Frykter 
liberale 
muslimer 
favoriseres

De har kommet som perler på snor det siste året, forslagene om å knytte krav til statsstøtten til trossamfunn eller om å regulere «religiøse» symboler i det offentlige rom.

– Integreringspolitikken kobles tettere til tros- og livssynspolitikken. Også politikken mot radikalisering kobles på religionspolitikken, sier Sindre Bangstad, forsker ved KIFO – Institutt for kirke-, religions- og livssynsforskning.

Forslagene

Mens regjeringen jobber med sin varslede nye tros- og livssynspolitikk, har følgende forslag sett dagens lys:

I desember i fjor samlet stortingsflertallet seg om et integreringsforlik som truet med å nekte religiøse ledere som «svekker integreringen» opphold.

I juni fikk SV stortingsflertallet med på å utrede struping av statsstøtte til trossamfunn som begår «andre alvorlige forhold». SVs mål var å ramme trossamfunn som hemmer integrering og driver sterk sosial kontroll.

LES OGSÅ: Seks av ti studenter tror ikke på Gud

I august kom tankesmien Agendas integreringsutvalg med ti integreringsbud. Folk fra Ap, KrF, Venstre, Sp og SV var med. Et bud lød «Bedre tilbud og tydeligere forventinger til religiøse trossamfunn». Det innebærer at kravene til teologisk fritak fra likestillingsloven skjerpes.

I oktober sa kunnskapsministeren at arbeidet med å utrede et forbud mot niqab og burka i utdannings-institusjoner starter i høst. Også Ap ønsker å stortingsbehandle ansiktsdekkende plagg.

I november kom nyheten om at Ap vurderer å kreve at imamer og pastorer som hentes til Norge må kunne­ dokumentere at de kan håndtere mennesker i sårbare situasjoner.

Vannskille

Et «retorisk skifte» i norsk tros- og livssynspolitikk, kaller Bangstad ved KIFO utviklingen.

Til nå har Norge hatt en «la det skure-holding», tros- og livssynssamfunn har fått like mye i statsstøtte per medlem uavhengig av verdisyn. Dette skyldes ikke bare at man juridisk sett må likebehandle dem, men at det har blitt ansett som positivt med religiøst mangfold, forklarer Bangstad.

Nå utfordres dette grunnsynet. Integrering og antiradikalisering knyttes til religionspolitikken. Da tiltar også de formelle og uformelle politiske føringene og signalene om hva som anses som «god» og «dårlig» religion overfor aktører med religiøst tilsnitt, mener forskeren. Han legger ikke skjul på at «religion» her betyr «islam».

LES OGSÅ: Han har tegnet en av verdens største moskeer

Ingvill Thorson Plesner ved Norsk senter for menneskerettigheter og HL-senteret er enig i at integrering og antiradikalisering i økende grad knyttes opp mot tros- og livssynspolitikken.

– En grunnpilar i Norges aktivt støttende religionspolitikk har vært tillit. Den er nå i ferd med å forvitre, sier seniorforskeren, som nylig ga ut boka Religionspolitikk.

Man skal snakke om interne forhold i trossamfunn, men Plesner ­advarer:

– Krav og kontroll basert på mistenksomhet må ikke bli det eneste språket i religionspolitikken. Det vil virke mot sin hensikt, kunne bidra til radikalisering.

Liberale privilegier

Én ting er konkrete forslag om å knytte krav til den offentlige støtten til trossamfunn. Men foregår det en mer subtil og uformell regulering av religion også, en snikregulering av religion, om du vil?

– Liberale muslimske aktører ­nyter en privilegert stilling på departementshold og overfor Statsministerens kontor, sier han.

Han sikter særlig til den minoritetspolitiske tankesmien Minotenk og organisasjonen JustUnity, som jobber for å forebygge radikalisering (se faktaboks s.10).

– De har en veldig høy medieprofil og svært gode kontakter i det ­politiske apparatet under nåværende regjering. Mye tyder på at de har hatt en privilegert rolle som samtalepartner for Statsministerens kontor, særlig i forbindelse med handlingsplanen mot radikalisering fra 2014, sier Bangstad, som peker på to konsekvenser:

Det er ikke nødvendigvis de mest effektive aktørene som lyttes til eller får pengestøtte fra høyt politisk hold.

LES OGSÅ: «Vil du prøve nikaben min?»

Internasjonal erfaring tilsier at når antiradikalisering blir et «hoved-­anliggende i forholdet mellom myndigheter og muslimske sivilsamfunnsaktører», utløser det intern rivalisering om å ha det mest privilegerte forholdet til myndigheten.

Ingvill Thorson Plesner mener på sin side at det er «naturlig at majoriteten gir signaler».

