Nyheter

Frykter at 
separatister 
tar byen

I industribyen Mariupol frykter mange at Ukraina har gitt dem opp. Men 
tobarnsfar Sergej Kuriolovitsj stoler på at 
Gud og familiens klesskap vil redde dem.

Bilde 1 av 5

– Vi venter et angrep fra separatistene når som helst. Tanksene er gjort klare og jeg har psyket meg opp til krig, sier den ukrainske soldaten Eduard (22).

Vi møter ham i en bunkers, ved en av frontens bakre linjer utenfor Mariupol. Lukten fra åpnede sardinbokser blandes med kullos fra aggre­gatet og svettelukt fra fire menn.

Den strategiske byen

Organisasjonen for samarbeid og sikkerhet i Europa (OSSE) er redd for at de russiskstøttede separatistene vil angripe havnebyen Mariupol. Hvis byen blir en del av folkerepublikken Donetsk, får de tilgang til landets største stålindustri og den viktige havnen. Det vil i så fall være et sole­klart brudd på fredsavtalen som ble undertegnet i Minsk i februar, og vil utløse ytterligere sanksjoner fra EU.

– Vi vil befri våre landsmenn. Det er lett å utmanøvrere­ ­Mariupol og de vil overgi seg. Ikke glem at det er våre mødre og våre søstre som bor der, så ikke fremstill oss som blodtørstige beist, sa folkerepublikkens statsminister Alexander Zakharsjenko til pressen for noen uker siden.

Separatistene sier de ikke vil bryte fredsavtalen, men hevder å ha rett på Mariupol, og at byen vil bli deres til slutt. I et intervju med BBC i mai sa Ukrainas president Petro Porosjenko at han ventet på et angrep fra separatistene.

– Jeg mener de forbereder en offensiv, og jeg mener vi bør være klare, sier Porosjenko.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Bombeskapet

Noen få kilometer fra frontlinjen i Mariupol, gir Sergej Kuriolovitsj sine to barn fart i husken. Det er søndag i Olympskij Distrikt, og blokkene har våknet til liv. Et kjærestepar går hånd i hånd. En eldre kvinne­ henger opp klesvasken. Noen pensjonister har allerede drukket sine første glass med vodka, selv om klokken ennå ikke har rundet 11 på formiddagen.

Dette boligområdet kjenner krigen på kroppen. Om morgenen 24. januar ble de angrepet av raketter fra de prorussiske separatistene. 29 sivile og én ukrainsk soldat ble drept.

– Når det bombes, sender jeg barna inn i klesskapet. Jeg har innredet det som et lite rom med madrass, puter og godteri. Barn blir roligere av å spise litt sjokolade, sier Sergej Kuriolovitsj og gir husken en dytt.

LES OGSÅ:

Bibelvers

Naboene har klistret­ bibelvers og ikoner på vinduene, som en slags åndelig beskyttelse mot rakettene. Men det vil ikke Sergej.

– Det viktigste er troen du har inne i deg. Mange har blitt kristne først etter at krigen startet.

– Er du ikke redd for at folkerepublikken vil ta over?

Sergej smiler svakt, og kaster et blikk på ungene som har løpt fra huskene til klatrestativet.

– Vi er av det samme folket, vi snakker det samme språket og jeg tror ikke det er menigmann som står bak krigen. Det er politikk. Den som lever får se hva som skjer. Jeg tar en dag av gangen.

Støtter separatistene

Her i Mariupol har separatistene bred støtte, skal vi tro menneskene vi møter på gaten. Men ingen tør å si det høyt.

– Jeg er mer redd for det ukrainske militæret. Jeg har hørt at de plyndrer vanlige folks hjem, sier en mann.

– Vi tør ikke si hva vi egentlig mener, for da blir vi tatt av ukrainske politiet, sier en annen.

– Det går så mange rykter, sukker en eldre kvinne.

For et drøyt år siden hadd­e s­eparatistene kontroll over byen i noen uker, før Ukrainas styrker jaget dem vekk. Mange av de l­okale separatistene forsvant fra byen, men tilliten til den ukrainske staten er likevel tynnslitt blant befolkningen.

– Jeg anslår at en tredjedel støtter Ukraina, en tredjedel ­separatistene – og den siste­ tredje­delen bryr seg ikke om hvem som styrer. De vil bare ha fred, sier Roman Sokolov i organisasjonen «Forsvar Mariupol».

LES OGSÅ: Derfor er han uønsket i Putins rike

Demonstrasjoner

Vi står på Leninplassen i Mariupol, der mange hundre mennesker nettopp har demonstrert mot det de mener er en manglende vilje fra Kiev til å forsvare byen.

– Vi er redd for at de vil trekk­e tilbake styrker fra Sjirokine. Hvis denne fronten faller, vil Mariupol bli tatt av separatistene. Dette er ukrainsk land, og det skal forbli ukrainsk. Jeg tror også at en okkupasjon vil bli mye mer brutal nå, enn den var i fjor vår, sier Sokolov.

De frivillige i «Forsvar Mariu­pol» gir mat og klær til soldatene,
 og ringer hver dag til de bataljonene for å få korrekt ­informasjon om utviklingen av krigen.

– Vi publiserer informasjonen uansett om det går bra ­eller dårlig. Dessverre kan man ikke stole på verken russisk propaganda eller ukrainsk media, sier ­Sokolov.

Tilbake på fronten gruer­ Eduard seg til krigen, men ­synes samtidig at våpenhvilen er meningsløs. Han vil kjempe for sitt land, og ta konfrontasjonen som skal komme. Som soldat­ i den høyreekstreme Azov-
bataljo­nen, er hjertet fylt av 
patriotiske følelser for moderlandet.

Frykter ikke døden

– Kjæresten min dro fra meg. Hun tror ikke at jeg vil komme hjem igjen. Ja, det er i krigen du skjønner hvordan jentene egentlig er, sier Eduard.

– Er du ikke selv redd for ikke å komme hjem?

Han trekker på skuldrene under soldatlua, som likner på en solhatt i kamuflasjedrakt. Rundt halsen har han et kors. Det beskytter ham mot dødsangsten.

– Jeg er ikke redd for å dø, men for å leve i frykt, sier Eduard.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter