Elsin (14) vil til Australia og skru på fly

Det lille nabolandet til Syria stengte grensene for flyktninger allerede for et år siden. Libanon er totalt overbelastet av flyktninger. Bare sterkt funksjonshemmede samt forfulgte religiøse minoriteter får nå slippe inn i landet.

Skole for assyriske kristne i Beirut

I et provisorisk klasserom i en kirke i Beirut får Kirkens Nødhjelps generalsekretær Anne Marie Helland bli med på en engelsktime med assyriske barn. Flesteparten av skolebarna fra den kristne minoriteten i Syria har flyktet hit fra Khabour-regionen, der ekstremistene i Den islamske staten (IS) i fjor vår angrep kristne landsbyer langs Khabour-elven. Krigen og ekstremistene er nå i ferd med å tømme Syria for kristne.

– Det var et sterkt møte med barn som har hatt en vanskelig tid. Mange har bak seg traumatiske opplevelser og dramatisk flukt. Noen av barna må arbeide for å spe på familieøkonomien om dagen, og så går de på kveldsskiftet på skolen, sier Helland.

Skolen med rundt 100 assyriske elever drives i samarbeid mellom Kirkens Nødhjelp og partnerorganisasjonen International Orthodox Christian Charity, delfinansiert av det norske utenriksdepartementet.

LES OGSÅ: Nordmenn ga gull, sølv og edelstener for å hjelpe flyktninger

Engelskundervisning for flyktninger

Inne i klasserommet får Helland se hvordan elevene tilegner seg engelske gloser og uttrykk. Grunn: De regner alle med å måtte flytte videre til land som Canada, Australia, Tyskland eller Sverige.

På tavlen står ord som ikke virker helt tilfeldig valgt, som life, ship og swim. 14-åringen Elsin er blant de ivrige elevene. Planen er at familien skal reise til Australia for å starte på nytt, der drømmen er å utdanne seg til å bli flyingeniør.

Elsin er i så fall blant de heldige. I Libanon er det nå 600.000 syriske barn på skole, mens 100.000 ikke får plass fordi kapasiteten er sprengt.

– Jeg synes synd på barna som ikke får gå på skole. Med undervisningen her prøver vi å bøte på den kunnskapen de har tapt i årene med krig, sier moren til Elsin, som er blant de frivillige lærerne på skolen.

LES OGSÅ: Ingen veit kvifor Amran har begynt med hijab

Ble nesten truffet av rakettangrep

Elsin er optimist og pugger engelsk for harde livet, men samtidig er det en tynn overflate før ting brister. Mens hun snakker med Anne Marie Helland begynner hun plutselig og gråte, og må trøstes av lærerne.

– Alle lover og lover at vi snart skal få dra. Men det skjer ingen ting, vi er her fremdeles. Jeg blir så sliten av alle løftene som det ikke blir noe av, sier hun.

14-åringen kommer fra en ressurssterk familie, med tre storesøstre som alle har universitetsstudier fra Syria. For at de skulle få avslutte studiene var familien oppsatt på å bli værende, men for noen måneder siden turte de ikke bli lenger da den ene av søstrene var nær ved å bli truffet av et rakettnedslag.

LES OGSÅ: På «blind date» med ein flyktning

Gresk-ortodokse kirke: Våpenhvile gir håp

Blant de syriske flyktningene Helland møtte i Libanon, var det foreløpig ikke veldig store forventninger til at våpenhvilen skulle holde og munne ut i snarlig fred. Derimot kunne Kirkens Nødhjelps samarbeidspartner i den greskortodokse kirkens diakonale arbeid i Syria, fader Alexis, melde at en del internt fordrevne inne i Syria er så oppmuntret av våpenhvilen at de vil dra hjem for å se til eiendommene de måtte flykte fra.

– Det gjør et voldsomt inntrykk å se hvilken belastning krigen påfører mennesker, og også hvilke store ringvirkninger den skaper i det lille nabolandet Libanon, sier Helland.

LES OGSÅ: IS lengter etter dommedag

Kirkens Nødhjelp bygger vannanlegg i Libanon

Hun besøkte en libanesisk grensekommune mot Syria der Kirkens Nødhjelp nå bygger et vannanlegg, etter at kommunens innbyggertall er seksdoblet fra 3.000 til 18.000.

Med 15.000 syriske krigsflyktninger blir det selvsagt en enorm belastning for en liten kommune, som opplever at det hoper seg opp gjeld fordi de ikke kan betale sterkt økte utgifter til blant annet elektrisitet.

Følg Vårt Land på Facebook og Twitter!

– Likevel mente ordføreren at det var en plikt å hjelpe de nyankomne, også fordi libaneserne selv godt vet hvordan det er å være flyktninger og ofre for krig. Holdningene i såpass fattige samfunn er et tankekors, satt opp mot debatten om hvorvidt norske kommuner har kapasitet til å ta imot noen titalls flyktninger, sier generalsekretær Anne Marie Helland i Kirkens Nødhjelp.