‹Feilslått opprør›

– Disse uorganiserte angrepene er ikke noen strategi som vil gi palestinerne resultater eller fordeler, snarere tvert imot. Som tidligere er opprøret kjennetegnet ved mangel på politisk lederskap. I stedet for å ta initiativer kommer det palestinske lederskapet løpende etter og prøver å profitere på opprøret, sier professor Hilde Henriksen Waage, som nettopp er tilbake fra studier i hebraisk i Jerusalem.

LES OGSÅ: «Kjemper om egen identitet»

Utdatert Abbas. Historikeren er ikke nådig mot palestinernes president Mahmoud Abbas, som hun sier «for lengst har gått ut på dato». 80-åringen ble valgt i 2005 for å sitte til januar 2009, men palestinsk splittelse gjør at han nå sitter uten folkevalgt mandat seks år på overtid. Her er hennes dom:

• Abbas har minimal oppslutning blant palestinerne, ytterligere svekket av sikkerhetssamarbeidet med Israel som bærer små frukter for palestinerne.

• Sammen med andre i det palestinske lederskapet tviholder han på sin og familiens makt og privilegier. Han er utfordret av Hamas ikke bare på Gaza, men også på Vestbredden.

• Abbas leder en palestinsk flokk som er mer splittet enn noen gang, og han er ikke i nærheten av å få på plass en kronprins som kan overta.

– Det palestinske opprøret virker feilslått. Det eneste jeg kan se de oppnår er å få konflikten litt ut av skyggenes dal, i et Midtøsten der større konflikter de siste årene har tatt mesteparten av oppmerksomheten i mediene, sir Henriksen Waage.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Lykkes før? Andre historikere mener at palestinerne tidligere har fått resultater av voldelig kamp:

• Osloavtalen med begrenset selvstyre for palestinerne på Gaza og Vestbredden kom i stand etter en årrekke med PLO-terror og flere års intifada.

• Etter voldsomt palestinsk opprør i protest mot omstridte israelske arkeologiske utgravinger under al-Aqsa i 1996, inngikk statsminister Benjamin Netanyahu i 1997 avtale om slutt på israelsk okkupasjon i Hebron.

• Etter år med ny palestinsk intifada fra år 2000, trakk statsminister Ariel Sharon i 2005 ensidig ut israelske stryker og avviklet israelske bosetninger i Gaza.

Henriksen Waage mener det er andre faktorer enn palestinsk motstandskamp som har vært viktigst.

– FDen ensidige uttrekningen fra Gaza skyldtes primært at den militære beskyttelsen av bosetterne der hadde en altfor høy pris. For Sharon var det langt viktigere å sikre kontroll over Jerusalem og Vestbredden.

LES OGSÅ: FN-sjefen: Forstår palestinsk frustrasjon

Mager gevinst. Marte Heian-Engdal sier at folkelige opprør til en viss grad kan bidra til å endre spillet, men også hun påpeker at gevinsten sett fra palestinsk side er mager. Snarere har de gang på gang måtte tåle store tap, ikke minst på Gaza.

– Med tanke på målet om selvstendighet så har jo ikke motstandsbevegelsens kamp gitt resultater. Jeg tror heller ikke det er noen slike tanker eller strategi bak dette opprøret, som primært skyldes enorme mengder frustrasjon hos enkeltindivider.