Drama i FN før Israel ble opprettet

Den svenske forfatteren Elisabeth Åsbrink (1947) og tidligere NRK-korrespondent Odd Karsten Tveit (Salongen i Jerusalem) tar i nye bøker for seg den dramatiske opptakten til det som i 1948 skulle oppfylle en århundrelang, sionistisk drøm, forsterket av holocaust: Opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina.

Filibuster

På dagens kultur­sider forteller Åsbrink om en episode som er ukjent for de fleste, da medlemsstatene i FN i slutten av november 1947 skulle stemme over to konkurrerende forslag: Enten opprettelsen av en jødisk og en palestinsk stat i det omstridte området, eller en føderasjon med en jødisk og en arabisk provins.

Åsbrink skriver at amerikanske sionister klarte å overtale ­delegatene fra Uruguay og Guate­mala til å be om taletid, der de i ren filibustertaktikk for å hale ut tiden sang salmer og leste høyt fra Bibelen.

Mens dette pågikk arbeidet ikke minst USA – på direkte ­ordre fra president Harry S. Truman i Det hvite hus – på høytrykk for å presse og overtale vennligsinnede, primært vestlige og ikke-muslimske land, til å støtte delingsforslaget som ville gi jødene sin etterlengtede stat, forteller historiker Hilde Henriksen Waage ved Universitetet i Oslo.

LES OGSÅ: Palestina-problemet: På noen intense måneder skulle de jødiske flyktningene etter andre verdenskrig og Palestinas skjebne avgjøres

Dragkamp

– Det var en voldsom dragkamp i FN disse ­novemberdagene fram mot den avgjørende avstemningen, som altså resulterte i det nødvendige to tredjedels flertall for å dele Palestina i en jødisk og en palestinsk stat, sier Henriksen Waage.

I en prøveavstemning i FNs ­såkalte ad hoc-komité 25. ­november, ble det til USAs og sionistenes store skuffelse klart at det ikke var to tredjedels flertall for delingsforslaget som skulle opp i generalforsamlingen.

Men da avstemningen etter noen nevepirrende dager kunne foretas 29. november, hadde man sikret det nødvendige flertall for FNs omstridte delingsplan.

LES OGSÅ: Palestina kunne hatt det dobbelte å leve av - hadde det ikke vært for israelsk okkupasjon, ifølge FN

Høy temperatur

– Det var en utrolig hektisk politisk stemning dagene før avstemningen, med uvisshet helt til slutt. Da hadde land som Frankrike, Haiti, Luxembourg, Uruguay og Filippinene snudd og sikret tilstrekkelig flertall for delingsforslaget som var sterkt ønsket av USA, sier Henriksen Waage.

Odd Karsten Tveit skriver i sin bok at både trusler og bestikkelser ble tatt i bruk for å få land til å snu og stemme for delingen som gav grønt lys for en jødisk stat. Han tror uansett ikke at krigen i 1948 ville blitt forhindret, selv med en avstemning som planlagt 26. november uten nødvendig flertall for forslaget.

Professor Nils Butenschøn ved Senter for menneskerettigheter bekrefter at diplomatisk press fra USA bidro sterkt til at det endte­ med tilstrekkelig flertall for ­delingsforslaget.

LES MER: – Toget har gått for tostatsløsning

Ventet krig

Henriksen Waage­ sier at sionistene lenge hadde vært klar over at det ville ende med en krig om landområdet, der det gjennom flere tiår hadde­ eskalert en voldelig konflikt mellom en økende strøm innflyttede jøder og den opprinnelige, palestinske befolkningen. Og sionistene forberedte seg grundig, blant annet ved å etablere og trene ­jødiske kampgrupper som Haganah, Irgun og Stern.

– Makta rår, og det er viktig å huske at også Sovjetunionen støttet opprettelsen av en jødisk stat. Den arabiske liga stod nokså alene, og var den gang som nå verdens verste supperåd i internasjonal politikk, uten evne til å bli enige om annet enn å krangle med hverandre. De hadde ingen helhetlig plan, og palestinerne ble forlatt hjelpeløse på sidelinjen uten mulighet til å påvirke utfallet, sier Henriksen Waage.

LES OGSÅ: Frykter minoriteter i Midtøsten kan bli fritt vilt for IS

Jødisk nasjonalhjem

Nils ­Butenschøn minner om at mange­ sentrale sionistledere hadde russisk og annen østeuropeisk bakgrunn, og at sosialistene utgjorde en viktig del av sionistbevegelsen:

– Sovjetunionens viktige støtte­ til å opprette staten Israel var primært en geostrategisk vurdering. De fryktet at uten deres støtte, så kunne den jødiske staten bli et redskap for Vesten.

Forhistorien pekte i retning deling. Etter første verdenskrig gikk det osmanske riket i oppløsning og Palestina ble underlagt britisk mandat. Parallelt fikk sionistbevegelsen i 1917 sitt store gjennombrudd med Balfour-erklæringen, der den britiske regjeringen forpliktet seg til å arbeide for opprettelsen av et «nasjonalhjem for det jødiske folket» i Palestina.

LES MER: Israel – landet vi elsker eller hater

Britene ut

Da FN i november 1947 skulle ta stilling til delingsforslaget, hadde britene for lengst gitt opp mandatet fra Folke­forbundet om å forsøke å løse konflikten, og hadde annonsert sine planer for å trekke seg ut.

– Britene satt midt i en hekse­gryte av opprør og kaos, der de ble angrepet fra alle kanter. Det kostet dessuten mye penger å kontrollere mandatområdet, ­påpeker Henriksen Waage.

I FNs generalforsamling 29. november 1947 endte det med det nødvendige flertall for anbefalingen om at Palestina burde deles i to. Jødene ble tildelt 55 prosent av landområdet, palestinerne fikk 44 prosent. Sionistbevegelsen aksepterte dette, mens palestinerne, som utgjorde rundt 70 prosent av befolkningen, avviste forslaget som urettferdig.

Siden skulle flere kriger ende med israelsk kontroll over enda større områder, i en konflikt der partene nå står lenger fra hverandre enn kanskje noen gang.

Følg oss på Facebook og Twitter!