Disse tre sentrale begrepene vil prege valgene i Europa

Valgene i Europa, Brexit, Donald Trump som president. Noen begreper går igjen når disse hendelsene beskrives og analyseres. Her er en kort guide til globalisme, populisme og nasjonalisme.

Professor i statsvitenskap, Øyvind Østerud, som leder oss gjennom begrepene, er rask til å understreke at ingen har en definisjon som absolutt alle er enige i. Begrepene er omstridt, og tolkes ulikt.

– Det viktigste uttrykket som preger europeisk politikk og utvikling i dag, er globalisering,Nasjonal selvbestemmelse, og ikke å bygge ned grensene er sentralt for mange, enten de politisk står til høyre, venstre eller i sentrum, mener Østerud.

– Her ligger det noe viktig som mange føler at de etablerte partiene har forsømt.

• Globalisering

Flyt over grensene. Ja til økonomiske, politiske, materielle og kulturelle forflytninger, kontakter og påvirkninger over hele verden. Kjernen er økt integrasjon, samhandling mellom land, gjensidig påvirkning av hverandre. Statsgrensenes betydning utviskes. Globalistene mener det er bra for menneskerettigheter og at det fremmer økonomisk vekst: Alle blir rikere totalt sett.

Antiglobalistene mener det motsatte: Globalisme truer interesser og hensyn til enkelte grupper, de som taper på for eksempel åpnere grenser. De mener sikkerheten blir dårligere, og beskyttelsen mot økonomisk forverring svakere.

Protestpartiene i Europa er typiske eksempler på antiglobalister. De mener at noen store folkegrupper taper på globaliseringen. Frihandel kan innebære utflytting av arbeidsplasser til lavkostland. Økt innvandring kan også sette arbeidsplassene hjemme i fare.

– Fellesnevneren for protestpartiene i Europa er at alle har fått høyere oppslutning, de har vinden i ryggen. Dette er forsterket av finanskrisen og selvsagt Eurokrisen. Det har blitt større motsetninger og forskjeller mellom de fattige og rike landene i EU, hvor Tyskland er et av landene som har størst fordel og har blitt mer konkurransedyktige ved overgangen til euro, sier Øyvind Østerud.

– Globalistene da, hvem er de?

– Journalister, forskere, politiske og kulturelle eliter, næringslivsledere, akademikere som bor sentralt, sier han og peker på likheten med det som skjedde ved presidentvalget i USA: Ulike kulturelle holdninger har sammenheng med økonomi, trygghet, klasse og region.

LES MER: Frykter for demokratiet i Europa

• Populisme

Populistene deler samfunnet i to grupper: Den politiske eliten og folk flest. Mellom de «korrupte» og «rene». Det er mistillit og sterke motsetninger mellom dem. Populister mener at store folkegrupper blir oversett og ikke tatt hensyn til, at politikere forlater velgerne etter de er blitt valgt, og at partiledelsen ikke er til å stole på. Derfor er populister gjerne ha mer bruk av folkeavstemninger.

USAs syvende president Andrew Jackson, er kalt den første populist. Han så seg selv som folkets representant mot «det korrupte aristokratiet i øst», og ble kalt «demokratisk autokrat». For ham var populist en hedersbetegnelse. Det er det for mange i dag og – de som mener de står på folkets side.

– Hvis noen sier at «Jeg er den eneste, sanne representant for dere», er det nokså ren form for populisme. Det er få partiledere som vil gå så langt, trolig heller ikke Marine Le Pen, sier Øyvind Østerud. Han mener det nærmeste vi kommer nå, er Donald Trumps innsettelsestale, hvor han sa at ved å velge meg får dere, folket, makten.

– Begrepet brukes ofte mye mer løselig, om populære politikere med et program en ikke liker, sier Øyvind Østerud.

Populisme henger ofte tett sammen med andre ideologier. Historisk sett har det gått sammen med en desentralisert form for sosialisme, eller med nasjonalistiske bevegelser som under kolonifrigjøringen, eller med andre brede, folkelige bevegelser både til høyre og venstre.

– Populisme er appell til folket, og slike appeller kan komme fra mange hold, sier han.

UNE BRATBERG KOMMENTERER: Vi vet mer om følelsene til Donald Trump enn om politikken hans

• Nasjonalisme

Å beskytte og verne om nasjonal identitet og selvbestemmelse. Øyvind Østerud skiller mellom aggressiv, ekskluderende nasjonalisme og mer inkluderende nasjonalisme, rettet mot dominans utenfra.

– La oss ta den tradisjonelle, norske nasjonalismen før unionsoppløsningen som eksempel på det siste. Politisk var den vendt mot svensk dominans, kulturelt og språklig mot dansk dominans, sier han. Og legger til at selv om man snakker om inkluderende nasjonalisme, vil også denne formen kunne virke diskriminerende i forhold til bestemte minoriteter. Den påtvungne fornorskingen av samene er et eksempel på det.

I Europa gir nasjonalisme seg uttrykk i veldig varierende former. Man finner en aggressiv og selvhevdende form i østeuropeiske høyrepartier, for eksempel: Antisemittisme, sterk islam-fiendtlighet, aggressiv overfor minoriteter. I franske Nasjonal Front er det i dag alle avskygninger, men protestpartier blir ofte mer moderate når de vokser seg store. I Nasjonal Front er de mest ekstreme skjøvet ut, som partiets grunnlegger og Marines far, Jean Marie Le Pen.