– Men det kan ikke være sånn at det eneste rette er å være sekulær og liberal muslim. Det er viktig ikke å fryse ut konservative ved å sette dem i bås med ekstreme, sier hun.

Tallenes tale

Yousef Bartho ­Assidiq i JustUnity sier til Vårt Land at de fikk en halv million over statsbudsjettet til drift, og nok en million i revidert statsbudsjett for 2016.

– I begge tilfeller tok vi kontakt og hadde samtaler med Høyre, Venstre og KrF i forkant. Vi fortalte om hvordan vi jobber og at vi ønsker å komme inn på budsjettet. Venstre talte nok vår sak tydeligst, sier Assidiq.

Mens trossamfunn må likebehandles økonomisk, kan politikerne bevilge penger til organisasjoner som JustUnity etter langt friere kriterier. I styret der sitter en nåværende og en tidligere toppolitiker: Byråd Geir Lippestad (Ap) og tidligere byrådsleder for Høyre i Oslo, Erling Lae, som nå er fylkesmann i Vestfold.

I august fikk JustUnity sammen med Det Norske Teatret 400.000 av en pott på tre millioner til «dialog og tiltak som kan bidra til en offentlig samtale om tros- og livssynspolitikk». Kulturdepartementet (KUD) ga midlene for at de skulle forebygge ekstremisme gjennom et teaterprosjekt.

Til sammenligning fikk Islamsk Råd Norge (IRN) og Madina Institute, som eneste muslimske aktører, 150.000 kroner hver da KUD i fjor delte ut 2,2 millioner til dialogarbeid på tros- og livssynsområdet, som del av regjeringens «Handlingsplan mot radikalisering og voldelig ekstremisme».

LES OGSÅ: Reiser blasfemisak mot kristen guvernør

IRNs generalsekretær Mehtab ­Afsar var kritisk til at paraplyorganisasjonen fikk så lite samtidig som fire kirkelige aktører fikk 1,35 millioner. Han skal også ha reagert på at lille Madina Institute fikk like mye som IRN.

– Våre medlemsorganisasjoner har søkt om penger fra myndighetene ved ulike anledninger, og får nesten alltid avslag. Det kan oppfattes som at om man ikke helt har tillit til det arbeidet som gjøres av muslimske organisasjoner, sa Afsar til Vårt Land den gang.

Forstander Basim Ghozlan i Rabita-moskeen i Oslo fortalte om lignende­ opplevelser. IRN får midler i en egen post på statsbudsjettet, Rabita får ­offentlig støtte som trossamfunn.

Rivalisering

Da pengene fra KUD ble delt ut i februar 2015, var ikke JustUnity etablert. Det var derimot tenketanken Minotenk, men de fikk ingenting. Minotenk opplyser at de siden 2010 fått 750.000 i årlig driftsstøtte over statsbudsjettet gjennom en ordning som omfatter aktører som Human Rights Service og Antirasistisk Senter.

Både Minotenk og JustUnity frontes av profilerte muslimer. Konvertitten Linda Noor leder førstnevnte, konvertitten Assidiq og sjiamuslimen Faten Mahdi al-Hussaini fronter sistnevnte.

Begge understreker at de ikke er religiøse aktører. Likevel synes de å trekkes inn i en religiøs rivalisering av typen Bangstad advarte mot når antiradikalisering kobles til religionspolitikk.

I Klassekampen ble nylig muslimer som ofte opptrer i samfunnsdebatten – såkalte «mediemuslimer» – kritisert for å mangle «troverdighet blant praktiserende muslimer som er aktive i sine moskeer». Avisen hadde snakket med unge som er tilknyttet moskeer og «som forsvarer et konservativt syn på islam».

Linda Noor og Yousef Assidiq ble trukket fram som slike mediemuslimer. Bakteppet er den svært kompliserte striden rundt IRN og Mehtab Afsar, som Vårt Land har skrevet ­utførlig om.

Representativitet

Hvorvidt mediene fremelsker aktører som Minotenk og JustUnity på bekostning av for ­eksempel IRN, synes ikke å la seg fastslå ved et kjapt søk i mediedatabasen Retriever.

LES OGSÅ: Frykter å bli slukt av teologien

Et søk på alle norske kilder, minus pressemeldinger, det siste året (21. november) gir 235 treff på Minotenk, 160 på JustUnity og 1.036 på IRN.

– Medieoppmerksomheten liberale muslimer speiler ikke statusen de har blant veldig mange moské-organiserte muslimer, mener derimot Sindre Bangstad, som understreker at verken Minotenk eller JustUnity hevder å representere muslimer.

