Da Aleksandr Lukasjenko i august ble gjenvalgt som president i Hviterussland, hadde han alt styrt landet siden 1994 og pådratt seg økenavnet «Europas siste diktator».
Men selv om Lukasjenko skiller seg ut i vårt nærområde er diktatorenes tid langt fra forbi. Både i de tidligere Sovjetstatene og i Afrika, der mange land innførte flerpartivalg på 1990-tallet, er trenden nå at statsoverhoder blir sittende lenge, selv om land gjennomfører valg.
Hvem er disse diktatorene? Vi har sett nærmere på fire av dem:
Aleksandr Lukasjenko ble valgt til president i 1994. To år senere fikk han velgerne til å godta en ny grunnlov som ga presidentene vide fullmakter. Gjenvalgt i 2001. I 2004 fikk han endret Grunnloven igjen, slik at han også kunne stille til valg en tredje gang. Deretter gjenvalgt i 2006, 2010 og 2015.
Selv om Lukasjenko kalles «Europas siste diktator» er han ikke ensom som autoritær leder i de tidligere Sovjetrepublikkene. President Emomali Rahmon har styrt Tadjikistan siden 1994, president Gurbanguly Berdimuhamedow i Turkmenistan er som nykommer å regne, men er inne i sin tredje periode siden 2006. Begge landene regnes som svært autoritære. Litt bedre står det til i Uzbekistan, der Shavkat Mirziyoyev tok over i 2016 etter Islam Karimov, som da hadde holdt landet i et jerngrep siden 1991.
Bashar al-Assad overtok presidentmakten etter sin far, Hafez al-Assad i 2000. Formelt fikk han presidentposten etter en folkeavstemning. Hafez al-Assad hadde siden 1971 bygget opp en politistat, hvor mye av makten var samlet i hans egne hender.
De første årene fulgte Bashar al-Assad en reformagenda. Ble gjenvalgt ved en folkeavstemning, og uten motkandidater i 2007.
Økonomisk krise og misnøye med at reformene stoppet opp, utløste protester i 2011.
Al-Assads brutale svar på protestene førte landet ut i borgerkrig.
I 2014 ble Al-Assad nok en gang gjenvalgt ved en folkeavstemning, uten motkandidater. Har uttalt at han vil bli sittende ut sin tredje periode som etter planen skal ende i 2021.
Bashar al-Assad regime anklages for svært grove brudd på menneskerettighetene både før og under den syriske borgerkrigen.
Selv om det finnes andre autoritære stater, og også autoritære kongedømmer i Midtøsten, er Al-Assad den siste av en gruppe sekulære arabiske diktatorer som en gang dominerte regionen. Denne diktatorklubben inkluderte menn som Egypts Hosni Mubarak, Iraks Saddam Hussein, og Bashar al- Assads egen far Hafez.
Nord-Korea anses som verdens mest lukka og ufrie land.
Kim Jong-Un overtok som Nord-Koreas leder etter sin far Kim Jong-Il, ved dennes død i 2011. Blant titlene Kim Jong-Un fikk av faren var øverstkommanderende for den nordkoreanske hæren, senere ble han også formelt formann i det nordkoreanske arbeiderpartiet.
Etter en rekke tittelendringer fikk Kim Jong-Un i 2019 tittelen «øverste representant for hele det koreanske folk».
Kim- familien har styrt Nord-Korea siden 1948, da Kim Jong-Uns bestefar Kim Il Sung ble statsminister. Det er bygget opp en sterk personlighetskult rundt Kim-familien.
Avsatte sin egen onkel, Fransisco Macias Nguema i et kupp i 1979. Onkelen ble henrettet like etterpå.
Lengstsittende medlem av en gruppe diktatorer i sentralafrikanske land. Også Denis Sassou Nguesso i Republikken Kongo har sittet siden 1979, men var en periode i opposisjon. Kollega Paul Biya i Kamerun har sittet siden 1982, Yoweri Museveni har styrt Uganda siden 1985.
Mens Biya og Museveni har endret grunnloven slik at de stadig kan stille til gjenvalg, tar ikke Obiang slike hensyn. Obiang ga seg selv vide fullmakter allerede tidlig i sin egen regjeringstid. En ny grunnlov som ble vedtatt i 2011 setter et tak på antall perioder en president kan sitte, men da Obiangs fjerde periode gikk ut fem år senere, ble det rett og slett ikke arrangert nye valg.
I tillegg til å stå anklaget for en rekke alvorlige brudd på menneskerettighetene kjennetegnes det ekvatorianske regimet av en personlighetskult rundt Obiang. Obiang har utnevnt sin egen sønn, Teodoro Nguema Obiang Mangue til sin etterfølger
– Hva som er et autoritært regime forandrer seg
Amnesty International følger med på hvordan regimer forholder seg til menneskerettighetene. Rådgiver Gerald Folkvord mener autoritære ledere er mer opptatt av omdømmet nå enn i tidligere år.
– Hva som er et autoritært regime forandrer seg. De aller fleste makthavere, også i land hvor det ikke arrangeres jevnlige valg, blir mer og mer opptatt av hvordan de tar seg ut. De vet at informasjon er lettere tilgjengelig enn før, og at det de gjør kan ettergås.
