkampen på 70-tallet.

«Da loven om selvbestemt abort ble behandlet og vedtatt på 1970-tallet, var kirken en tydelig motstander av de endringer som ble innført. Prester og andre var sterke og klare i sin kritikk av loven i den hensikt å verne det ufødte liv. I dag innser vi at kirkens argumentasjon ikke la til rette for en god dialog», skrev de i en felles uttalelse.

Delaktig

Andreas Aarflot var preses i Den norske kirke fra 1977 til 1998. Han var med på å føre i pennen Bispemøtets hyrdebrev mot abortloven, og leste det opp fra prekestolen i Ullern kirke søndagen før loven skulle stemmes over i Stortinget i 1978.

– Det nåværende bispemøtets uttalelse beklager Den norske kirkes rolle i abortkampen, en kamp du som preses var delaktig i. Hva tenker du om det?

– Enhver tid har behov for avklarende synspunkter på aktuelle etiske debatter. Jeg anser Bispemøtets uttalelse som et forsøk på gi en avbalansert og konstruktiv kommentar til abortdebatten som har blusset opp igjen den siste tiden, kanskje for å nøytralisere et polarisert debattklima, svarer han.

– Angrer du på noe du, og Bispemøtet du ledet, gjorde under abortkampen? Har du noe å beklage?

– Nei, jeg har ikke behov for å beklage noe av det vi gjorde. Vi som bispemøte sto i en annen kontekst den gangen, og var opptatt av å gi en begrunnet mening om dette spørsmålet, ut i fra vår samtids ramme. Men jeg ser at tiden har utviklet seg og gått fremover, og jeg synes det nåværende Bispemøtet gir uttrykk for en viktig erkjennelse, som uttrykker en enda tydeligere forståelse av dilemmaet som dette temaet egentlig rommer, sier Aarflot.

LES MER: Her er journalisten som startet helvetesdebatten.

Vanskelig situasjon

Han viser til et utdrag fra hyrdebrevet fra 1978, som han mener gir en større forståelse av det daværende bispemøtets holdning:

«Bispemøtet er oppmerksom på de tragiske valgsituasjoner som de abortsøkende befinner seg i, og vil understreke at alle de praktiske og veiledende hjelpetiltak må bæres av den varme og forståelse som bør prege all kristen sjelesorg.»

LES MER: Andreas Aarflot: Jeg ba til Gud om at jeg skulle få se kirken bli selvstendig fra staten.

40 år for sent

Ola Didrik Saugstad er professor emeritus i barnemedisin på Universitetet i Oslo, og sto på biskop Aarflots side i abortkampen på 70-tallet. Han er glad for Bispemøtets uttalelse.

– Men den kommer 40 år for sent. Kirken behandlet ofte ugifte mødre på en stygg måte. Kirken hadde stått mye sterkere i abortdebatten hvis den hadde behandlet disse kvinnene bedre. Den hadde hatt større troverdighet. Når man skal forsvare de svake, må man også forsvare kvinner i en vanskelig situasjon, ikke bare fosteret.

Saugstad var selv aktiv i abortkampen på 70-tallet, og har vært aktiv i debatten siden den gang.

– Men vi må ikke glemme hvor rå argumentasjonen var på den tiden. De som gikk inn for å endre abortloven, ville fjerne alt ubehag ved å ta abort. Man omtalte fosteret som en celleklump eller en blindtarm. Det er ikke bare kirken som bør be om unnskyldning for hvordan de oppførte seg på den tiden, sier han.

Saugstad mener at i en god abortlov må fosterets rettigheter og verdier fremheves.

– Dette kan egentlig kombineres med at kvinnen har det avgjørende valget. Det er forskjell på å ta abort vel vitende om at fosteret har en verdi og at man er i en nødvergesituasjon, og på å mene at abort handler om å fjerne en blindtarm, sier han.

Saugstad mener dagens abortlov er problematisk fordi den «ikke veier fosterets rett mot kvinnens».

– Derfor åpner dagens lov fortvillingreduksjon og fosterdiagnostikk av nesten hva som helst. Det er ikke og bør ikke være uproblematisk.