Den tøffe kampen om å vinne gunsten til flest mulig av FNs 193 medlemsland pågår fram til juni 2020. Da skal det stemmes over hvilke to nye land som får slippe til i verdens mektigste overnasjonale råd i perioden 2021–2022.

Det er en valgkamp Norge vil bruke titalls millioner kroner på å vinne, fordi gevinsten regnes som så stor. Vinner ikke Norge fram i kampen om de to plassene mot Irland og Canada, vil det være et enormt prestisjetap, og det kan gå 20 år til neste gang vi får sjansen.

LES MER: Selger inn gamle FN-bragder

Roterende plasser

Under FNs 73. generalforsamling i New York denne uken har derfor både statsminister og utenriksminister brukt alle sine politiske og diplomatiske evner for å sikre støtte så Norge får en av de ti roterende plassene i det 15 medlemmer store Sikkerhetsrådet.

Det gjør Solberg vel vitende om at det kan være en annen statsminister og regjering som styrer landet etter valget i 2021. Fordi det handler om nasjonale interesser, ikke partipolitiske, og om mer enn den prestisjen et sete i sikkerhetsrådet gir for norske politikere, diplomati og utenrikspolitiske embetsverk.

Viktigere er det at rådet tar helt avgjørende beslutninger for verdenssamfunnet. Det er det eneste organet som ifølge folkeretten kan si ja til krig. Sikkerhetsrådet kan dessuten sende ut FN-soldater og vedta forpliktende resolusjoner og sanksjoner mot land som truer fred og sikkerhet.

LES MER: Ukritisk med på Libya-angrep

Smøring og champagne

Kampen om plass i det mektige rådet er omgitt av spekulasjoner og historier om skittent spill, stormaktspolitikk, hestehandler, smøring og høy champagnefaktor. Tidligere FN-ambassadør Morten Wetland har fortalt til Aftenposten at han pent takket nei da han og et titall andre FN-ambassadører ble invitert til Australia da den store øystaten for noen år siden forsøkte å komme seg inn i rådet:

– Det var business class. En uke på femstjerners hotell. Alt betalt. Det var mange europeiske land som ble med på det. Det er en ren bestikkelse.

Om Norge ikke smører noen direkte, har oljelandet store økonomiske fordeler som drar stemmer. Vi er tross vår beskjedne størrelse verdens sjette største donor av humanitær bistand i absolutte tall, og konstant blant topp ti av de som gir mest til FNs utviklingssystem.

Norge favoritt

I de fleste spekulasjoner i irske og kanadiske medier, altså konkurrentlandene om de to plassene, blir det påpekt at Norge stiller sterkt. Ikke minst fordi vi er verdensledende med 1 prosent av BNI til bistand. Til sammenligning utgjør Irlands bistand 0,36 prosent og Canadas 0,28 prosent av BNI.

Også av andre grunner regnes Norge som den sikreste vinnerkandidaten av de tre, tett fulgt av Irland. Irene har et sterkt kort med over 500 FN-soldater i tjeneste, mens bare et femtitalls nordmenn for tiden kan ta på seg de ikoniske, blå fredshjelmene.

I 2021 er det 20 år siden sist Norge fikk sitte to år i denne mektige forsamlingen, som ett av 10 roterende land, sammen med de fem faste medlemmene Kina, Frankrike, Russland, Storbritannia og USA.

Intens jobb i to år

Hvorfor er lille Norge så opptatt av å få plass blant de 15 landene ved det hesteskoformede bordet i salen som ble utformet av den norske arkitekten Arnstein Arneberg?

Tyngden ligger definitivt blant de fem faste, såkalte vetomaktene, men alle de 15 landene påtar seg store arbeidsbyrder når oppgaver skal fordeles og konflikter belyses. I løpet av de to årene vi sist satt i rådet, holdt Norge rundt 1.100 innlegg, og et dusin personer ved den norske delegasjonen i New York arbeidet på heltid med innsatsen i Sikkerhetsrådet.

Daværende FN-ambassadør Ole Peter Kolby beskriver det som «to meget krevende år», blant annet med komplisert håndtering av sanksjonene mot Saddam Husseins Irak. Der bidro et norsk initiativ til vedtak i Sikkerhetsrådet i 2002, som lettet sanksjonene og bedret forholdene for en utarmet sivilbefolkning.

Midtøsten-konflikten

I en toårsperiode vil det alltid skje dramatiske ting som krever rask og grundig respons i Sikkerhetsrådet. I 2001 satt Norge i rådet da terrorister angrep USA med passasjerfly som våpen 11. september, det pågikk en rekke blodige afrikanske konflikter, og som vanlig var Midtøsten et betent stridstema.

I den israelsk-palestinske konflikten markerte Norge seg da vi satt med presidentskapet i mars 2002. Etter norsk initiativ kom det for første gang i en resolusjon fra Sikkerhetsrådet inn formuleringer om en visjon om to stater, Israel og Palestina, som skulle leve side ved side.

Påskehelgen 2002 var det også et norsk forslag som ble kompromisset i dramaet da israelske styrker omringet den palestinske president Yasir Arafats hovedkvarter i Ramallah. Bare Syria unnlot å stemme ja til Sikkerhetsrådets krav om israelsk tilbaketrekning og stans i alle volds- og terrorhandlinger.

Forsker: Norge bør med

NUPI-forsker Niels Nagelhus Schia trekker fram tre grunner til at Norge bør med i FNs sikkerhetsråd:

Vi har mye å bidra med gjennom stor kompetanse i FN-systemet og et solid utenriksapparat, vi kan få økt innflytelse og gjennomslag for norske merkesaker som fredsarbeid, humanitær satsing og menneskerettigheter, og det gir status og prestisje å være med og dra lasset for verdenssamfunnet i dette viktige organet.