Nyheter

Frykter mer forskjellskirke

Folk i Vest-Agder gir seks ganger mer til Den norske kirke enn de som bor i Hamar. Nå ropes det varsku mot at folkekirken blir geografisk forskjellskirke.

– Jeg er ikke overrasket over at det er store geografiske forskjeller i ofringer og gaveinntekter til kirken. Men forskjellene er mye større enn jeg hadde trodd, sier bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen i Agder og Telemark bispedømme.

Vårt Land refererte onsdag til en ny rapport som slår fast at medlemmer og givere til frikirker og kristelige organisasjoner i gjennomsnitt punger ut med 5.000 kroner per år.

Gjennomsnittsbeløpet for kollekt og andre gaver til Den norske fra dens 3,8 millioner medlemmer er 80 kroner per år.

Tall fra Statistisk sentralbyrå og kirkedatabasen viser at det er himmelvid forskjeller i gavenivået mellom ulike deler av landet.

«Bibelbeltet» gir mest

Folk i «bibelbeltet» i sørvest gir desidert mest: På toppen ligger Vest-Agder, Rogaland, Aust-Agder og Telemark der Den norske kirkes medlemmer i snitt bidrar med henholdsvis 230, 180, 143 og 106 kroner per år i kollektkurver og annen kirkelig givertjeneste.

På bunn i denne oversikten kommer Hedmark (36 kr.), Troms (45), Nordland (46), Sør-Trøndelag (48), Nord-Trøndelag (51) og Oppland (52).

Nedgang i Nidaros

Sammenligning av statistikk fra 2006 og 2015 viser også at det er på Sørvestlandet det har vært størst vekst i gaveinntekter. I Nidaros bispedømme, har det i denne tiårsperioden faktisk vært en nedgang på én prosent i innsamlet kronebeløp. Også i bispedømmene Oslo, Sør-Hålogaland og Hamar er det nær nullvekst i antall innsamlede kroner ved kirkeofringer.

Den nylig avgåtte biskopen i Stavanger, Erling Pettersen, mener at disse tallene kan tyde på at Den norske kirke er i ferd med å bli en geografisk forskjellskirke. Dette har blant annet ført til at man i mange ressurssterke menigheter har samlet inn nok penger til å kunne ansette flere medarbeider enn de lovfestede stillingene som stat og kommune finansierer.

– Krevende øvelse

– Utfordringen for bispedømmer som Agder og Telemark og Stavanger blir å ville se behov andre steder og å se Den norske kirke som én enhet. Siden Den norske kirke begynte på stå på egne ben på 1960-tallet har vi strevd med vilje til å dele. Nå skal Kirkemøtet ha store diskusjoner om fordeling av ressurser. Det kan bli en krevende øvende, sier den tidligere kirkerådsdirektøren og Stavanger-biskopen Pettersen.

Hamar-biskop Solveig Fiske legger vekt på at mange i hennes bispedømme gjør en stor dugnadsinnsats blant annet ved kirkevedlikehold.

LES OGSÅ: «Hvilken troverdighet vil kristne ledere ha hvis de alltid forsvarer medkristne?», spør Espen Ottosen

– Lettere gjort enn sagt

– Det er innsats som ikke synliggjøres i kroner og tall. Men i vårt bispedømme sier vi gjerne at kristendom er lettere gjort enn sagt, påpeker Fiske.

– Jeg tror de store geografiske forskjellene i gavenivå sier noe om forskjellene i kirketenkning. Det kan nok bli gitt mer til Den norske kirke i bispedømmer med en annen struktur og kultur, og der kristelige organisasjoner er mer tilstedeværende, enn i Hamar.

– Blir du bekymret av tallene om omfanget på gaver og givertjeneste i Den norske kirke?

– Det er utfordrende, men jeg vil ikke bruke ord som frykt. Det kan være god grunn til å arbeide for å øke gavene, for i fremtidens kirke vil det være større økonomiske behov. Men jeg forutsetter at hovedfinansieringen av Den norske kirke fortsatt skal være statlige og kommunale bevilgninger. Det er meget viktig at dette offentlige ansvaret videreføres, svarer Solveig Fiske.

Lange tradisjoner

– At vi ligger såpass høyt på gavestatistikken henger sikkert sammen med lange tradisjoner i vårt område for å gi til kirke og misjon, sier bispedømmerådsleder Jan Olav Olsen i Agder og Telemark.

Han mener det neppe vil være mulig å endre givermønsteret rundt i landet med raske, enkle grep.

– Hvis vi i fremtiden skal basere virksomheten mindre på offentlige overføringer, må vi komme fram til en form for medlemsavgift eller livssynsskatt. Vi kan ikke basere finansieringen på gaveinntekter i de enkelte bispedømmer. For da blir Den norske kirke virkelig en forskjellskirke, og ingen landsdekkende folkekirke, påpeker Olsen.

Biskop emeritus Erling Pettersen er ikke i tvil om at en hovedforklaring på at Sørvestlandet er på givertoppen, er det sterke misjonsengasjementet her.

– I enkelte andre deler av landet er det en viss forlegenhet til å forkynne til givertjeneste. En slik forlegenhet har ikke jeg. Og i Stavanger er det en sterk tradisjon for å understreke givertjeneste som en del av kristenlivets praksis. I Stavanger sa man gjerne at «dette er en del av vårt DNA, det ligger i vår måte vi forstår hvordan det er å være kirke, sier Pettersen.

Han peker på at det «ikke er en utdøende rase», men også mange yngre i Stavanger som står for slike holdninger.

– Men det sterke lekmannspreget som vi har i vestlandskristendommen, finner vi ikke i så stor grad i de andre bispedømmene. Det er nok vanskelig å overføre erfaringene fra sør og vest til andre deler av landet. Men kanskje kan fornyelsen til mer frimodig inspirasjon og forkynnelse til givertjeneste komme fra Korsvei-bevegelsen, som vi finner spredt rundt i alle Den norske kirkes bispedømmer, sier Erling Pettersen.

LES OGSÅ: Biskop Kvarme slutter til høsten

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter