Kirke

For Peter Halldorf er det uaktuelt å konvertere

Hadde pinse­pastoren byttet kirke, ville hele det store prosjektet hans kræsjet.

Han minner mer om en munk enn en pastor i Pinsebevegelsen, Peter Halldorf. Kledd i sort med et ortodoks kors hengende om halsen og tykt, langt grått skjegg nyter han morgenrushet på fortauet i Oslo. Fra en gammel ransel fisker han opp sitt siste verk som han har skrevet sammen med sønnen Joel, De fulgte Jesus. 366 fortellinger om mennesker som på en spesiell måte gjorde sitt liv til et vitnesbyrd om Jesus Kristus.

Uenigheter og splittelser

— Det å fortelle historiene til 
troens vitner var noe de begynte med tidlig i den kristne kirken 
som en del av liturgien, sier 
Peter Halldorf.

Synaxarium heter det på l­atin. Ordet i seg selv betyr «å bringe­ sammen», fortellinger om mennesker som har levd for­billedlige trosliv. I hele den østlige kristen­heten er synaxarium navnet på samlingen av helgenberetninger som leses i guds­tjenesten. Peter­ og Joel Halldorf har samlet fortellinger om mennesker fra alle deler av det mangfoldige­ kirkelandskapet. Tidsspennet er 2.000 år. Far og sønn Halldorf har hattet økumenisk (tverrkirkelig) perspektiv i 
skriveprosessen. Nonne Else-Britt Nilsen, leder av Norges kristne råd, har kalt boken «et økumenisk imperativ».

– Når vi kjenner igjen de hellige i andre kirkesamfunn og 
tradisjoner enn vår egen, så får det oss til å innse hvordan vi 
hører sammen som kristne.

Halldorf mener slike fortellinger hjelper oss til tydeligere å se hvem Jesus Kristus og kirken er.

– I disse fortellingene møter vi mennesker som likner Jesus. De kommer fra sammenhenger vi ikke bare har hatt problemer med å identifisere oss med, men som vi til og med har avfeid.

Teologiske uenigheter og ulikheter har opp igjennom historien ført til store splittelser og avstand, men den svenske pinsepastoren mener vi ikke kan fornekte Guds ånds liv som strømmer imot oss fra mennesker som kommer fra andre kirkesamfunn.

– I beretningene tegnes kartet på nytt og kirken universalitet kommer frem.

Forsiktig med de nålevende

I den norske oversettelsen er noen av kortbiografiene erstattet med nyskrevne norske biografier ført i pennen av Dagfinn Stærk. Her får vi høre korte beretninger om blant annet Marie Monsen, Børre Knudsen, St. Sunniva, Edin Løvås, 
Annie Skau Berntsen, Ludvig Karlsen og Arnfinn Haram.

– Hans Nielsen Hauge er en svært utfordrende skikkelse, og livet til Thomas Ball Barratt er veldig interessant. Jeg er også veldig glad for at Edin Løvås har kommet med. Han har hatt stor betydning i retreatbevegelsen i Norge og Sverige og har åpnet vinduet til denne tradisjonen for en frikirkelig målgruppe.

– Hvem er de viktigste trosforbildene i dagens Skandinavia?

– Vi skal være forsiktig med å uttrykke oss om de nålevende. Når vi samler slike beretninger, så er det fortellingene om dem som har avsluttet sine liv. Vi kan tydelig se frukten som livene 
deres har båret.

Poenget er ikke at de skal fremstå som helter.

– Livene deres er preget av sin tid og har mange skjønnhets­flekker, men det var noe som gjorde at de fikk ekstra mot. Det er vitnesbyrdet om hva Guds kjærlighet kan gjøre med et 
menneske. Tiden viser hvem vi kan lene oss mot i lengden.

Aldri vurdert konvertering

I 2016 er det 40 år siden Peter Halldorf begynte som pastor i den svenske pinsebevegelsen, Pingst. Etter det han beskriver som en personlig, åndelig reise blant klostre, retreatbevegelsen 
og Den ortodokse tradisjonen, 
begynte han for 20 år siden 
å bygge opp en økumenisk kommunitet og retreat­senter på slottet Bjerka-Säby i nær­heten av Linköping. Slottet og en 
vakker omliggende park ble donert til Sionforsamlingen i Linköping i 1980.

– Boken har på mange måter vokst fram i kommuniteten og daglig har vi lest historiene til trosvitner som en del av liturgien i gudstjenestene, forklarer Halldorf.

