Hun konverterte, men kirkebåndet løsner

Når Meghan Markle lørdag gifter seg med britiske prins Harry, gjør hun det i «sin» kirke, etter at hun i mars i år ble døpt og konfirmert inn i anglikanske Church of England av erkebiskopen av Canterbury, Justin Welby.

Kravet om å tilhøre Church of England gjelder bare monarken og var ikke noe Markle måtte. Prins Harry er nummer seks i arverekkefølgen. Men teologiprofessor Ingunn Folkestad Breistein mener det ligger som et premiss for den som vil gifte seg inn i den britiske kongefamilien. I den danske kongefamilien har både katolikken prins Henrik og presbyterianske kronprinsesse Mary konvertert. Det gjorde også katolske Marie da hun giftet seg med prins Joachim.

Religionsfrihet

For Markles del framstår konverteringen som udramatisk. Hun var ikke døpt og konfirmert fra før, gikk på katolsk skole, faren tilhørte den episkopale kirken og moren en annen protestantisk kirke i USA.

– Retten til å skifte tro er en viktig del av religionsfriheten, også utenfor en kristen setting, men selvfølgelig ikke av tvang. Det kan være en sårhet i det kirkesamfunnet man forlater og kanskje hos familie eller venner som kan oppleve at de ikke er gode nok hvis de blir. Men som kristen må man si at det viktigste er at man er i et kirkesamfunn og tror på den treenige Gud, sier Breistein.

– Hvor viktig er det at de kongelige har en personlig tro?

– Fra kirkens side er det selvfølgelig ønskelig at de tror. Men dette handler om en formell rolle og kanskje også mer om at man ikke handler i strid med kirkens verdier.

Meghan Markle er skilt, og Breistein understreker at det har skjedd en utvikling siden dronningens onkel, Edvard VIII, i 1936 abdiserte fordi han ville gifte seg med en kvinne som var skilt.

– I England har dronningen vist at forholdet til kirken er viktig for henne, på samme måte som vi har sett i Norge, hos den danske dronningen Margrethe, dronning Silvia og kronprinsesse Victoria i Sverige.

At flere land, inkludert Norge, krever at monarken tilhører en bestemt tro, mener Breistein prinsipielt er problematisk.

– Men i det engelske og de skandinaviske kongehusene har den foreløpig ikke vært et problem for de sittende monarkene, fordi de har ønsket å være en del av denne konfesjonen, sier hun.

Prinsipper og praksis

Storbritannia har fortsatt statskirke og dronning Elizabeth er kirkens overhode, som utnevner erkebiskoper og biskoper etter råd fra statsministeren. I det britiske overhuset sitter også erkebiskoper, men ingen andre representanter for religiøse.

Jan Erik Mustad er førstelektor ved Universitetet i Agder og har skrevet bøker om utviklingen i Storbritannia. Han mener at det over de siste tiårene har foregått en endring. Han viser til at det var mye debatt om forholdet mellom kirken og monarkiet da prins Charles skulle gifte seg igjen i 2005 med Camilla Parker Bowles.

– Erkebiskopen av Canterbury godtok på en måte at Charles var enkemann og at det ga et grønt lys fra kirkens side for å kunne gifte seg igjen, sier Mustad.

Debatten gikk i britiske medier og Mustad mener monarkiet ble kritisert på grunn av posisjonen den anglikanske kirken har som statskirke.

– I og med at Storbritannia er et multireligiøst samfunn, har man ment at hvis monarken skal være en forsvarer av troen, må det være tro i flertall, fordi det er mange trosretninger som bør ivaretas av monarkiet. Det har nok spilt en rolle for at monarkiet har fjernet seg litt fra den anglikanske statskirken, sier han.

– Meghan Markle valgte å konvertere til den anglikanske kirken. Ville det vært et press hvis hun ikke hadde tenkt det?

– Det er vanskelig å si. Ved å erklære at hun ville gjøre det, tok hun brodden av i forkant.

Mustad mener Markles valg også handler om at hun innleder en ny fase i det britiske monarkiet.

– Hun gifter seg inn i verdens mest berømte familie. Å signalisere overfor både det britiske monarkiet, politikerne og kanskje aller mest folket at hun ønsker å være britisk og tilhøre det britiske samfunnet gjennom å være en del av statskirken, er et godt signal som tar litt brodden av kritikk som eventuelt kunne komme. Det er mer enn nok andre ting i hennes familie som er vanskelig akkurat nå.

Nasjonsbyggende

At båndene mellom kirke og kongehus er særlig sterke i Storbritannia, mener Breistein har røtter i historien.

– Dette går helt tilbake til reformasjonstida da Henrik VIII valgte å bryte med pavedømmet. Den anglikanske kirke har hatt en sterk betydning for nasjonsbyggingen i England, sier hun.

Paven sa nei da kong Henrik VIII ba om å få annullert sitt ekteskap med Catherine av Aragon. Det engelske parlamentet svarte med å vedta flere lover som skilte den engelske kirken fra pavemakten i Roma. I stedet ble den engelske kongen gjort til kirkens overhode og Church of England etter hvert erklært uavhengig av den katolske. Mustad er enig i at protestantismen var viktig i statsdannelsesprosessen i England, og at monarkiet sammen med statskirken var viktig for folks identitet.

– Men vi må huske på at den anglikanske kirken rent seremonielt er nesten nærmere den katolske enn vår protestantiske, lutheranske kirke, sier Mustad.