Fikk nazi-forkynnelse i halsen

Etter at han ledet den norske militære motstanden mot
nazistene, ble Otto Ruge satt i tysk fangenskap. Der fikk han et sjokkerende møte med nazistenes manipulering av det kristne budskapet:

«Presten sa at Kristus ikke døde for våre synder, det var de fordømte jødene som drepte ham. Han døde på korset for å vise verden at jødene er menneskehetens fiender. De som
bekjemper jødene er derfor Kristi
sanne etterfølgere. Det er siste gang jeg hører på den presten», skriver generalen i et brev til kona Ingeborg, som er gjengitt i historiker Tom Kristiansens nye biografi om offiseren som etter to dager med krig ble utnevnt til kommanderende general for de norske styrkene.

Historikeren Tom Kristiansen tegner et portrett av en mann med langt flere fasetter enn det som til nå har vært kjent.
Under arbeidet med «Otto Ruge – hærføreren» har Kristiansen fått lese notater, dagbøker og private brev som de etterlatte til nå har holdt for seg selv. Men historikeren har også gravd dypt i norske og utenlandske arkiver – et arbeid som tok over fire år. I biografien om Otto Ruge blir hans forhold til kristendommen viet et eget kapittel.

LES MER: Holocaust-minnesteiner ble malt over rett ved synagogen

Smak for katolisismen

Tom Kristiansen, som er professor ved Universitetet i Tromsø, tar leserne
med gjennom de 62 dramatiske dagene da den norske forsvarsmakten faktisk slåss mot en overlegen fiende. Ruge vant etter hvert Kong Haakons tillit, og var en av de som fikk satt en stopper for planen om å la kronprins Olav bli værende som krigsfange i det okkuperte Norge.

Etter noen uker som eneste fange på Grini ble Otto Ruge høsten 1940 sendt til Tyskland. Først tilbrakte han mer enn to år sammen med franske og polske offiserer, i den godt bevoktede festningen Königstein, i et øde skogsområde sør for Dresden. Brorparten av de andre fangene var katolikker, mens bare Ruge og tre andre var protestanter. Det ble holdt jevnlige messer for
begge konfesjoner, og den norske generalen pleide også å møte fram til katolske gudstjenester. Tom Kristiansen har i Ruges opptegnelser – og ikke minst i brev hjem til kona – funnet mange sterke uttalelser om hvor opprørende Ruge opplevde nazifiseringen av kirkens lære, ikke minst i de evangeliske gudstjenestene i regi av kirkegruppa «Tyske kristne»
(Deutsche Christen).

LES MER: – Ikke alle nynazister bærer hakekorstatovering

Gudsord på fransk

Innad i leiren gikk det nok også ei kule med hardt, for Otto Ruge har
notert seg et møte mellom protestantene og leirkommandanten, der de fire karene hadde gjort det krystallklart at de slett ikke
ønsket å «høre den ‘deutsche Kristen’ presten og hans ukristelige lærdommer». I stedet for dette, foretrakk Ruge og hans trosfeller å få sine gudsord på fransk: «Jeg holder meg heller til de katolske messene som er bra nok for nu, hvis vi ikke får en anden ordning av den protestantiske gudstjeneste», skriver han.

– Han kom til å beundre og undre seg over de mange fremmede katolske skikkene han ble kjent med. Det kunne dreie seg om at han første juledag fikk et polsk julebrød laget av oblatdeig med Jesus-barnet i krybben innprentet. Det var en polsk skikk at prestene ga et slikt brød til hver familie, og at familiefaren brøt brødet og delte det med alle i husstanden. Ruge likte også den enkle franske skikken med å
levere ut myrtekvister som presten hadde velsignet til menig­heten på palmesøndag – symbolet på glede og fred i hjemmet, forteller Tom Kristiansen.

LES MER: Nynazister skapte redsel på kirkeseminar

Så prestene som anker

Generalen fulgte også med på nyheter hjemmefra om kirken og lærernes kamp mot NS-regimets forsøk på å påtvinge dem sine egne varianter av livssyn og tro. Og han betraktet hjemlandets stridslystne kirkeledere som forsvarere av hans egne normer og det samfunnet han selv ønsket seg i Norge. Prestene og biskopene var blitt landets anker i nødens stund, konstaterte Otto Ruge.

I juli 1944 ble generalen flyttet til Schildberg – Ostrzezow i dagens Polen – der 1.100 norske offiserer befant seg etter de ble arrestert i 1942-43. Her dyrket han et nært vennskap med major og feltprest Asle Enger, som frivillig hadde meldt seg til å bli med i krigsfangenskapet. I Schildberg ble det holdt jevnlige gudstjenester, og deltakelsen blant offiserene var stor.

– Ruges forhold til troen framstår som avklart og uproblematisk, hvis vi skal dømme etter det han festet til papiret i notater og brev. Han gir aldri uttrykk for tvil, men hengir seg heller ikke til teologiske grublerier. Ruge forholder seg til den kristne tro nærmest som en lydig soldat. I den grad han nevner noe om troens innhold, er det gjerne om leverregler og idealer som ærlighet, renhet, uselviskhet og kjærlighet. Kirken var rammen rundt alvorlige refleksjoner. Men det er ingen rop til Gud om den situasjonen han befinner seg i, ingen fortvilelse over krigen som hjemsøkte Europa, ingen inderlige bønner. Den følelsesladde og personlige religionsutøvelsen som kjennetegnet vekkelsesbevegelser og frikirker, sto ham etter alt å dømme meget fjernt. Han følte seg mer som del av en kristen kultur enn en doktrine, forklarer Tom Kristiansen.

Otto Ruge hadde ikke lært å tro hjemme. Tom Kristiansen
mener at det var møtet med
Ingeborgs foreldre som gjorde ham interessert. Hans tilkomnendes far var sogneprest i Grønland menighet, mens moren hennes var «det elskeligste menneske jeg har kjent».

LES MER: Ber om hjelp til polske jøder

Personlig kristen

– Det var godt kjent blant andre offiserer at Otto Ruge betraktet seg som personlig kristen. Men dette er et faktum som han selv toner ned veldig sterkt i sine egne erindringer. Jeg ser at han hadde en omfattende brevveksling med folk som Arne Fjellbu, Arvid
Kapelrud, Wollert Krohn-Hansen og Eyvind Berggrav.

Historikeren vedgår at det var Ruges heftige reaksjon på den tyske naziprestens tale, som gjorde at han selv virkelig fikk øye på generalens religiøse side:

– Hans kjæreste skriftsted tangerte både yrket hans og opplevelsene i 1940: «Jeg har stridt den gode strid, fullendt løpet, bevart troen», som det heter i 2. Timoteus, 4,7. Under felttoget i Norge, var det i et slikt perspektiv han forsto sin plikt til å handle, sier Kristiansen.

Asbjørn Svarstad

religion@vl.no