Gjennom mange år har han deltatt i samtaler og samarbeid med både Svenska kyrkan, Den katolska og Ortodoksa kyrkan. Allikevel har han aldri blitt fristet til å forlate sitt eget frikirkelige trossamfunn.

– Jeg forstår at en del har lurt på dette, men jeg har aldri 
vurdert å konvertere.

– Hvorfor ikke?

– Jeg har min pastortjeneste og dype røtter i den svenske pinsebevegelsen. Min identitet ligger her. Mitt kall og oppdrag er å bli i denne sammenhengen.

Det handler om å vise at folk ikke trenger å konvertere til 
andre kirker for å finne det de leter etter.

– Det finnes en annen vei: forbli i sin kirke, grave dypere og gi et bidrag til den fordypelse som trengs. De som blir medlemmer i vår kommunitet tilhører en lokal 
forsamling, og vi oppmuntrer våre medlemmer til å forbli i sine menigheter. Det tror vi er viktig.

Konvertering skaper ofte mer vanskeligheter enn muligheter, er Halldorfs erfaring.

– En forutsetning for å jobbe med økumenikk er at man er rotfestet og trofast mot én sammenheng. Samarbeid blir vanskelig når du bryter opp fra din egen kirke og går over til en annen.

Bygd på uvitenhet

Ett år har gått siden Livets Ords grunnlegger­ og trosbevegelsens frontfigur, Ulf Ekman, meldte sin overgang til Den katolske kirke. For noen måneder siden ble det klart at 
pavens egen hoffpredikant, 
Raniero Cantalamess, er invitert til årets sommerstevne i pinsebevegelsen. Det har skapt debatt. Peter Halldorf smiler lett, men sier han kan forstå engstelsen hos norske pinsevenner.

– Men frykten er ikke begrunnet. Den bygger på uvitenhet, sier Halldorf alvorlig.

Raniero Cantalamessa er en av de store figurene i den såkalte karismatiske bevegelsen i Den katolske kirke. En bevegelse som er av betydelig størrelse. Han har også besøkt Bjerka-Säby.

– Cantalamessa er som den mest dynamiske pinsevennen, og etter min mening finnes det ingenting som ikke en pinsevenn kan ta til seg med stor glede i hans undervisning.

Halldorf mener frikirkesamfunn lett har blitt og kan bli trangsynte. Menneskene i 
boken representerer et mangfold av kirker.

Nesten revet i filler

– Vi har to valg. Enten kan vi stenge oss inne. Da havner vi i trang­synthet og sekterisme. Eller vi kan ydmykt 
besinne oss og se at Guds ånd virker overraskende og uforutsigbart, og møter mennesker som oppriktig søker og ber i alle sammenhenger. Det aller meste har vi jo felles.

Økumenikk er et stikkord for å forstå Peter Halldorf. Ordet er et begrep som dekker både 
arbeid for økt forståelse og samarbeid mellom forskjellige 
kristne kirker. For noen år siden holdt økumenikken på å ta livet 
av prosjektet på Bjärka-Säby. 
Relasjonen til den lokale pinseforsamlingen i Linköping holdt på å bli revet i filler.

– En liten gruppe i menigheten ønsket ikke den økumeniske kommunitetens nærvær i forsamlingen. Det ledet til en dyp krise.

Sionforsamlingens lederskap satte ned foten og mente at Bjärka-Säby er en del av menighetens oppdrag og at Peter Halldorfs arbeid skaper et økumenisk liv. Dette førte til at en gruppe av medlemmene forlot menigheten.

– Det har tatt noen år, men nå lever vi i god harmoni og spenningene har lagt seg. Det kreves både tålmodighet og varsomhet. Ting som kjennes uvant skaper lett usikkerhet. Vi må alltid forsøke å lytte til den andre og sette oss i de andres sted. Den store utfordringen er å elske sin nestes kirke som sin egen.

I boken om trosvitnene møter vi også mange personer som i sin samtid var kontroversielle og skapte mye splittelse.

– Her rører vi ved et viktig 
punkt. Mange av disse led martyr­døden i sin egen kirke. De ble forfulgt av andre kristne og drept som kjettere. Her blir viktige spørsmål relevante for alle kristne: Hvordan kan vi løfte frem og feire minnet til personer som døde på grunn av hvordan de ble behandlet av sine egne?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke