Fant ikke lokale for seremoni, endte i kirka

– Mannen min hadde et avklart forhold til Den norske kirke og var ikke medlem, sier Trude Meidell.

Da mannen døde brått, ble hun derfor veldig bevisst på at hun i utgangspunktet ikke ønsket at bisettelsen skulle skje fra den lokale kirken. Samtidig visste hun at hun trengte et stort lokale, og det behovet endte med å trumfe mannens ønske.

– Vi fant fort ut at det eneste alternativet var Melhus-kirka. Heldigvis fikk vi en prest som hjalp oss veldig. Vi fikk lagd en begravelse der min manns liv var den røde tråden og ikke kirkens liturgi. Det ble en vakker og fantastisk stund med et særpreg, forteller hun.

– Ukentlig

Trude Meidell er ikke alene om å velge den lokale kirken fordi hjemplassen mangler et egnet lokale for seremonier.

– Fra distriktskommunene vi betjener får vi ukentlig forespørsler om å ha livssynsåpne gravferder, men når det ikke finnes egnede seremonirom på hjemstedet, så går de til kirken, sier Lars Svanholm, daglig leder for Svanholm begravelsesbyrå i Trondheim.

Svanholm, som var ansvarlig for 850 begravelser i fjor, har opplevd en voldsom vekst i etterspørselen etter alternative seremonier de seneste årene. For seks år siden var bare 1 prosent av gravferdene livssynsåpne, mens andelen nå er på 20 prosent.

– Som regel går endringene seint i vår bransje, men her har det gått veldig fort, sier Svanholm.

På landsbasis begraves 88,8 prosent i regi av Den norske kirke.

LES OGSÅ: Bare én av to vil begraves av kirken

Lang reise

I Trondheim finnes det flere nøytrale seremonirom, blant annet har Svanholm bygget et selv. Men i randkommunene er det dårligere stilt. Selv om det finnes forsamlingslokaler, er de ikke egnet eller er verdige nok til å ha en gravferd fra.

– For eksempel synes mange det er uverdig å ha gravferd i et rom der det var fest noen dager tidligere, eller man må gå gjennom en kantine, midt på dagen, for å komme til lokalet, forteller Svanholm.

For de fleste er det heller ikke et alternativ å flytte seremonien til Trondheim på grunn av avstand. De som likevel velger livssynsåpen seremoni og må reise til byen, er de som gjerne har et anstrengt forhold til kirken av en eller annen grunn. Svanholm har om lag 3-5 slike seremonier i året.

– Hvordan reagerer de pårørende når de ikke finner et egnet rom for seremonien?

– De har vært skuffet, oppgitt og frustrert i starten, men hvis de møter forståelse i kirken blir de stort sett fornøyd, sier Svanholm.

LES OGSÅ: Humanist vil ikke ha humanist-begravelse

– Offentlig ansvar

Generalsekretær i Human-Etisk Forbund, Kristin Mile, kjenner godt til at det er vanskelig å finne egnede lokaler for å holde seremonier som ikke er i kirkelig regi.

– Da velger folk kirken fordi det er det eneste lokalet som oppfattes som verdig og riktig, sier hun.

Tidsskriftet Fri tanke skrev om Svanholm begravelsesbyrå på tirsdag. HEF har lenge tatt til orde for at det offentlige må ta ansvar for å sikre at alle har tilgang på livssynsnøytrale seremonirom, senest i høringssvaret til ny troslov som ble levert i desember i fjor.

– Vi mener befolkningen trenger egnede seremonilokaler, enten de er kirkemedlemmer eller ikke. Det må være kommunens forpliktelse å sørge for det, sier Mile.

– Er det realistisk at alle kommuner skal få hver sitt seremonirom?

– De kan kanskje samarbeide? Det går også an å tenke nytt når man skal bygge offentlige bygg, og på den måten legge til rette for at det finnes egnede lokaler i kommunen, sier hun.

Vårt Land har sjekket med store begravelsesbyråer i Stavanger, Sandnes og Tromsø. Ingen av dem har opplevd at pårørende dropper livssynsåpen seremoni fordi det ikke finnes egnede lokaler.