Nyheter

Fest ved reisens slutt

Skilsmissefester og -seremonier er på fremmarsj. De siste 50 årenes samfunnsendringer skaper nye ritualer. Men virker de?

Tokyo, 2011: Tomoharu og Miki Saito smadrer gifteringene sine med en hammer. Ritualet markerer slutten på et 13 år langt ekteskap.

Det var den tidligere selgeren Hiroki Terai som så markedet for «skreddersydde skilsmisseseremonier» to år tidligere, ifølge Reuters. I juli 2011 har han snart arrangert hundre av de selskapelige seremoniene.

Los Angeles, 2003

På andre siden av Stillehavet, åtte år tidligere: En knust venninne av Christine Gallagher vender hjem til englenes by, etter en katastrofal skilsmisse. Gallagher tenner et stort bål og arrangerer en utendørsfest med gode venner for å muntre henne opp.

– Det var en primitiv fest. Vi bare hjalp henne med å få hele greia ut av systemet.

Det gikk over all forventning.

– Da jeg så hvor sunt det for henne, begynte jeg å tenke. sier Gallagher.

Slik fikk verden bøkene How To Throw A Divorce Party, The Woman's Book of Revenge, The Woman's Book of Divorce, The Divorce Party Handbook, et skilsmissefestbyrå og en ny trend: skilsmissefester.

På Gallaghers kremrosa nettside DivorcePartyPlanner.com forteller fornøyde kunder og lesere om skilsmissefestene sine:

– Høydepunktet var da vi brant min eksmanns jakttrofeer, sier én.

Det er lett å gjøre narr. Men sitatene på nettsiden handler først og fremst om mennesker som sier de fikk satt punktum og rettet blikket fremover etter en tung tid. Og britiskfødte Christine Gallagher svarer reflektert på Vårt Lands spørsmål.

LES MER: Da vi begynte å snakke med barna om døden


Skilsmissefester sier noe om eksplosjonen i mangfoldet av intimitetsmønstre og samlivsformer siden 1970-tallet. De nye ritualene handler om legitimitet for og anerkjennelse av dette nye mangfoldet.

Tone Hellesund, kulturhistorieprofessor


Feiret døden

Slike nye, festlige og seremonielle markeringer av triste livshendelser synes å ha nådd medienes søkelys med jevne mellomrom de siste årene.

Festen som amerikanske Betsy Davis holdt i sommer markerer i så måte et ytterpunkt. Hun feiret at hun skulle dø.

På slutten av festen kysset venner og familie ALS-syke Davis farvel, før hun ble trillet til en åsside der hun benyttet seg av retten Californias nye lov om legeassistert selvmord ga henne.

Før den tid var det drinker, favorittmat, visning av Davis' favorittfilm for de mer enn 30 inviterte, refererte Dagbladet. Det var kun én regel: Gjestene fikk ikke gråte foran hovedpersonen.

– Det Betsy gjorde ga henne den vakreste døden noen person kunne ønske seg. Ved å ta kontrollen gjorde hun sin avskjed om til et kunstverk, sa festdeltaker Niels Alpert, som vedgikk at det var tøft for gjestene.

###
ALS-syke Betsy Davis valgte i sommer å invitere sine nærmeste til det hun kalte et «Right to die»-party. Reglene var enkle: Ikke lov til å gråte!

LES MER: Traumer i familietreet

Tunge trender

Nettopp her ligger én av nøklene til å forstå disse nye markeringene, skal vi tro Vårt Lands ekspertpanel. Enkeltmennesker tar regien selv.

Professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, Dag Øistein Endsjø, ser både skilsmisse- og dødsfester som en del av en større utvikling:

– Folk prøver å skape mening uavhengig av de tradisjonelle strukturene. Det skjer en individualisering av det rituelle, sier Endsjø.

Han mener Betsy Davis' dødsfest slik kan sees som en måte å arrangere en død i tråd med våre forestillinger om «den gode død». Samtidig er han tydelig på at «arrangerte selvmord er høyst problematisk».

Kulturhistorieprofessor Tone Hellesund utdyper:

– Skilsmissefester sier noe om eksplosjonen i mangfoldet av intimitetsmønstre og samlivsformer siden 1970-tallet. De nye ritualene handler om legitimitet for og anerkjennelse av dette nye mangfoldet. For oss senmoderne mennesker forventes den ultimate selvrealiseringen, vår identitet og lykke, å ligge på intimitetsfeltet. Derfor trengs det aksept for at også skilte kan leve gode og sanne liv.

Av samme årsak er dagens bryllupsfeiringer langt mer overdådige i dag enn på 70- og 80-tallet, tror professoren.

Christine Gallagher forteller at man i mer «mainstream» amerikanske kirker, for eksempel episkopale, kan gå til presten og be om en velsignelse, en slags anerkjennelse av skilsmissen.

– Så sitter ikke menigheten og hvisker på bakerste rad, sier hun.

LES MER: Vi må aldri glemme krigen. Men hva skal vi lære av den? Norske filmer gir ett svar, bøkene et helt annet


 En skilsmisse er veldig trist, men følelsene knyttet til den vil likevel være veldig individuelle. Derfor er et ritual for ekteskapsopphevelse en god idé.

