For mye religion

Gud er kommet tilbake, er en påstand som har vind i seilene. Med det mener man at religion er tilbake som en avgjørende faktor både i internasjonal politikk og i enkelte nasjoners liv.

Sekulariseringshypotesen, som spådde at religion snart ville miste sin betydning i det offentlige liv, ble sprengt i stykker da flyene traff tvillingtårnene i New York i 2001.

Både regjeringer og internasjonale organisasjoner har de siste ti årene sett det som sin oppgave å få religion under kontroll. Et utall studier, programmer, prosjekter og organisasjoner har tatt fatt på denne oppgaven.

– Det er et kraftfullt narrativ som sirkulerer i den globale politikken som ser religion og religiøs forfølgelse som årsaker til voldshandlinger, og som foreskriver arbeid for religiøs frihet som respons, skriver Elizabeth Shakman Hurd i sin bok «Beyond religious freedom».

– Reformistene søker å skape betingelser slik at sekulære stater og deres religiøse borgere blir tolerante konsumenter av fri religion og benytter seg av trosbaserte løsninger på kollektive problemer, legger hun til.

LES OGSÅ: Påpeker sjelden brudd på trosfriheten

To ansikter

Mens sekularistene så religion som noe privat og samfunnsmessig irrelevant, mener man nå at religion er et offentlig gode som myndighetene bør ta ansvar for. Samtidig blir religion også sett som en mulig kilde til voldshandlinger og konflikter. Det er det Hurd kaller «religionens to ansikter».

På grunn av denne dobbeltheten får staten og politikerne en dobbelt oppgave: Å føre en politikk som får «god» religion til å blomstre, og samtidig marginalisere og hindre «dårlig» religion.

– Den samlende tanken er at dersom moderat religion kan identifiseres, oppmuntres og gis makt og fundamentalistene kan bli identifisert, satt på sidelinja og reformert, så vil ekstremistiske former for religion forsvinne og religiøs frihet og toleranse vil spre seg uhindret over kloden, skriver hun.

Hurd er kritisk til denne tankegangen. Ikke fordi hun vil tilbake til sekulariseringsmyten, men fordi hun mener den bygger på en misforståelse og innsnevring både når det gjelder hva religion er og hvordan religion praktiseres.

– Jeg vil så tvil om troen på at akademikere, eksperter, regjeringsfunksjonærer og diplomater vet hva religion er, hvor den finnes, hvem som taler i dens navn og hvordan den kan innlemmes i utenrikspolitikk og internasjonale beslutningsprosesser, skriver hun.

Levd og styrt

Hurd mener vi må skjelne mellom «styrt religion» og «levd religion». Styrt religion, det vil si religion som politiske organer skal forholde seg til, må kunne defineres og avgrenses. Det må bestemmes hva som er religion og hva som ikke er det på måter som lovgivere kan forholde seg til. Da vil man gjerne gå til religiøse ledere eller teologer for å få bestemt hva en religion er. Dermed er bare institusjonalisert religion kvalifisert.

Levd religion er derimot religion slik den praktiseres av religiøse mennesker.

– Det er en kompleks og ustabil relasjon mellom religion som er autorisert for politiske formål og den bredere, mer uryddige verden av religiøs tilhørighet, tro og praksis. Mange former for tilhørighet og erfaring passer dårlig inn i en forståelse av religion som en avgrenset sak som forårsaker politisk handling, skriver hun.

Når politikere og lovgivere bestemmer hva som er religion, blir mange religiøse praksiser og tilhørigheter usynlige, hjemløse og uten stemme, mens den institusjonaliserte religionen styrkes og gis fordeler, mener hun.

Tro og religion

De som arbeider for religionsfrihet, har etter Hurds mening en utdatert forståelse for hva religion er.

Den er en forlengelse av oppfatningen som oppsto i Europa under opplysningstiden, nemlig at det å slutte seg til en religion er å velge å holde visse trossetninger som sanne.

Man snakker ofte om trosfrihet i stedet for religionsfrihet, fordi ikke-tro også forstås som en form for tro som må beskyttes.

– Trosfrihetens subjekt er et selvstendig individ som er definert ved sin frihet til å velge å tro eller ikke tro, skriver Hurd og bemerker at man dermed har kunnet definere sekulærhumanistiske organisasjoner som en form for ekstra verdensreligion. Men det fanger dårlig opp det essensielle i hva det er å tilhøre en religion.

– Det gir lite rom for alternativer der religion er noe man får gjennom praksis og levende relasjoner gjennom etikk, kultur og til og med politikk, skriver hun.

Religionsforskere har for lengst sluttet å bestemme religion bare gjennom intellektuell tilslutning til et trossystem. Men når man skal skrive lover som beskytter eller fremmer religion, må man bruke slike innsnevrende definisjoner, mener Hurd.

