Forverra barnefattigdom på mottak

Tilstrøyminga til Norge er svært låg. Likevel bur det ei større gruppe asylsøkjarar på norske mottak, både familiar og single. Desse ventar på at asylsøknadane skal bli ferdigbehandla. Mange er inne i langdryge klageprosessar. Konsekvensen er lang butid på mottak. Fleire har levd her i over tre år.

Ei fersk kartlegging utført ved Velferdsforskningsinstituttet NOVA avdekkjer at barn i asylfamiliar på mottak er blitt monaleg fattigare i perioden 1989–2017, for kjøpekrafta gjekk ned med heile 20 prosent.

Kjøpe mat

Alle som bur på statlege mottak får gratis losji. Medan nokre også får fri kost, må mange ordne mat sjølve. Kronene som skal dekkje mat, klede, transport og andre naudsynte varer og tenester, får mottaksbebuarane frå Utlendingsdirektoratet (UDI), men det er Justisdepartementet som regulerer satsane eit par gonger årleg.

NOVA-forskar Marie Louise Seeberg har utført kartlegginga, og skriv i rapporten at «Innvandringspolitiske hensyn har veid tungt i nøkternhetsvektskåla i flere perioder der det har vært en økning i antall asylsøkere. Dette kan også ses i lys av at bruken av økonomi som innvandringspolitisk virkemiddel er en etablert praksis i norsk politikk».

NOVA er ein del av Høgskolen i Oslo og Akershus.

LES OGSÅ: Listhaug: Norge skal ikke være «attraktivt»

Samanlikna

Seeberg har samanlikna mottakssatsane med sosialhjelpssatsane som mange fattige norske barn må leve på. Dei siste er monaleg høgare enn dei første.

Kartlegginga viser også at kjøpekraftforverringa blei forsterka i 2015, grunna den rekordhøge tilstrøyminga av asylsøkjarar. For, som Seeberg påpeikar, i 2015 blei kutt i støttesatsane «en del av innstrammingene» og «grunngitt med «flyktningkrisen».

Regulering

Om dei økonomiske rammene for mottakslivet skriv Seeberg:

«Barn som bor i asylmottak er i en livssituasjon preget av midlertidighet og uforutsigbarhet, marginalitet og dårlig økonomi (...) Ytelsene kan forstås som en balansegang mellom to hensyn, formulert slik: «nøkternt, men forsvarlig». Slik sett har de både en innvandringspolitisk og en sosialpolitisk funksjon.

LES OGSÅ: Rammar familiar

Historielaust

I arbeidet med kartlegging av kjøpekraft har Seeberg henta fram maksimumssatsar for ytingar til barnefamiliar i asylmottak frå 1989 til 2017. Ho har også søkt opp dokument frå forvaltninga for å sjå korleis støtteordninga har utvikla seg gjennom ulike regjeringsperiodar.

Seeberg gjorde eit funn som overraska henne. Ho skriv at det er «påfallende hvordan nye dokumenter ikke bare erstatter sine forgjengere, men nærmest utvisker dem, og det kan se ut til å være en slags nødvendig historieløshet på et felt som er gjennomsyret av midlertidighet. Også forskningen på dette området kan beskrives som en serie øyeblikksbilder. Beboere i asylmottak stilles dermed på utsiden av den historiske utviklingen i det norske samfunnet.»

Tungt omsyn

NOVA-forskaren meiner at «selv om barnekonvensjonen i prinsippet skal følges, er det i praksis ofte slik at innvandringspolitiske hensyn veier tyngre».

Seeberg skriv at når omsynet til «forsvarlighet» ikkje lenger blir gjort relevant, så kan det «sees som en innvandringspolitisk seier over sosialpolitikken også i saker som angår barn. Det skjer mange endringer i den store, mørke skyggen av «flyktningkrisen». Det kan derfor være god grunn til nå å legge krisebegrepet vekk, og slippe historiens lys til».