Eliten mot mannen i gata

«Vi lever i en verden der globalisering, som er en ideologi, har glemt folket, folkets interesser, håp og drømmer», har Marine Le Pen, lederen av Frankrikes Nasjonal Front sagt.

Et lite år har gått siden Trump sa at ved å velge ham, fikk folket makten. Da britene stemte for å gå ut av EU, kalte Nigel Farage det en «seier for ekte mennesker».

Da Jonas Gahr Støre omtalte Frps «klagepopulisme» i boka I bevegelse, svarte Siv Jensen: – Støre kan kalle dette populisme, jeg kaller det å ta vanlige folk på alvor.

KOMMENTAR: – Tvunget til å danse etter deres pipe

Populist-fest

– Ingen definisjon av populisme vil definere alle populister.

Det sier den verdensledende forskeren på høyreekstremisme, Cas ­Mudde. Nederlenderen som jobber i USA mener likevel det er viktig å definere hva og hvem.

– Hvis ikke, vet vi ikke hvem de er og hva slags forhold de har til liberalt demokrati, sier han til Vårt Land.

Det siste året har vært en fest for populistiske partier i ­Europa. De har oppnådd tosifret valgoppslutning både i Frankrike, Tyskland og Nederland. I Østerrike kom Frihetspartiet i regjeringskoalisjon etter valget i høst. Og Brexit; «En episk ­populistisk hendelse», som professor Elisabeth Ivarsflaten beskriver Storbritannias sjokkerende utgang av EU.

Cas Mudde sier de farligste populistene er de som sitter ved makta, aller mest Viktor Orbán i Ungarn og Lov- og rettferdighetspartiet i Polen.

– Mens Erdogan i Tyrkia og Trump i USA kanskje ikke er ekte populister i hjertet, bruker de populismen for å fyre opp under folks misnøye og kjøre gjennom illiberal politikk,­ ­mener Mudde.

Stor bredde

Vi bruker o­rdene populist og populisme, uten å tenke så mye på hva ­ordene egentlig innebærer. Hva er det, egentlig? Er du populist hvis du taler «mannen i gatas sak»? Og hvem er de «vanlige» folka – og tenker de likt? Er populismen en trussel mot demokratiet? Er alle populister anti-demokrater? Venstrepopulisme og høyrepopulisme, er forskjellen egentlig så stor?

– Vi tar snarveier når vi snakker om populisme, mener ­Catherine Fieschi, direktør for den britiske konsulentgruppen ­Counterpoint. Hun gjør det selv:

– Vi vet jo hvem de er, ikke sant? Men, sier hun, det vi snakker om er et svært komplekst sett med typer motivasjon for å havne i kategorien populist. Det er ulike folk og ganske stor bredde på partiene, mener hun.

Tabloidene

Fieschi sier vi må være mer presise, ellers så ser vi populisme der den ikke er. Uavhengighetsbevegelsen i ­Catalonia, for eksempel, som hun mener feilaktig har fått merkelappen populistbevegelse. ­
– Det er en identitetsbevegelse, og det er noe annet, sier hun.

Er vi ikke nyanserte nok, kan vi dessuten risikere å ikke se ­populisme der den faktisk er. Hun bruker britiske tabloid-aviser som eksempel – der lå populismen, i et land som ikke har hatt noen åpenbart populistiske partier like lenge som andre. Men tabloidenes saker om udugelig regjering, makteliten som ville ta fra dem kongefamilien, pubene, jula, og alt som var engelsk, var med på å bygge opp et mottagelig publikum.

Dette publikumet – leserne av tabloidene – støttet dermed det euroskeptiske og innvandringskritiske Ukip. Men de ville ikke ta i det åpenbart rasistiske ­Nasjonalparitet med ildtang.

LES MER: – Skammen over krigen må ta slutt

Ubeskyttet

Utover ulikhetene, kan man si at populistiske partier deler dette: De gir en distinkt og ganske konsistent historie til velgerne: Eliten tenker bare på seg selv. Her spiller det ingen rolle om det er på høyresiden eller venstresiden. De har ingen interesse for mannen i gata, fordi de har mer til felles med hverandre.

Utenforskap er en av de klassiske forklaringene på hvorfor populistpartier får oppslutning. Velgere som ­føler seg ubeskyttet økonomisk og kulturelt irrelevante. Jobber blir rasjonalisert og automatisert bort på grunn av globaliseringen. Samtidig f­øler folk at de ikke henger helt med på moderne, digitale tider. ­Immigrasjon truer og elitene som rokker ved hvordan livet var før i tiden.

LES MER: Demokratiet under press

Janus-ansiktet

Skepsis til eliten og det etablerte systemet kan være en dyp, demokratisk impuls, sier professor Elisabeth ­Ivarsflaten ved Universitet i ­Bergen. Når det begås urett, styresmaktene er korrupte og folkets penger går til skatteparadiser, for eksempel. Folket reiser seg i harme over at noen tar seg til rette.

– Det kan være sunt og demokratisk. Men samtidig setter populismen opp dette skillet: Dem mot eliten. Antagelsen om at folket har en vilje, og normativt sett er den viljen jo god, den bør gjennomføres. Men det liberale ­demokratiet er tuftet på at det ikke bare er flertallet som styrer, men at også mindretallet blir ivaretatt.

Hun kaller det populismens Janus-ansikt: På den ene siden kan populisme være et positivt korrektiv som samler de maktesløse mot de med makt. På den andre siden kan populisme være impulser som underminerer de institusjonene som sikrer at demokratiet fungerer.

Populismens autoritære kjerne – som ignorerer det faktum at det er mange måter å tenke og leve på, er det farligste, ­mener hun.