LES KOMMENTAREN: Islam har et problem med religionsfriheten

Religionsforfølgelse

Mayaene i Guatemala bekjemper gruvedrift og kraftutbygging, blant annet motivert med at jorda er hellig. Men de kan ikke påberope seg religiøs forfølgelse, fordi naturreligioner mangler et fast utformet trossystem som kreves for å bli betraktet som religion. Det samme gjelder de mange kvinnene som sitter fengslet i Kongo for å ha drevet med hekseri. Heksetro er heller ingen anerkjent religion.

Så kan man spørre hvorfor slike grupper skulle være interessert i å bli betraktet som ofre for religiøs forfølgelse. Grunnen er den internasjonale oppmerksomheten om religionsfrihet.

– Hvis det å være utsatt for religiøs forfølgelse gjør det mer sannsynlig at du vil få uhjelpsmidler eller innvilget asyl, bør vi ikke være forundret over å se en økning i tallene for religiøs forfølgelse, skriver Hurd.

Problemet er at slike konflikter ofte kunne løses bedre om man så dem i en bredere ramme. Det ville åpne flere muligheter for å finne fram til måter å leve sammen på, skriver Hurd.

LES OGSÅ: - Det blir mer religion og mindre frihet

Assads hånd

De senere årene har det vært en sterk økning i antallet religiøst motiverte konflikter og voldshandlinger. Hurd mener det skyldes at oppmerksomheten om religion har blitt en selvoppfyllende profeti. Konflikter som har mangefasetterte årsaker, blir til religiøse konflikter fordi mange har interesse av å definere dem slik.

Hurd trekker fram Syria som et eksempel. Det begynte med et opprør mot Assad-regimet, der opprørerne kom fra mange ulike religiøse og etniske grupper. Men det er i stigende grad blitt betraktet som et oppgjør mellom ulike religiøse grupper, der alavitter står mot sunnimuslimer og den kristne minoriteten kommer i skvis.

– Å redusere det syriske folkets mangfoldige problemer til et spørsmål om religiøse forskjeller og lansere religionsfrihet som løsningen, er å spille kortene over i Assads hender. De har i mange tiår politisert religiøse ulikheter for å rettferdiggjøre sitt autoritære regime, skriver hun.

Et annet eksempel er rohingyaene i Myanmar. De har i lang tid vært utsatt for både etnisk og kulturell diskriminering som bikker over i regelrett rasisme. Men når dette defineres som et utslag av religiøs forfølgelse av muslimer, leverer man ammunisjon til dem som vil gjøre dette til en kamp mellom buddhisme og islam, og gir den burmesiske regjeringen mulighet til å la være å gjøre noe med de komplekse årsakene.

LES OGSÅ: Myanmar vil tømme landet for rohingyaer

Ustabilt

Religion blir altfor ofte akseptert som årsaken til politiske handlinger. Men dette fører til at konflikter blir mer fastlåste enn nødvendig, mener Hurd.

– Religiøs praksis er uten tvil en viktig dimensjon i menneskers liv. Men som kategori er religion både for ustabil og for kompleks til å tjene som en plattform man kan bruke til å bygge politiske løsninger fra, skriver Hurd.

Hun erkjenner at den gamle sekulariseringshypotesen viste seg å være feil. Men hun mener vi må lete etter andre alternativer enn å gjøre religion til den ene viktige faktoren bak konflikter og diskriminering.

– Religion kan ikke ganske enkelt bli brakt tilbake til internasjonal politikk ved å invitere alt som kan kalles religiøst – religiøse tekster, ledere eller perspektiver – inn i samfunnsvitenskapelig analyse, politiske debatter eller styringsverktøyer, skriver hun.

Det vil nettopp være å gå i samme fella som sekulariseringshypotesen, nemlig å ta for gitt at det går an å plassere religion som noe privat som ikke angår samfunnslivet for øvrig.

LES OGSÅ: Trosfrihet tar av blant folkevalgte og i utenrikspolitikken

Åpne landskapet

Men hva er Hurds alternativ, dersom hun verken vil bruke den gamle sekulariseringstroen eller den nye troen på at «Gud er tilbake»?

Tittelen på boka hennes, «Beyond religious freedom», gir svaret på det: Vi må se videre utover enn bare til religiøse forklaringer og løsninger.

– Vi må åpne opp for et bredere tolkningslandskap. Det innebærer ikke bare å dekonstruere alle forklaringer som går på religiøse forskjeller – de kommer nok til å beholde makten en stund – men også å la slike narrativer destabilisere seg selv gjennom å rette oppmerksomheten mot alternativene, skriver hun.

Religion kan ikke skilles ut fra andre aspekter av menneskelig aktivitet, men kan heller ikke bare identifiseres med dem. Vi må derfor se tingene i sin konkrete og komplekse sammenheng.

– Historiene og motivene bak voldshandlinger, forfølgelse og diskriminering er komplekse. Å tvinge dem inn i en religionsboks bringer ikke klarhet, og vil i mange tilfeller forsterke de konfliktlinjene som gjør at vold virker mulig, og i verste tilfelle uunngåelig, skriver Elizabeth Hurd.