Få kvinner i pinsetoppen

– Det er ikke bra nok. Vi henger fortsatt etter i arbeidet med å få til en kjønnsbalanse i styret som speiler forsamlingen vår, sier Ingvild Ofte Arntsen, medlem i Filedelfiakirken i Oslo.

Hun har nettopp fått høre at kun hvert femte styrmedlem i fem store pinsemenigheter er en kvinne.

LES OGSÅ: Pinsevennenes store klassereise: fra småkarsfolk til Guds gründere

«Eldsteråd»

Vårt Land har undersøkt kjønns- og aldersfordelingen i styrene – de såkalte «eldsterådene» – til et utvalg menigheter i pinsebevegelsen og Den Evangelisk Lutherske Frikirke (se faktaboks).

Denne uken har Vårt Land under­søkt styrene til Islamsk Råd Norges medlemsmoskeer. De har knapt et kvinnelig medlem, men god aldersfordeling. Halvparten av styremedlemmene er født etter 1970, over ett av fem etter 1980.

I de kartlagte pinsemenighetene, er derimot 65 prosent i styrene født før 1970 og kun ni prosent etter 1980.

– Det er ikke bra nok om man vil være relevant for unge, sier Arntsen, som understreker at det varierer hvordan menighetene velger eldsterådene.

LES OGSÅ: Fortsatt svært få kvinnelige prester i DNK

Mannskultur

Hennes menighet har riktignok en god aldersspredning. Halvparten av de 18 styremedlemmene er født etter 1970, to på åttitallet. Men bare fire er kvinner.

– I pinsebevegelsen var det først kvinnelige ledere, både lære­messig og administrativt. Men på et punkt ble det en ­teologisk diskusjon som endte med at kvinner ikke kunne være pastorer, sier Arntsen.

For en del år siden åpnet man igjen opp for kvinnene.

– Men etter det har det nok ikke blitt jobbet nok med rekruttering og kulturendring. Pinsebevegelsen har alltid hatt en flat struktur. Det er mange uformelle nettverk og en kultur for at menn velger menn, sier Ingvild Ofte Arntsen.

LES OGSÅ: Trossamfunn møtes med kvinnekrav

Frikirken

I eldsterådene som Vårt Land har kartlagt i Den Evangelisk Lutherske Frikirke (Frikirken), er bare seks av 50 kvinner.

37 av 50 født før 1970. Kun to er født på 1980-tallet.

– Jeg skulle gjerne sett at det var 50/50, sier Linn Sæbø Rystad, tidligere frikirkepastor og nå stipendiat ved Menighetsfakultetet.

Frikirken åpnet først opp for å ordinere kvinnelige eldste i 2005, som en prøveordning til 2011.

Det er den enkelte menighet som «kaller» eldste og som dermed avgjør om kvinner slipper til.

– Det er fortsatt mange menigheter som ikke vil ordinere kvinner. For noen menn og kvinner er det en viktig teologisk overbevisning. Mange steder tror jeg derimot at det skyldes kultur, sier Rystad.

LES OGSÅ: Moskéene styres av menn

I endring

Hun mener riktignok å se en endring. I 2011 ble hun Frikirkens andre kvinnelige hovedpastor.

– Etter 2011 er det ansatt flere kvinnelige pastorer. Så det skjer en endring hos oss. Jeg mener endring må komme innenfra, sier hun.

Det er også Gunnar Johnsens inntrykk at stadig flere ordinerer kvinnelige eldste. Han er tilsynsmann i Frikirkens østre tilsynsområde.

Å være eldste er et frivillig verv som du ordineres til og som i prinsippet varer fram til pensjonsalder. Som eldste har man også det teologiske ansvaret for menigheten, forklarer Johnsen.

– Det kan oppleves som mye ansvar for yngre i en travel livsfase, og noen føler at det er knyttet forventninger til rollen som de ikke kan oppfylle, sier tilsynsmannen, som mener at det er en allmenn trend at det blir vanskeligere å forplikte seg til langvarige verv.

Både Johnsen og Rystad sier at det pågår en diskusjon om å lette på kravet om å forbli eldste til pensjonsalder.

LES OGSÅ: Kristne ba Inga Marte Thorkildsens bønn i Domkirken