Hvert år gravlegger hun nærmere 200 fostre

– Når jeg forteller folk hva jeg jobber, med skjønner de ingenting. Hvert år legger vi ned mellom 160 og 180 barn. Da har jeg tatt i dem alle, sier Nina Zimmer.

Hun er administrasjonskonsulent ved prestetjenesten på Ullevål sykehus, og har ansvar for de fostrene som foreldre ønsker å legge ned i barneminnelund. Lørdag fortalte Vårt Land om foreldreparet «Sofia» og «Filip» som valgte å abortere bort sønnen sin da de fikk vite at han hadde Downs syndrom. Siden de valgte å krysse av for barneminnelund på et skjema de fikk utlevert, var det Zimmer som fikk ansvaret for å følge foreldrene gjennom prosessen til graven.

Siden 2013 har Zimmer lagt ned omtrent 200 fostre i året. Det tilsvarer om lag 1400 fostre til sammen. Selv kaller hun dem like gjerne barn og ikke fostre – for mange foreldre er det viktig.

Fra beholder til kiste

I gangen bak kapellet på Ullevål sykehus ligger kjølerommet der alle døde kropper stelles og bevares til de enten skal legges i jorda eller kremeres. Her ligger også alle fostrene. Denne dagen er det 60 av dem som ligger i beholdere med formalin her på kjøla. Zimmer tar med seg en av beholderne inn i kapellet, og trekker på seg et par med hvite gummihansker. Forsiktig løfter hun lokket av beholderen. Når Zimmer legger ned flere på en gang i felles kister bruker hun og kollegene verneutstyr for å beskytte seg mot lukten og væsken fra formalinen.

Zimmer løfter en liten kropp opp fra beholderen. Hun tørker kroppen forsiktig med et hvitt tørkle og finner frem en liten lue som hun fester på hodet. Så pakker hun kroppen inn i et strikketeppe og legger den ned i kista. Pleddene er strikket til sykehuset av tre mødre som alle har opplevd å miste et barn. Hele tiden holder Zimmer blikket på den hun holder i hendene. Bevegelsene er nøye, erfarne, men varsomme. Så skrur hun igjen kista, pakker sammen tingene og tørker av benken.

– Denne er kanskje i uke 16 eller 18. Det er vanskelig å si, for ofte er de forskjellige. Nå tar jeg noen bilder i tilfelle moren ombestemmer seg og vil se likevel. Ofte vil det de, men noen andre ganger ikke, forteller Zimmer.

– Det er fint å tenke på at de ikke ligger alene

Hun bærer beholderen og kista inn på kjølerommet igjen.

– De gangene vi legger ned flere på en gang fordi foreldrene har sagt de vil ha dem i felleskiste, pleier jeg å få hjelp av en kollega. Da tar vi ikke på lue og sånn, men likevel passer vi på at det er stille og verdig når det skjer. Vi må også ha tunga rett i munnen og passe på at tall og navn ikke forveksles, forklarer hun.

Også da tørker de fostrene og legger pledd over dem.

– Så legger vi flere sammen i barnekistene. Det synes jeg er ekstra fint å tenke på. At de ikke er alene.

Zimmer har ansvaret for alle som skal legges ned i barneminnelund, uavhengig av om foreldrene velger at barnet skal ligge i en egen kiste eller i en felleskiste med flere. Hun tar også ansvar for alle, uavhengig av om foreldrene selv ønsker å være med på nedleggingen eller ikke.

I mai, da Sofia og Filips sønn ble lagt ned, var det 72 fostre som ble lagt ned i barneminnelunden på Vestre gravlund. Samtidig var det bare 12 familier som valgte å møte opp. Da er det Zimmer som blir den som legger de andre ned i jorda, sammen med de gravferdsansatte og begravelsesagenter.

Få foreldre ønsker å være med

Før den tid har hun også stelt, vasket, tørket og lagt dem alle ned i kister eller urner. På hver kiste og urne festes en lapp med et nummer, slik at Zimmer til en hver tid kan holde oversikt over hvor alle ligger. For mange angrer seg i ettertid. De ringer henne gjerne når det har gått en stund og spør om hvor barnet deres ligger. Da kan Zimmer finne frem notatene sine der hun har full oversikt over mors navn, nummer på kistene og urnene, og plasseringen på barneminnelunden.

