42 år gamle Abiy Ahmed er kommet som et friskt pust inn i afrikansk og internasjonal politikk, etter at han tiltrådte som statsminister i Etiopia 2. april i år.

Utnevnelsen skjedde etter omfattende protester mot forgjengeren Hailemariam Desalegn og hans regjering, med krav om større frihet i det etnisk sammensatte landet med rundt 105 millioner innbyggere.

Brytningsår for Etiopia

– 2018 har vært et brytningsår for Etiopia. Det er satt i gang omfattende liberalisering av det politiske og demokratiske rommet, men etniske motsetninger rokker ved stabiliteten, sier Kjetil Tronvoll, professor i freds- og konfliktstudier ved Bjørknes Høyskole.

Den reformvillige statsministeren har varslet frie valg i 2020, han har åpnet statseide selskaper for utenlandske investeringer, og har løslatt tusener av politiske fanger.

Mest oppmerksomhet vakte fredsavtalen med Eritrea i juli, som formelt gjorde slutt på nesten 20 års fiendeskap og grensetrefninger. De to landene gjenopprettet diplomatiske forbindelser og åpnet grensene for innbyggerne i begge land.

LES MER:

Potensielt stor fredsgevinst

Skjør fredsprosess

– Det mest positive er at folk på begge sider av grensen er blitt gjenforent, men det er en skjør fredsprosess. Avtalen består av vage formuleringer, uten å være nedfelt i bindende bilaterale avtaler om forhold som toll, skatter, statsborgerskap, migrasjon og handel, påpeker Kjetil Tronvoll.

Han sier at eritreere nyter godt av avtalen i form av billigere mat og andre varer som nå innføres fra det langt større nabolandet. Samtidig er det få eller ingen konkrete tegn til oppmyking av det beinharde regimet til Eritreas president Isaias Afwerki.

Det var under Afwerkis lederskap det utviklet seg en blodig grensekrig mellom Eritrea og Etiopia i 1998. Den varte i to og et halvt år og koste anslagsvis 80.000 mennesker livet.

LES OGSÅ:

Wara følger utviklingen

Flere Eritrea-flyktninger

Flyktningstrømmen fra Eritrea til Etiopia er flerdoblet etter grenseåpningen, og det er et stort spørsmål hva som er Afwerkis motivasjon for å slutte fred med Etiopia.

Tronvoll påpeker at den tidligere frigjøringslederen har vært en supernasjonalist som er helt avhengig av støtte fra nasjonalister internt i Eritrea.

– Mange av disse lurer på hva som skjer når Afwerki nærmest visker ut grensene og tilsynelatende «selger ut» Eritrea til nabolandet og dets handelsmenn, etter at han i 25 år har sagt at Eritrea er villig til å dø for hver tomme av landets jord, sier Tronvoll.

LES MER:

Regimet truer prest

Oromo får mer makt

Også i Etiopia hersker stor usikkerhet. Abiy er den første statsministeren fra oromofolket, og arbeider for å spre makten og minske tigreanernes dominans.

Tigray utgjør bare seks prosent av befolkningen, men det var deres frigjøringsfront (TPLF) som på 1970- og 80-tallet nedkjempet det militære, marxistiske Derg-regimet som i 1974 styrtet keiser Haile Selassie.

Under den nye statsministeren er TPLFs dominerende posisjon i Etiopias regjeringsparti EPRDF siden 1991 brutt. Det skaper nytt rom for aktører som vil fremme sin egen etniske gruppes rettigheter, på andres bekostning, i et land med rundt 80 etniske grupperinger.

Ny maktbalanse

– Abiy Ahmed står for en historisk åpenhet, ytringsfrihet og pluralitet, men utfordrer etablerte eliter og har skapt en ny maktbalanse. Mange oromoer mener det nå er «deres tur», og tar seg til rette både territorielt og på andre måter, sier Kjetil Tronvoll.

Den nye maktkampen skaper store spenninger i det etnisk sammensatte landet, som ikke lenger holdes sammen av et sentralstyrt, TPLF-dominert EPRDF. For statsministeren blir det krevende å finne en balanse for å få partiet med seg:

Han må unngå svekke sin maktbase ved å slå for hardt ned på oromoene som nå tiltar seg mer makt, men må samtidig sørge for at ikke andre grupper gjør opprør.

LES MER:

Ung leder tenner håp

Amhara og Tigray

Ifølge forskningsdirektør Lovise Aalen ved CMI vokser Etiopias etniske konflikter i omfang og styrke. Hun mener det er potensielt mest sprengstoff i den voksende striden mellom regionene Amhara og Tigray, som står om posisjonen til de to mest innflytelsesrike folkegruppene i den moderne etiopiske staten.

Etiopia har i år det høyeste antallet internt fordrevne i verden, minst 1,5 millioner mennesker, på grunn av konflikter hovedsakelig langs etniske skillelinjer.

Egne militærstyrker

Faren for borgerkrigslignende tilstander øker ved at delstatene har sine egne langt på vei etnisk baserte politi- og militærstyrker, som kan settes opp mot hverandre eller føderale styrker.

– Det som taler mot er at det etiopiske samfunnet har en enorm kapasitet til å absorbere konflikt. Det er selvsagt tragisk at samfunnet har slik aksept for vedvarende vold og konflikt, men det er samtidig en samfunnsmessig overlevelsesmekanisme, sier Kjetil Tronvoll.

Han er like fullt urolig for utviklingen. Mange etiopiere skaffer seg våpen eller flytter fra regioner med annen etnisk dominans, og studenter tør knapt studere utenfor sin egen region.