Selv ikke IRN kan hevde å representere alle muslimer i Norge, mener Bangstad. De siste ti årene har tvert imot vært preget av «fragmentering og pluralisering» av det islamske feltet i Norge, ifølge forskeren, som mener Minotenk har gjort mye bra for å nyansere folks bilde av islam og muslimer.

God jobb

– Fremelsker myndighetene eller mediene opptatt av antiradikalisering muslimer med de «riktige» meningene, Yousef Assidiq?

– JustUnity er ikke en religiøs organisasjon og snakker ikke om islam. Selv er jeg en moderat og liberal muslim, så dersom kritikken retter seg mot meg personlig, er den litt lettere å forstå. Vi må også løfte fram kontroversielle stemmer, men myndighetene vil nok vanskelig kunne løfte fram noen med et omstridt forhold til menneskerettigheter. Vi har løftet fram Madina Institute og Minhaj Ungdom, som bruker islam for å motbevise ekstremistene ideologisk.

– De anses vel som litt mer liberale?

– Vi er uenige om mye. Men om noen opplever myndighetens tildelinger som urettferdige, må de ikke skylde på andre.

– «Omstridt forhold til menneskerettigheter» er en vanskelig linje å trekke?

– Myndighetene må svare for søknadsbehandlingen sin. Men å få støtte er jo tross alt et godkjentstempel fra staten.

Assidiq sier de «nyter tillit fra myndighetene», men håper at gjennomslag og tilskudd skyldes at de gjør en god jobb. Utenom nevnte møter før statsbudsjett, oppsøker ikke JustUnity noen. De inviteres, ifølge Assidiq.

– På alle møtene regjeringen har invitert oss til, utenom ett med statsministeren, har IRN og en del andre muslimske organisasjoner vært til stede, sier han.

LES KOMMENTAREN: «Er det i møte med tenåringenes tro det kræsjer?»

Siden oppstarten i mars i fjor har JustUnity «jobbet med mer enn 50 ­radikaliserte ungdommer», holdt godt over 200 foredrag på skoler og «førstelinjetjenesten», samt vært med på å lage FNs generalsekretærs handlingsplan for å forebygge ekstremisme, forteller Assidiq. I år har de vært på åtte FN-konferanser.

– I Klassekampen har professor Ulrika Mårtensson kritisert dere for å speile regjeringens handlingsplan mot radikalisering?

– Vi er ikke deres lakeier. Jeg er Ap-mann. Men regjeringen har laget en veldig bra handlingsplan. Det sier FN og Europarådet.

– Hardt arbeid

Linda Noor, daglig leder i Minotenk, avviser problemstillingen Vårt Land tar opp:

– Jeg tror ikke myndighetene har en strategi på hvem de vil løfte fram. På det siste møtet om innspill til handlingsplanen mot radikalisering var flere moskeer og muslimske organisasjoner til stede. Myndighetene synes opptatt av å favne bredt, sier Noor.

Hun er uenig i at oppmerksomhet om radikalisering skulle lede til økende signaler fra myndighetene om hva som er «god» og «dårlig» islam i favør liberale. Hun sier trossamfunn og religions spiller en liten rolle i handlingsplanen, og i likhet med andre at radikalisering ikke skjer i moskeene.

– Det er ikke de mer konservative, men tvert imot de som ikke bryr seg så mye om religion og er uorganisert som ikke føler seg hørt, sier Noor.

Samtidig har mangfoldet myndighetene kan forholde seg til økt. Unge har opprettet egne kanaler, der IRNs eldre talspersoner før var enerådende, mener hun.

– IRN betyr fortsatt mye mer for myndighetene enn andre aktører, eller Minotenk, sier Noor.

– Hvorfor kommer denne debatten om hvem som er representative?

– Fordi det foregår en stor kamp om definisjonsmakt i muslimske miljøer. At vi er liberale er noe man hører fra landskapet rundt Islam Net. De som uttaler seg til Klassekampen bruker samme retorikk. De fikk et tosiders oppslag. Det er lett å komme til orde i islamdebatten for såkalt konservative. Og det er bra at grupper som Islam Net deltar i offentligheten, men da må de tåle å bli utfordret, sier Noor.

Hun tror mediene ville reagert om myndighetene ga midler eller samarbeidet med «mer reaksjonære miljø». Hennes privilegerte posisjon skyldes derimot «årevis med beinhardt arbeid», mener Noor:

– Jeg har jobbet og vært frivillig i organisasjoner og i moskeen i mange år, har ikke telling på leserinnleggene jeg har fått avslått og innspill vi ikke har fått gehør for. Hvorvidt man når fram overfor myndighetene handler blant annet om kontakter og å mestre et politisk språk. Det tar tid. Jeg kjente for eksempel Laila Bokhari fra før hun ble statssekretær ved Statsministerens kontor.