– Jeg er selv veldig takknemlig for den jobben jeg gjør. Det jeg synes er fint er at vi ivaretar alle sammen. Det er så godt å vite at alle får muligheten til å ligge i barneminnelund for da er alle samlet, og man kan komme og gå akkurat som det passer seg, sier Zimmer.

Hun påpeker at noen av fostrene er blitt abortert, andre har dødd uten forvarsel i mors mage. Noen foreldre ønsker å få en avslutning, andre vil komme seg videre så fort som mulig.

– Ethvert barn har en historie og alle opplever dette veldig annerledes. Jeg er noen ganger redd for å pushe familier til å gjøre mer ut av en slik opplevelse enn det de har behov for også, så balansegang er helt avgjørende.

– Viktig for sorgprosessen

Samtidig skulle hun ønske flere pårørende fikk muligheten til å følge barna sine helt til graven, selv om de aldri fikk leve utenfor mors mage.

– Det har så stor betydning for sorgprosessen. Dessverre er det sånn at vi ikke klarer å fange opp alle som går gjennom dette, ikke minst fordi dette er en jobb det egentlig bare er jeg som har. Samtidig har jeg et godt samarbeid med sosionomene, personalet på Kvinneklinikken og fødeavdelingene, slik at vi kan hjelpe familiene til å ta et valg.

Inntil nylig var ikke den jobben hun gjør med nedleggene i stillingsbeskrivelsen hennes som i stor grad dreier seg om å koordinere prestetjenesten på sykehusene. I dag har hun fått det inn, men hun skulle fortsatt ønske det var en egen stilling, slik at hun kunne jobbe med dette på fulltid. Det er allerede slik at hun bruker mye av fritiden sin på å få det hele til å gå rundt.

– For meg er dette den viktigste jobben jeg kan gjøre for folk. Særlig det som skjer på barneminnelunden. Vanligvis møtes vi i kapellet, tenner lys og går samlet ned til minnelunden. Da bærer foreldrene selv kistene hele veien bort. I de øyeblikkene slår sorgen meg hver gang. Det er så sterkt, så høytidelig og så sårt. Jeg tror dette er helt avgjørende for mange for å komme seg videre i livet.

LES MER:

• Sykehusprest Ida Faye har gravlagt foster helt ned til tolvukersgrensen: Hun kaller dem ikke foster, men barn

• Da den danske kulturministeren så datteren sin for første og siste gang ble hun minnet om Guds kjærlighet

• Linda Gabrielsen: – Barnet var en gave jeg ikke visste jeg ville ha

---

Håndtering av fostre

• Håndteringen av fostre på sykehus rundt omkring i Norge varierer. Dette er rutinene på Oslo universitetssykehus:
• Før uke 12: Fosteret håndteres etter de samme retningslinjene som gjelder for biologisk materiale ved sykehuset, med mindre foreldre uttrykker ønske om annen ordning.
• Etter uke 12: Fosteret settes ned i barneminnelund dersom foreldrene ikke gir uttrykk for at de ønsker annen håndtering – som for eksempel egen kiste/urnegrav.
• Alle barn som dør etter 12. uke får tilbud om finansiert begravelse på Navs regning. Om ikke foreldrene ønsker dette, er det sykehuset som tar seg av dette på samme måte som forklart ovenfor.
• Barneminnelunden på Vestre, Østre og Klemetsrud gravlund er anonymisert. Det vil si at det ikke er anledning å sette opp navn og data, men at gravplassforvaltningen sørger for felles beplanting og fasiliteter slik at de etterlatte kan sette fra seg blomster og lys.
• De foreldrene som ønsker barneminnelund får fire alternativer:
• • Jeg/vi ønsker felles kiste som settes ned i barneminnelund i stillhet (uten å være tilstede)
• • Jeg/vi ønsker kremasjon og felles urne som settes ned i barneminnelund i stillhet (uten å være tilstede)
• • Jeg/vi ønsker å være tilstede ved en nedsettelse av egen kiste/urne på barneminnelund (mor/far får videre informasjon fra prestekontoret)
• • Jeg/vi vet ikke/ønsker annen håndtering og vil bli kontaktet på telefon eller e-post (disse fanger Zimmer opp og håndterer slik beskrevet)
• Alternativet hvis ikke noe er krysset av blir felles kiste som settes ned i barneminnelund i stillhet.
• Kilde: Oslo universitetssykehus

---