Gerard Folkvord er rådgiver i Amnesty Norge. Foto: Amnesty
Folkvord mener det er få igjen av den klassiske brutale diktatoren, som Sukarno, som styrte Indonesia mellom 1945 og 1967, eller Pol Pot, som sto bak massakrer i Kambodsja på 1970-tallet. Med unntak av kanskje to land er de fleste autoritære regimer og ledere opptatt av hvordan de framstår overfor det internasjonale samfunn.
– Nord-Korea og Eritrea skiller seg ut. De styres av ledere som blåser i det internasjonale samfunnet. Nord-Korea fordi de føler de kan gjøre det, med støtte fra Kina. Eritrea har valgt å isolere seg.
Den klassiske diktatoren er sjelden
Den klassiske diktatoren, som holder folket i et jerngrep, er altså sjelden i dag.
Mange land og statsoverhoder praktiserer i stedet noe vi kan kalle «serievalg» - der en makthaver sørger for å bli gjenvalgt gang på gang, ved å innskrenke mulighetene for opposisjonen.
Hviterussiske aktivister har protestert i flere måneder. De vil ha endring.
Selv om land ofte har begrensninger på hvor mange ganger en president eller statsminister kan bli gjenvalgt, settes disse ofte til side. I Afrika har fenomenet fått et navn, det kalles «third-termism». «Third-termism» entret Oxfords Dictionary of African politics i 2019 og beskriver ledere som søker å bli gjenvalgt for en tredje periode, men også ledere som søker å sitte evig. For i svært mange tilfeller vil de som stiller til en tredje periode, også stille til en fjerde eller femte.
I Uganda forbereder for eksempel president Yoweri Museveni seg på å vinne valget for en sjette periode, Paul Biya i Kamerun er i sin syvende periode.
Seriegjenvalg
Men afrikanerne er altså ikke de eneste som praktiserer seriegjenvalg. Da Aleksandr Lukasjenko ble utropt som vinner av valget i Hviterussland i august, var det for en sjette periode. Lukasjenkos allierte, Vladimir Putin har unngått å sitte mer enn to perioder sammenhengende, ettersom han trådte tilbake til stillingen statsminister for en periode, mellom sine nå i alt fire perioder.
Putin er ikke en klassisk diktator, men en av de mer drevne på å kontrollere fortellingen om seg selv og regimet. Noe han har til felles med folk som president Rodrigo Duterte på Filippinene. De har informasjonskontroll.
– De aller fleste autoritære ledere er veldig moderne, de prøver å få folket over på sin side, uten vold, sier Folkvord.
Ikke minst gjelder dette mellom valg, har man kontroll mellom valgene trenger man jo ikke bekymre seg så veldig for resultatet.
– Valg i mange land er ikke reelle, ikke fordi det foregår direkte juks, men fordi all fornuftig opposisjon er silt ut på forhånd. Selve valget går greit for seg, for man har jo alt kontroll.
President Rodrigo Duterte på Filippinene.
Men noen ganger har man ikke full kontroll. Og da gjelder det å stille spørsmål ved gjennomføringen av selve valget, og slik holde muligheten åpen for å underkjenne det om det ikke går despotens vei. Da den aldrende Robert Mugabe søkte gjenvalg i 2008 i Zimbabwe, fikk utfordreren Morgan Tsvangirai en knapp ledelse i første runde.
Volden og bråket som fulgte gjorde derimot at Tsvangirai trakk seg, og Mugabe kunne erklære seg som vinner i andre runde. Manuset ser ut til å ha blitt lest denne høsten av sittende president Donald Trump i USA, som de siste ukene flere ganger har luftet tvil om det forestående valget i USA.
– Det er veldig spesielt at en sittende statssjef prøver å slå tvil om det demokratiske systemet på den måten, og antyder at han kanskje ikke anerkjenner valget hvis han taper. I tillegg er det jo kanskje den viktigste oppgaven han har, å sørge for at systemet funker som det skal for å sikre at demokratiet blir ivaretatt, kommenterer Folkvord.
Kan Donald Trump kalles diktator? Nei, men noe av det han signaliserer, kan gå inn under kategorien «diktatoriske grep». Foto: NTB/AP
Mulighetene i nye medier
Ny teknologi har gjort informasjon langt mer tilgjengelig, direkte undertrykking, i form av vold, vil lettere avsløres og kritiseres. Men moderne informasjonsteknologi kan også brukes mot opposisjonelle og menneskerettighetsaktivister i autoritære stater.
– Nye medier gir folk en mulighet til å slippe forbi sensur, men myndigheter vil alltid ha mer ressurser. Vi ser at svertekampanjer er tatt i bruk i land som Aserbadsjan og Fillipinene, vi ser det nå i Hong Kong. Teknologien gjør det mulig å stemple opposisjonelle, sier Folkvord.
LES OGSÅ:
• Arne Viste melder seg inn i Sentrum
• Harald Eia var sterkt kritisk til religion – såbegynte han på universitetet
• Dette er Lailal Ayoubs vei til frihet
---
Fakta:
- Begrep som brukes om statsoverhode eller regjeringssjef med autoritær styringsform. Et diktatur kjennetegnes ofte av at det ikke er et reelt skille mellom utøvende, lovgivende eller dømmende makt, men at alle disse funksjonene er samlet i hendene på en person, en diktator.
- Opprinnelig en tittel fra det gamle Romerriket, betegnelse på embedsmann som under ekstraordinære omstendigheter ble gitt absolutt myndighet. I utgangspunktet for et halvt år. I 49 f.Kr lot Julius Caesar seg utrope til «diktator på livstid».
---