Frykter ikke færre på 17. mai-festen

– Møtet med det hjemlige gir en svært viktig klangbunn for mange nordmenn i New York, sier sjømannsprest på Manhattan, Øyvind Kvarstein.

Han folder ut det norske flagget, og prøveheiser det før den store feiringen på torsdag.

– Det er en stor glede langt inn i sjelen når jeg ser så mange flotte mennesker som kommer hit for å feire 17. mai, sier han.

Motstrøms

Besøkstallene til Sjømannskirken synker. På verdensbasis hadde kirken i fjor 50.000 færre besøkende enn året før. Men på 17. mai når kirken bredt ut, som et naturlig samlingspunkt for yngre og eldre nordmenn i utlandet.

Til tross for synkende besøkstall mener Kvarstein at Sjømannskirken fortsatt har en viktig oppgave.

– Hit kan du komme med hele deg. Du trenger ikke la noen aspekter ved livet ditt være igjen utenfor. Du er velkommen som du er, sier han.

– Hva er grunnen til at færre besøker sjømannskirkene?

– Folk reiser mer og er færre dager på samme sted. Da faller besøkene hos oss ut, sier Kvarstein.

På jobb for nordmenn

Han er en av mange som elsker denne travle, energiske byen.

– Jeg kjenner meg privilegert. Det er en fantastisk by, og jeg må noen ganger klype meg i armen for at jeg får utøve virket mitt her.

Han sitter på takterrassen i 317 East 52. street, et steinkast fra 2. aveny. Her snakker han ofte med besøkende om stort og smått. Kanskje særlig stort.

– Samtaler og møter med folk er jo hoveddelen av mitt virke. Også i travle tider, sier han.

Det er mai og eksamenstid. Byen som aldri sover har mange norske studenter, og flere er også på andre studiesteder i amerikanske delstaten.

– Jeg har selv vært studentprest her i New York og i Canada. Jeg vet hvor viktig det kan være å ha noen å snakke med, sier Kvarstein, men legger til:

– Eksamenstiden er så travel for studentene at de sjelden tar seg tid til å komme hit. Men studentprester reiser omkring og oppsøker dem der de er, sier han.

LES OGSÅ: – Fargene i flagget var viktigere enn korset

2.500 mennesker

17. mai er ikke noe nordmenn i utlandet tar lett på: I New York stenges 52. gate mellom 1. og 2. aveny. Sjømannskirken venter at det vil komme 2.500 mennesker i løpet av fire timer. Som regel frister de med et hjemlig innslag. Oslobandet deLillos har vært trekkplaster, det samme har 
artisten Marit Larsen.

– I år kliner vi til med Marienlyst skoles musikkorps. Tenk deg den stemningen det blir med et norsk korps i gaten her, sier Kvarstein.

De ansatte har hanket inn en god gjeng frivillige. Mange av dem rekrutteres gjennom Facebook-gruppa Ung i New York, som har 3200 medlemmer. Mye må ordnes. En av dem som har hendene fulle er diakon Håvard Osland.

– Det gjelder å ta én ting om gangen. Men arrangementet blir alltid gøy, sier han.

Hjemlig

Sjømannskirken i New York ble etablert her i 1897, og har ligget flere steder. Der den ligger nå har den vært siden 1992. Øyvind Kvarstein forteller at mange studenter opplever sjømannskirken som en slags trygg havn.

– Jeg snakket nylig med en ung fyr på et arrangement her. Etter å ha snakket en stund avbrøt han seg selv: Det var første gang han snakket norsk på tre måneder. Å spise vafler her, det er mer enn å spise vafler. Det gir klangbunn til noe som er hjemlig, noe utover akkurat det å spise seg mett, sier han.

– Hvem er dere her for?

– Vi er her for nordmenn i New York.

– For turister og norske studenter?

– For alle, sier Kvarstein. Han sier det med stor trygghet.

– Vi dilter etter der nordmenn reiser. Det har vi alltid gjort. Det er det Sjømannskirken gjør, sier han.

Nye utfordringer

Med skipsfartskrisen på 1970- og 1980-tallet forsvant sjøfolkene i stor grad fra det norske yrkeslivet, og Sjømannskirkens hjemmearbeid mistet mye av sitt opprinnelige eksistensgrunnlag. Da historikerne Silje De Amoriza og Ingrid Myrstad i 2014 tok et dypdykk ned i organisasjonens historie fant de ut at stor omstillingsvilje har vært nøkkelen til at organisasjonen har kunnet overleve.

– Sjømannskirken har gjennom 150 år vært flink til å snu seg rundt og endre på ting. På 1970-tallet ble organisasjonen rammet av to kraftige utfordringer: Sjømannsmisjonen mistet både brukergruppen og de fleste støttespillerne, sa historiker Silje De Amoriza til Vårt Land i forbindelse med jubileet.

I vår tid har Sjømannskirken «alle nordmenn i utlandet» som målgruppe. Virksomheten retter seg nå særlig mot:

Oljefeltene på norsk sektor og nordmenn tilknyttet olje- og gassnæringen rundt i verden.

Klimanordmenn – landsmenn som oppholder seg i utlandet på grunn av klima; turister, langtidsboende og utflyttede landsmenn, ofte pensjonister.

Øvrige nordmenn i utlandet: studenter, bistandsarbeidere, ansatte i militæret, utenrikstjenesten og annen type næringsliv enn olje og gass.

– Ukomplisert

Anne Line Tufteland Kroken er nyansatt sjømannsprest i New York, og har vært på plass i en knapp måned. Hun holder også gudstjenester i Washington D.C, og skal også ha konfirmantundervisning. For henne er Sjømannskirkens oppdrag såre enkelt:

– Jeg synes vi har en veldig enkel og tydelig beskrivelse av hva det er vi skal gjøre. Være her for nordmenn. Det liker jeg, sier hun.