Thorgeir Kolshus, sosialantropolog


Leker med ritualer

Disse utviklingstrekkene gjør seg også gjeldende i Norge og i Den norske kirke, skal vi tro Endsjø. Og det er ikke bare bryllupene som skal være mer særegne.

– Den norske kirke har de siste tiårene vært en begravelseskirke. Nå begynner den å miste grepet selv der. Flere og flere tar regien selv. Det viser seg blant annet i all striden om musikken. Den tradisjonelle markeringen i forbindelse med en begravelse er ganske fremmed for mange. Selv maten er som regel ganske arkaisk, sier han.

Likevel: Selv de som direkte utfordrer de tradisjonelle ritualene, forholder seg til de tradisjonelle ritualene.

De amerikanske skilsmissefestene har gjerne skilsmissekaker med ditto motiver – «jo mer ekstravagante, desto bedre», ifølge Christine Gallagher – og omvendte gavebord.

Japanske Tomoharu og Miki Saito – de som knuste gifteringene sine i 2011 – spilte også på tradisjonelle bryllupsformer. Ifølge Reuters var Saito ikledd en spesialdesignet, tusenfrydgul «skilsmissekjole». I Japan symboliserer blomsten et «platonsk» forhold.

– Ritualene knyttet til hovedsamlivsformen, det heteroseksuelle ekteskapet, er veldig sterke og har en veldig ubestridt posisjon i samfunnet. Så de nye ritualene som utfordrer denne posisjonen, vil gjøre det ved å utvide mulighetene som ligger i ritualene, forklarer professor Tone Hellesund.

LES MER: Vil filme norsk Holocaust

Gravøl

Tradisjonen med å feire i møte med det bunnløst sørgelige, er imidlertid ikke helt ny. Og de moderne skillsmissefestene blekner i sammenligning med gravølet våre forfedre stelte i stand i forbindelse med begravelser, skal vi tro kulturhistoriker og dekan ved det humanistiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Arne Bugge Amundsen:

Gravøltradisjonen var dypt forankret i den kristne bondekulturen. De kunne vare i mange dager. Da var det et helt lokalsamfunn som mobiliserte. Alkoholen fløt gjerne i store mengder.

Senere ble alkoholen erstattet av store doser kaffe.

– Jeg vet ikke hva som er verst, bemerker Amundsen tørt.

Til forskjell fra vår individualistiske tidsalder, var gravølet gjennomregulerte greier.

– Du hadde ikke noe valg. Gravøl skulle du ha, koste hva det koste ville, sier kulturhistorikeren.

Døde som ikke ble feiret, ble nemlig ansett som æreløse. Det ga i sin tur insentiver til relativt ekstravagante lag.

– I adels- og borgerskapsfamilier ble gravølene såpass omfattende at det på 1600-tallet ble satt regler for hvor mye tid man kunne bruke på sånt. Man så på skikken som økonomisk ødeleggende for landet. Derfor ble gravøl ble regulert i tråd med stand. Bønder, borgerskap og adel fikk sin tilmålte feiringslengde, sier Amundsen.

Gravølsritualet fylte en rekke funksjoner i lokalsamfunnet, ifølge ham. Avtaler ble inngått og unge fikk en sjelden mulighet til å møte det motsatte kjønn. Da som nå var det også noen som sørget, men:

– Du skulle ikke sørge for mye, men med måte. Det er noe som ligger dypt i prekentradisjonen og i teologisk tenkning. Man så for seg at de som døde i den kristne troen var sikret oppstandelse og evig liv.

Dette går igjen og igjen i kilder fra 1500-, 1600- og 1700-tallet, ifølge dekanen.

– Viste du for mye sorg, kunne det slå tilbake på deg. Det kunne så tvil om hvorvidt avdøde var salig. Dette ble lagt merke til i denne kollektive tradisjonen.

IDA MARIE GILBERT: Psykologene ville fått mindre å gjøre hvis flere hadde lest Roald Dahl

GRAVØL: Kanskje romantiserer Adolph Tiedemann en smule i maleriet «Gravøl»? Kanskje ble det malt før ølet for alvor kom på bordet, eller etter at kaffe ble foretrukket drikk? I århundrer var i hvert fall skikken at ølen fløt i dagevis, skal vi tro kulturhistoriker Arne Bugge Amundsen.
Kanskje romantiserer Adolph Tiedemann en smule i maleriet «Gravøl»? Kanskje ble det malt før ølet for alvor kom på bordet, eller etter at kaffe ble foretrukket drikk? I århundrer var i hvert fall skikken at ølen fløt i dagevis, skal vi tro kulturhistoriker Arne Bugge Amundsen.

Virker det?

Mens bondesamfunnets gravøl hadde en rekke ulike funksjoner i et lokalsamfunn, handler et moderne fenomen som skilsmissefester i større grad om enkeltmenneskets behov. Spørsmålet er: Virker de?

– Ja, svarer den ikke helt nøytrale Christine Gallagher om skillsmissefestene hun har bidratt til.

