Erkjennelse i fellesskap

I et intervju med Universitetsavisa denne uken sa UiB-rektor Dag Rune Olsen at det hadde vært «ganske så interessant» å invitere en holocaustfornekter til debatt. Olsen forestilte seg videre at en slik invitasjon ville lede frem til «erkjennelse i fellesskap».

Den underliggende antagelsen er altså at gjesten vil komme på bedre tanker så snart han eller hun konfronteres med ugjendrivelig bevis på at holocaust vitterlig fant sted. Det er med andre ord ingenting i veien med rektorens tro på dialogens kraft. Eller?

Hester finnes

For det er naturligvis ikke mangelen på kunnskap som gjør at enkelte går rundt og fornekter holocaust. Slik det heller ikke er kunnskapsløshet som gjør at representanter for Flat Earth Society går omkring og insisterer på at verden er flat. (Den svenske foreningen Hästar finns inte, på sin side, er overbevist om at hester ikke eksisterer, men bare er en slags luftspeiling.)

Den som benekter holocaust gjør det ikke fordi han mangler tilgang på historisk dokumentasjon. Holocaustbenektelse kan ikke forstås som en avventende, skeptisk positur i påvente av videre utredninger. Det er å snu hele fenomenet på hodet. Holocaustbenektelse forstås best som en aktiv og forsettlig øvelse i historieforfalskning.

Kjetil Braut Simonsen, tilknyttet Jødisk museum i Oslo, formulerer det slik: «Holocaustbenektelse som argumentasjonsstrategi hviler på demagogi, sirkelslutninger, immuniseringsstrategier og fabrikasjon av historisk materiale.» Holocaustbenektelse er således ikke bare «en mening», «et syn» eller en «personlig overbevisning», som noen bare har. Riktigere er det å si at det er en ideologisk motivert handling som vrir, vrenger og fabrikkerer.

Jorda er rund

Å invitere holocaustbenektere til dialog og «en felles erkjennelsesprosess» er derfor ikke bare naivt inntil det desillusjonerte. Det er også farlig. Det er å slippe alle konspirasjonsteoriers mor – forestillingen om «noen» holder «sannheten» skjult – inn i det gode selskap, der den i dette tilfellet kan speile seg i universitetets aula, og slik få sårt tiltrengt næring og legitimitet.

Det er en like deler moralsk og strategisk bommert, og UiB-rektor Dag Rune Olsen – som siden har erkjent at «det ble kanskje en litt feil formulering» – burde vite bedre.

Slik hans kolleger ved Institutt for Geovitenskap visste bedre enn å takke ja til invitasjonen om å debattere om jorda er rund eller flat under Alternativmessen i Bergen tidligere i mars. Om de ville være med å «belyse saken fra begge sider»? Nei, svarte professor og leder for geodynamikk-gruppa, Ritske S. Huismans. For hva skulle det være godt for? Erkjennelse i fellesskap?

Snøfnugg

Om vi utvider perspektivet til å omfatte amerikanske tilstander, er det likevel mulig å komme rektoren litt i møte. De siste årene har begreper som «no platforming», «safe spaces» og «trigger warnings» poppet opp på verdens campuser, særlig i USA. Impulsen bak er den samme. Å beskytte studentene mot tanker og forestillinger som er egnet til å støte og såre.

Motivasjonen er det ingenting i veien med, men som med så mye annet her i verden kan det bli for mye av det gode. Når læringsanstaltene forveksler sin egen rolle med en kjærlig og overbeskyttende mor, blir det ikke mye igjen av den lutringen og eksponeringen som er nødvendig for å fremskaffe gagns mennesker. Da er det i stedet noe annet som produseres: en generasjon lettpåvirkelige «snowflakes» (snøfnugg), som ikke tåler det minste vindpust.

Stor takhøyde

Å invitere holocaustfornektere til debatt er det stikk motsatte av dette. Det er å oppgi rollen som overivrig verge, og i stedet la studentene støte mot det som er mørkt og stygt her i verden. Olsens utspill signaliserer at han vil bidra til å gjøre døren høy og porten vid. Det er vel og bra.

Men også her kan det bli for mye av det gode. Grenseoppgangen kan illustreres slik: Det er helt i orden å gi den smått fascistoide Steve Bannon en plattform under Nordiske Mediedager i mai. Ja, det er ikke bare «i orden»; det er nødvendig. Den som ikke tåler å høre avvikende meninger vil aldri bli en god forsvarer av egne verdier og standpunkter.

Avvikende meninger er imidlertid noe annet enn alternative fakta. Her må vi skille. Ikke minst i møte med groteske historieforfalskninger som det holocaustfornektelse er. Eller som Bård Larsen i Civita minner om: «Det finnes sider ved historien og vår samtid som rett og slett ikke egner seg for intellektuell lek.»