Nyheter

Et liv med oppbrudd og flyktige relasjoner

Når misjonærene kom hjem til Norge og fortalte historier fra Japan, kunne blikket hos tilhørerne slukne etter kort tid. Og vi barna merket at de andre i gata ofte trakk på skuldrene når vi fortalte om det vi hadde opplevd.

Helge Kjøllesdal er misjonærbarn og tidligere sjefredaktør i Vårt Land. I denne serien ser han på norsk misjonsvirksomhet i lys av sine egne foreldres engasjement. Les alle artiklene i serien her.

Misjonærer sliter med å skaffe seg et varig personlig nettverk. Noen har også problemer med å beholde venner fordi de flytter ofte. Relasjoner svekkes eller forsvinner som følge av alle oppbruddene. Med alderen blir det tyngre å utvikle og utdype nye vennskap. Noen mister overskuddet til å investere i nye relasjoner.

Det samme kan sikkert også gjelde diplomater og forretningsfolk som opererer internasjonalt og som lever et omflakkende liv. Men i motsetning til forretningsfolk og diplomater må misjonærer oftere legitimere det de holder på med for å bli godtatt. De ser i blikket til noen av dem de møter at det ligger en undring: Hvorfor i all verden reiser dere så langt for å omvende folk? Særlig når folk flest ikke synes å være særlig interessert i hva dere har på hjertet?

Enda et oppbrudd

Det er ikke få misjonærer som har resignert og innsett at forbindelser oftest vil bli flyktige eller midlertidige og lar derfor være å anstrenge seg for å knytte seg til noen med håp om et langvarig vennskapsforhold.

Jeg merket dette ikke minst hos mor. Hun hadde flyttet godt over tjue ganger da hun til slutt fikk sin egen leilighet som enke i Stavanger. Hun spydde bokstavelig talt over kassene da hun skulle pakke før siste flytting. Den gikk henne på nervene. Enda et oppbrudd. Og en ny etablering. Hun orket ikke, men måtte.

Mor sa åpent at hun hadde problemer med å tro at noen ønsket å ha et varig vennskap med henne. Det var noen unntak som hadde bestått prøven gjennom årenes løp. Noen skolevenninner fra Stavanger, og noen få misjonærbarn fra Kina som hun vokste opp sammen med. Og så var det noen tidligere kolleger. Disse hadde fulgt hverandre og holdt kontakten gjennom tykt og tynt, selv om de bodde på ulike steder i verden.

Når de møttes, tok det bare minutter før det nære forholdet var bekreftet. Særlig opplevde misjonærbarna en spesiell samhørighet. De hadde felles skjebne med flerkulturell oppvekst, mange flyttinger, rastløshet og vekslende forankring til stedene der de hadde bodd. Disse hjalp hverandre med å holde fast på de positive minnene fra et liv de hadde vært sammen om.

Et hus i Stavanger

Jeg hadde selv flyttet 11 ganger før jeg var 18 år. Det er umulig å fortelle hvor jeg er fra når folk spør, selv om fødselsattesten sier Stavanger. Men jeg vet simpelthen ikke hva jeg skal svare med dekning i følelser og realiteter. Identiteten er knyttet til familien og enkelte venner jeg har hatt kontakt med gjennom årene.

Likevel er det ett hus som har vært basen i min i verden. Besteforeldrenes hus på Storhaug i Stavanger, selv om jeg bare har bodd der noen uker i slengen. Det huset ble stående som et markeringspunkt, uavhengig av hvor familien bodde til enhver tid.

Går det an å bygge et liv på et så spinkelt geografisk identitetsgrunnlag?

Jeg vet ikke om noe annet. Det er sikkert millioner av mennesker som har en svakere plattform enn dette. Da gjelder det å finne andre identitetsbyggende holdepunkter: Gode bøker med et innhold som varer, musikk som bærer, en tro som gir håp. Venner som bare varer en tidsperiode kan også være gode venner. Noen forelskelser brenner seg fast i rekken av gode minner. Alt dette er viktig bagasje å ha med seg videre.

Lengre borte

På femtitallet var det naturligvis mange ting som gjorde avstanden mellom Japan og Norge større enn den er i dag. De norske avisene brukte nesten to måneder fra utgivelsesdato til de nådde fram. Det kostet en formue å bestille en tre minutters oversjøisk telefonsamtale med metallisk stemmeklang og knitrende lydkvalitet til dem vi ville ha kontakt med i Norge ved sjeldne og oftest høytidelige anledninger. Nyhetsbildet i japanske medier ga lite informasjon om det som foregikk i fedrelandet langt mot nord.

Når misjonærene kom hjem til Norge og begynte å fortelle om hva de hadde opplevd, møtte de ofte blikk som sluknet etter kort tid. Dette gjaldt sjeldnere misjonsvennene. Disse hadde vært med på laget og var motiverte for å få oppdateringer av det de allerede hadde lest om i misjonsbladene og gitt sin økonomisk støtte. Men slekta, noen av søsknene, fettere og kusiner som hadde et høflig forhold til at vi hadde vært borte så lenge - noen av dem fikk problemer når den hjemkomne begynte å fortelle. De hadde ofte svake referanser til det som ble sagt.

Midt i en beretning om hvordan en tyfon rammet et nytt kirkebygg kunne en venn i kretsen snu seg mot en annen og begynne å snakke om sitt siste bilkjøp.

Misjonsvennene som hadde samlet inn til kirkebygget opplevde derimot som en trussel at tyfonen holdt på å ødelegge hele prosjektet. For fetteren som ikke kjente navnet på noen av de japanske byene misjonen arbeidet i, var dette en fjern sak. Slike holdninger kan nesten oppleves sårende for en misjonær som har ofret svært mye for at et kirkebygg i det hele tatt skulle bli reist.

Valgte å tie

Jeg merket naturligvis ikke alt det som utspilte seg i møter og i familieselskaper da jeg var tilbake i Norge første gang som elleveåring. Men neste gang vi var tilbake i fedrelandet da jeg var nesten seksten år, gjorde jeg flere observasjoner. Foreldrene mine valgte innimellom å tie mer enn de fortalte - hvis de ikke fikk konkrete spørsmål.

Det samme gjaldt oss barn. Vi merket hvordan de andre i gata ofte trakk på skuldrene når vi foretok en sammenlikning med Japan. Eller når vi hadde et apropos vi syntes var morsom fra det andre landet.

Egentlig var ikke dette underlig i det hele tatt! Vi skjønte nokså raskt at nå var vi i Norge, og da var det bare det som skjedde her som gjaldt.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter