Fem år etter Utøya

Intervjuet med Marte må gjøres via Skype, for 22-åringen er i USA. Alene på en tre uker lang rundreise med busser og fly mellom en rad av byer i sørstatene. En reise slitsom nok for de fleste. For Marte, en personlig overvinnelse på flere plan.

– Turen er en premie til meg selv fordi jeg har klart å gjennomføre en bachelorgrad. Det er også for å bevise for meg selv at jeg klarer å gjennomføre en sånn reise alene, forteller hun til NTB.

Bare det å klare å kjøre buss og fly er en seier. Etter angrepene har angsten jevnlig kommet kastende over henne, særlig når hun er i store menneskemengder og når hun kjører kollektivt.

Angsten slipper

77 mennesker ble drept og et stort antall mennesker ble kvestet for livet under terrorangrepene på Utøya og i regjeringskvartalet 22. juli 2011. Marte, som den gangen var 17 år, var en av de aller hardest skadde. To skudd gjennom ryggen ga henne massive skader i buken og ryggen, store indre blødninger, en ødelagt nyre og et lammet bein. Da hun til slutt ble reddet fra øya, fryktet legene at hun ikke engang ville overleve den fire minutter lange helikopterturen til Ullevål sykehus.

– Jeg synes egentlig det går ganske bra nå. Jeg kan ha et noenlunde normalt liv, sier Marte om skadene i dag.

Hundrevis av timer er brukt til opptrening av muskler som skal kompensere for dem som er ødelagt i ryggen og i beinet. Smertestillende medisiner må hun fremdeles ta daglig. Nervesmertene i beinet, som ligger der som et konstant kløe, har hun lært seg å leve med.

Mest av alt er Marte glad for at den lammende angsten og de omfattende søvnproblemene nå har begynt å slippe taket. Hun kan telle på én hånd hvor mange netter med god søvn hun fikk de første årene etter hendelsen. Nå begynner det å lette.

– Det er egentlig først det siste halve året jeg har følt at jeg kan begynne å puste og slappe av igjen, forteller hun.

LES OGSÅ: «På halvannet år er Frankrike rammet av tre symboltunge terrorangrep som utfordrer nasjonens sikkerhet, samhold og selvtillit»

Panikkangst

Det første året beskriver Marte som ren unntakstilstand. Istedenfor tredje klasse på videregående skole, ble det fem måneder på sykehus, en rad med operasjoner, lange rehabiliteringsopphold på Sunnås, hjemmeundervisning og rettssak.

Årene etter har vært beinhard jobbing for å komme tilbake til et normalt liv, forteller hun.

Hun gjennomførte siste året på videregående to år etter angrepene, og flyttet så fra familie og støtteapparat på Kongsberg til egen leilighet og studier i Oslo. I starten var det en kamp bare å gå på butikken. Marte ble diagnostisert med posttraumatisk stressyndrom etter Utøya, og panikkangsten tok jevnlig grep over henne på forelesningene og på trikken til og fra Blindern, noe som tappet henne fullstendig for energi. Likevel har hun kommet seg gjennom bachelorgraden i europastudier.

– Det er først i ettertid at jeg innser hvor tøft det faktisk har vært. Ofte har jeg nok bitt over litt vel mye, men jeg tror også det er en av de viktigste grunnene til at jeg har klart å komme over angsten og inn i et normalt liv, forteller hun.

LES OGSÅ: Lillebror støttet Khamshajiny Gunaratnam etter 22. juli 2011

Aldri mer naiv

Bitter er hun sjelden, forteller Marte. Bevisst mental jobbing har fått henne dit.

– På sykehuset det første året måtte jeg ta mange refleksjonsrunder. Jeg tenkte: Hva slags innstilling skal jeg ha til dette. Hva må til for å få det livet jeg vil ha? Jeg tror de tankeprosessene ble veldig toneangivende for hvordan jeg har taklet årene som har gått, forteller Marte til NTB.

22-åringen ser positivt på fremtiden. Hun er kommet gjennom nåløyet til programmet Future Leaders, som plukker ut unge ledertalenter. Hun jobber fortsatt aktivt med politikk i kommunestyret på Kongsberg. Energien og arbeidskapasiteten har gradvis økt.

Men mye vil aldri bli som før.

– Det jeg savner mest, er den naiviteten jeg hadde før. Å kunne leve helt bekymringsløst. Det kommer jeg nok aldri til å klare igjen, sier hun.

VERDIDEBATT: «Det planlagte minnesmerket forteller bare halve historien - historien om det grusomme»