– De som velger en skilsmisseseremoni, ønsker å skille seg i minnelighet, sa mannen bak de japanske skilsmisseseremoniene, Hiroki Terai, til Reuters i 2011.

Det spørs hva slags skilsmissefest man snakker om, synes derimot Thorgeir Kolshus å mene. Førsteamanuensen i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo mener et skikkelig ritual der begge parter er med, er en god idé.

– Som med alle ritualer skriver man både store gleder og bunnløse sorger inn i en fortelling som binder oss sammen. En skilsmisse er veldig trist, men følelsene knyttet til den vil likevel være veldig individuelle. Derfor er et ritual for ekteskapsopphevelse en god idé. Ritualet lar en plassere sin lidelse inn i en litt større fortelling. Det er en trøst i å være én blant mange, sier sosialantropologen.

Selv i Vesten i dag er ikke et ekteskap bare en pakt mellom to mennesker, men mellom to slekter og flere mennesker, påpeker Kolshus.

– Det er mange som har interesse i det og føler sorg når et ekteskap går i oppløsning, sier han.

Kolshus tror en rituell markering, slik de forsøker i Japan, kan vise tydelig at slekt og venner fortsatt ønsker å høre sammen. For eksempel fordi det er felles barn inne i bildet.

– Et oppløsningsritual gir mulighet til å bli enige om en måte å omgås på, sier han.

Følg oss på Facebook og Twitter!


En kvinne oppdaget at ektemannen var utro da hun så at golfkøllene han hevdet å bruke hver fredag var ubrukte. Vi gikk for et golftema. Vi fikk til og med laget kebab med golfklubber som grillspyd.

Christine Gallagher, arrangerer skilsmissefester


Tom Cruise

Også i USA er det et mål at begge parter skal være med på skilsmissefesten, ifølge Christine Gallagher. Hun forteller om et eldre, rikt par fra New York som holdt en storslått skilsmissefest for å gjøre det klart for vennene at de ikke måtte velge side. Likevel er det som oftest én person, gjerne en kvinne, som det arrangeres fest for, ifølge henne.

Thorgeir Kolshus sliter med å se det rituelle i en slik énpersonsfest. Han mener snarere at det minner om det amerikanerne kaller en intervensjon.

– Da går venner sammen og sier at «vi ser at du har et problem, du ser det kanskje ikke selv, men vi ser det og nå skal du høre». Det er venners ansvar for venners velvære, sier han.

For Christine Gallagher synes ikke dét å være så veldig viktig, og hun er tilbakeholden med å tilskrive fenomenet noen dypere kulturell betydning.

– Jeg tror det ganske enkelt kan starte med at noen kjendiser gjøre det, og så blir det en trend som folk kaster seg på.

Én av dem som har arrangert en skilsmissefest, er Tom Cruise' ekskone, Katie Holmes.

ENDTE I SKILSMISSEFEST: Skuespillerne Tom Cruise og Katie Holmes giftet seg i 2006. I bildet fra februar 2012 er skilsmissen få måneder unna. 29. juni ble det klart at de skulle skilles. Holmes markerte ettårsdagen for skilsmissen med en fest med gode venner. Det er vanlig at det går er stund mellom skilsmissen og skilsmissefesten, ifølge Christine Gallagher.
Skuespillerne Tom Cruise og Katie Holmes giftet seg i 2006. I bildet fra februar 2012 er skilsmissen få måneder unna. 29. juni ble det klart at de skulle skilles. Holmes markerte ettårsdagen for skilsmissen med en fest med gode venner. Det er vanlig at det går er stund mellom skilsmissen og skilsmissefesten, ifølge Christine Gallagher.

LES MER: Boken som endret kirken, Ap og KrF

Golfkøllene

Hovedsaken er at det virker, mener Gallagher.

– Her kan skilsmisser ta en evighet, spesielt hvis det er et høyt konfliktnivå og penger involvert. Jeg har hatt folk som rett og slett ønsker å sette et punktum etter to år med kjekling. Dette er oftere menn. For kvinner handler det mer om det følelsesmessige, sier hun.

I motsetning til de parodiske skilsmissefestene man kan se i Las Vegas, prøver Gallagher å få til «en ekte ettertenksomhet ved festen, en respekt og anerkjennelse av at noe som var verdifullt nå er over».

– Vi pleier sammen å finne fram til et tema knyttet til hva vedkommende har vært gjennom. Så sender vi en invitasjon til nøye utvalgte gjester, som viser hva tonen til arrangementet er. Vi holder barn unna, for det er for forvirrende for dem.

Deretter følger cocktails, måltid og støttende taler om hva hovedpersonen betyr for vennene. Og aktiviteter i tråd med temaet:

– Det var for eksempel en kvinne som oppdaget at ektemannen var utro, da hun så at golfkøllene han hevdet å bruke hver fredag var ubrukte. Vi gikk for et golftema. Vi fikk til og med laget kebab med golfklubber som grillspyd. Vi hadde det moro med det, fordi det var så traumatisk. Det var aldri «trashy», det var smakfullt. Til sist kunne hun le av å se golfkøllene. Det ble en stor suksess, oppsummerer Gallagher.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter