Nyheter

Får livreddende behandling mot sin vilje

Minst fem av ti sykepleiere har opplevd at pårørendes ønske om behandling har gått foran pasientens ønske om å få dø. – Døden har blitt et nederlag, sier sykehusprest.

– Jeg ser at pasienten ikke ønsker mer lidelse og er «mett av dage», men familien er desperat etter å holde liv i dem. Pasienten blir satt på den ene antibiotikakuren etter den andre, og de får en kort, uverdig livsforlengende behandling som de selv ikke ønsker.

Sitatet kommer fra en av respondentene i en stor, norsk undersøkelse som fagbladet Sykepleien står bak. 1.000 sykepleiere har blitt bedt om å sette ord på opplevelser de har hatt når livreddende behandling skal vurderes.

Svarene viser at eldre og svært syke pasienter ikke blir hørt når det går mot livets slutt. Over halvparten av de spurte sier at de har opplevd at de pårørendes ønske om behandling har gått foran pasientens ønske om å få dø.

Dette skjer til tross for at legen er den som skal avgjøre om vedtak på hjerte- og lungeredning skal settes på en pasient, skriver Sykepleien.

LES OGSÅ: Vil at nemnd skal avgjøre liv og død

Krigsmetaforer

– Vi lever i et samfunn som er preget av en tanke om at nesten alt kan kontrolleres. Til en viss grad kan også døden det, for med livsforlengende behandling kan den utsettes, sier ledende sykehusprest ved Diakonhjemmet sykehus, Aud Irene Svartvasmo.

Hun peker på at døden knuser illusjonen om at alt kan fikses.

– Den blir det ultimate nederlag. Se bare på retorikken rundt for eksempel kreft. Man skal kjempe mot kreften, man kan tape eller vinne over kreften. Implisitt i denne krigsmetaforikken ligger en forestilling om at døden er et nederlag.

At pårørendes ønsker går foran pasientens ønske om å dø tror hun er sammensatt. I noen grad handler det om «vår tids tendens til dødsfornektelse» og illusjonen om kontroll» som trues. Men det kan også handle om usunne bindinger og hvor man er i livet når situasjonen blir aktuell.

– Det kan være krevende for leger å skulle stå imot sterke pårørende, sier hun.

Medisin for pårørende

LES OGSÅ: Mener vi er blitt redde for å dø naturlig

At pårørende er pådrivere for livreddende behandling av mennesker som ikke vil det selv, har et eget begrep.

– Vi kaller det pårørendemedisin, sier Britt Moene Kuven som er førstelektor ved Institutt for sykepleiefag ved Høgskulen på Vestlandet.

Hun mener praksisen som kommer frem i undersøkelsen fra Sykepleien reiser mange etiske problemstillinger.

– Pasientens autonomi skal alltid gå først, og jeg synes det er trist om funnene i undersøkelsen stemmer, sier hun.

Moene Kuven har likevel forståelse for pårørendes ønske om livreddende behandling, og peker på det følelsesmessige båndet de har til den døende. I bunnen ligger også en eksistensiell frykt.

– Det er veldig menneskelig å ønske å unngå døden så lenge som mulig. Døden er absolutt. Å miste og tape relasjoner er vel noe av det mest eksistensielt truende man kan stå overfor. Den dagen man mister noen går man over i en ny fase. Man vet ikke lengre hva man har, sier hun.

LES OGSÅ: I koma i 17 år, ble lenge nektet å dø

Må tørre å ta samtalen

Undersøkelsen til Sykepleien viser at sykepleierne i langt større grad enn legene tar initiativ til ikke å sette i gang livreddende behandling. 62 prosent av respondentene oppgir at sykepleieren er den som oftest tar initiativ til å diskutere om pasienten skal få slippe HLR, det vil si hjerte- og lungeredning.

Bare 27 prosent oppgir at det er legen som tar initiativet

– Både leger og sykepleiere må i større grad våge å ta samtalen om viderebehandlingsforløp med pasienten. Det må skje på et tidligere tidspunkt hvor pasienten er i stand til å gjøre rede for sine ønsker, og det må skje på en tydelig måte, sier Moen Kuven.

LES OGSÅ: Lettere med kjønnsliv enn bønneliv

Les mer om mer disse temaene:

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje

Caroline Teinum Gilje er journalist i religionsavdelingen i Vårt Land

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter