Frykten stakk dypere enn skammen

– Tenk at de holder seg varme i denne kulda. Tror du de fryser?

Rut Helen Gjævert kikker ned på to ender som svømmer langs bryggekanten ved Sørenga i Oslo. Hit kommer hun av og til for å tenke. Novemberkulden får ­tårene til å renne fra øynene hennes. Det knirker av nysnø når hun trår over den plankebelagte grunnen. Selv har hun et ullskjerf tullet rundt halsen, og hendene godt dyttet ned i lommene på den svarte vinterkåpa.

– De har hverandre, vet du.

Lenge kjente VG-journalisten seg alene om en historie som få rundt henne visste om. For ti år siden var Gjævert Jesus-­soldat. Hun var leder for den lokale kommandogruppen til Jesus ­Revolution Army, og målet deres var å frelse Europa. Det krevde både militant språk og militant disiplin. Hun hadde én time fri hver dag. Én dag i uka fikk hun hvile. Etter fire år kom hun til et punkt hvor hun ikke lenger kjente seg igjen.

Hvordan kunne hun bli så radikal, har hun siden lurt på. Spørsmålene ble til den personlige TV-serien Frelst som for første gang ble vist på VG Nett i februar i år. Flere har stått frem med sine personlige, vonde historier som følge av den. Dokumentaren rullet også i gang en større debatt om utbrenthet og usunt lederskap i menigheter og kristne ­organisasjoner.

LES OGSÅ: Talte de brente barnas sak

Frykten for Gud

Nå er Gjævert nominert til Vårt Lands Petter Dass-pris. Årlig deles den ut til en person «som i god Petter Dass-tradisjon har satt Gud og kristen tro på den offentlige dagsorden på en engasjerende måte.»

Men er det egentlig riktig å gå ut med denne historien? har Gjævert tenkt under arbeidet med serien. Hun skammet seg over sin egen fortid, og var redd for hva folk ville si og tenke om henne. Men også en annen og mye sterkere følelse dukket opp, som hun aldri har snakket offentlig om: Frykten for Gud.

– Skadet jeg Guds sak ved å fortelle denne historien? Påkalte jeg dom over meg selv ved å stille spørsmål ved forhold i egen religion? Helt siden jeg var liten har jeg fått høre at vi må gi alt for Gud og Jesus. Det er Guds rike som teller, ikke min plan eller min vilje. Denne frykten opplevdes mye verre enn skammen, og det overrasket meg at den satt så dypt i meg, selv ti år etter at jeg brøt ut fra bevegelsen.

LES OGSÅ: Ingeborg Mongstad Kvammen klistret kjente vers på bussene for å skape­ blest om Bibelen

3 kjappe

– Hvilket forhold har du til Petter Dass?

– Jeg husker han fra ­skolen. Men jeg måtte ­google.

– Hva synes du om å bli ­nominert?

– Kjempestas!

– Om det ikke blir deg - hvem mener du fortjener å vinne prisen?

– Ingvild Ofte Arntsen, for sitt engasjement for kvinner i pinsebevegelsen.

Gi et språk

– Hva tror du det kommer av?

– Å fortelle om sårbare eller krevende sider ved troen i media er for noen forbundet med større risiko enn for eksempel å varsle fra en bedrift. Plutselig står du ikke bare i fare for å bli stemplet av et miljø, du risikerer at den Gud du har lært har all makt i himmel og på jord kan forkaste deg for evig og alltid. Det er en forferdelig, skremmende følelse, sier hun.

– Hva overbeviste deg om at det var riktig å gå ut med historien din?

– Jeg er opptatt av at vi alle har en stemme og at den må bli hørt. Rent personlig har det vært viktig for meg å ta denne reisen. Jeg tror også at det har vært nødvendig å gi et språk og finne en arena for å diskutere det traumet det kan være å forlate et miljø som har vært alt for en. Ikke minst er det viktig å snakke om hva vi kan gjøre for å hjelpe og forebygge, sier hun.

Mange har i etterkant av serien tatt kontakt med Gjævert og delt sine historier. Hun har også blitt invitert til en rekke debatter. Begge deler er hun takknemlig for. Men hun har også blitt skuffet. Flere har tatt for gitt at hun nå er en frafallen selv om hun aldri har gitt uttrykk for det i ­offentligheten.

LES OGSÅ: Tidligere Jesus-soldater varsler om vonde opplevelser

– Hvordan har du det?

– Slike holdninger er med på å fremme innenfor- og utenforskap, og bekrefter også litt av problemet med miljøer som Jesus Revolution Army. Der var det lett å tenke: «Vi har skjønt det, og alle andre må forstå dette og bli som oss.» Det er en lite konstruktiv tilnærming til ting. Selv har jeg møtt kristne som jeg er veldig glad i, som har sett meg dypt inn i øynene, og spurt: «Hvordan har du det med Gud?» Bytt heller spørsmålet ut med: «Hvordan har du det?» Det er det mest sentrale.

LES OGSÅ: – Å være Jesus-soldat passer ikke for alle

Komme til orde

I kjølvannet av serien har nettopp individets plass i en religiøs setting vekket et engasjement i Gjævert.

– Ofte har barn og unge blitt skjøvet foran kristne lederes ­visjoner for Guds rike. Lederne har gode intensjoner og er oppriktig glødende, men nettopp derfor glemmer de at det er lite klokt å bruke enkeltmennesker som redskap for et mål. «Bevar ditt hjerte fremfor alt du bevarer, for livet går ut fra det», står det jo i Bibelen. Enkeltmennesket må være selve skatten i en menighet eller et misjonsarbeid, og en skatt tar man vare på.

– Du har blitt applaudert av mange, men fortsatt er det ­menigheter som ikke har tatt debatten om usunt lederskap. Hvordan få dem med?

– Vi må ha større takhøyde for diskusjon i kristne miljøer: Hva slags gudsbilde er det vi ønsker å innprente i barn og ungdom? Vi har også mye å hente på å ta folk på alvor. I Jesus Revolution ble vi nok uglesett av moderate miljøer. Jeg tror at hvis vi hadde begynt å være mer inkluderende, så kan det bidra til å rive ned noen skiller mellom ulike grupper. Våg å komme folk i møte. Bry deg, rett og slett.

LES OGSÅ: Min tro-intervju med Rut Helen Gjævert