– Høyrepopulismen er farlig. Nå må vi lytte

– Vi må se på hvordan vi kan bygge broer til grupper som ikke lenger snakker sammen. Både på nett og i samfunnet for ­øvrig. Vi trenger mer kunnskap, i stedet for å forenkle folks ­politiske overbevisning, advarer den britiske forskeren Catherine ­Fieschi.

Direktøren for den britiske konsulentgruppen Counterpoint, som gir råd om hvordan vi kan møte store samfunnsutfordringer, har jobbet med populisme i 20 år.

I november i fjor var hun gjeste­foreleser på tankesmien Agendas konferanse om populisme. Hun snakket om ­populismebølgen som herjer i Vesten, og hva som har skjedd i året som gikk. Har bølgen blitt stoppet? Slått tilbake? Eller er det mer langsiktige trender vi må vurdere?

Ekspertens utfordring er klar: Vi står ved et veiskille. Høyre­populismen er farlig. Den er ­ekkel, fremmedfiendtlig og ­polariserer den offentlige debatten.

– For å forstå den må vi lytte, sier hun til Vårt Land.

LES OGSÅ: «Død over avholdsfolk og vegetarianere»

Digital endring

I en verden som er i rask endring, vinner populismen terreng, forklarer samfunnsforskeren. Den digitale revolusjonen har gjort at alt går raskere, alt er tilgjengelig umiddelbart.

– Det har endret vår oppførsel. Vi er mer utålmodige. Vi krever at ting skjer kjappere, mer ­direkte. Også politiske prosesser. Men de politiske institusjonene har ikke endret seg i samme takt, sier Fieschi.

En konsekvens, mener hun, er at vi derfor blir mer sårbare for påvirkning. Da kommer ­populistpartiene med tilbudene som kan løse misnøyen umiddelbart: «Vi kan forandre!» ­«Flere folke­avstemninger!» «Ut av EU!» «Stenge grensene, bygge en mur!».

Fieschi hører mange unge si Storbritannia: «Vi stemte for ­Brexit for 18 måneder siden, hvorfor i all verden er vi ikke ute enda?»

Hun peker på at man har en oppfatning om at løsningene skal komme umiddelbart, noe som krasjer med virkeligheten, særlig for unge. Og det er her det viktigste slaget står:

– Unge har absolutt ingen tålmodighet når de ser hvordan ­politikk blir drevet: «Folka i parlamentet, skal de liksom representere meg, snakke for meg? Hvordan gjør de det?»

SERIE I VÅRT LAND: Hva er populisme?

Engasjerer på nett

Demokratisk representasjon tar tid og er per definisjon indirekte. Men når Fieschi snakker med unge i sine fokusgrupper, hører hun stadig oftere om følelsen av fremmedgjorthet. Å være representert av noen de ikke kjenner, gir dem ingen mening.

– Det populistiske høyre og alt-right-bevegelser klarer å engasjere folk gjennom nettet. Det er ingen grunn til at progressive krefter ikke skal klare det samme. Poenget er ikke å skape flere polariserte samfunn, men å åpne steder der folk vil og kan snakke sammen, selv om de har ulike meninger.

Fieschi mener det derfor er svært viktig å finne ut av hva folk tenker, uten å forenkle ­eller ­avvise. Og for å gjøre det, må man gå dypere enn menings­målinger og overskrifter. Er det innvandringsskepsis eller er det noe annet? Meningsmålinger er ikke nok for å få et godt nok grep om borgeres angst, redsel og motivasjon for valgene de tar, eller hvor de politiske overbevisningene egentlig kommer fra.

– Hvis du, som leder av et ­parti, ikke tar deg bryet med å finne ut hva som faktisk rører seg ­under overflaten, blir du sittende igjen med et ufullstendig bilde av ­virkeligheten, sier hun.

- Vi må finne ut det! Det er jo utrolig at Amazon eller Facebook klarer å få tak i data om alt du ­liker; hvor du vil på ferie eller hva du gir i julegaver. De vet dine preferanser. Likevel, politisk er det de destruktive gruppene som bruker disse verktøyene, mener hun.

Skolene viktige

Fieschi ­beskriver endringen i politikken de siste 50 årene slik: Før hadde man ulike måter, eller veier, for å bli politisk sosialisert og ­aktiv. Du kunne gå gjennom fagforening, universitetspolitikk ­eller ­lignende. Mange av de veiene er stengt. I dag må vi skape nye møteplasser der mennesker med ulike meninger kan komme sammen.

– Problemet er at de eksisterer nesten ikke! Men det vi vet er at det er noen steder man fortsatt kan få kontakt med folk du ellers ikke ville snakket med, spesielt skoler og universiteter. Tenk på det: De er noen av de siste stedene hvor folk kommer i kontakt med andre som er ulike dem selv.

Catherine Fieschi trekker også fram militær førstegangstjeneste som et møtested, som forsvinner mer og mer. Der måtte man fungere sammen, uavhengig av sosial klasse og politisk ståsted. For henne handler det ikke om å være for eller mot militærtjeneste, men bruker det som et ­eksempel på steder som kan fungere som motgift mot den polariseringen som populistpartiene fremelsker.

– Hvordan skal politikere og partier få til disse møtestedene?

– De må høre hva folk er ­bekymret for. Lytte betyr ikke å være enig, det er viktig. Både venstresida og konservative må ta innover seg at de som velger å stemme på høyrepopulistiske partier ikke føler seg representert av de «vanlige» partiene.