Nyheter

Dialog med døden

Legen Lars Gustafsson har forberedt seg på å dø. Det har gjort ham opptatt av livet.

– Jeg gikk forbi et begravelsesbyrå i Lund der jeg bor. Der var reklame for «Det hvite arkivet» i vinduet. Jeg gikk inn og tok det med hjem. Det var jo på tide, jeg er snart 70 år, sier Lars Gustafsson.

Han er en svensk forfatter og anerkjent barnelege. Og «Det hvite arkivet» er navnet på skjemaet man fyller ut til begravelsesbyrået før man dør. Noen byråer kaller det Livsarkivet. Her tar man stilling til om man vil begraves eller kremeres, om asken skal spres eller settes ned i en urne, og andre praktiske spørsmål.

Uvanlig reise

I fjor lot Gustafsson seg utfordre til å forberede møtet med sin egen død. Nå er boken Livsarkivet En liten bok om død og liv utgitt på norsk av Verbum forlag. Her tar Gustafsson leserne med på en uvanlig reise i forberedelsen til å dø. Under lanseringen på Litteraturhuset i Oslo forteller han om hvorfor boken ble til: Tankene på døden lå rett under overflaten og preget tilværelsen mer enn nødvendig. Han ville ta praten om døden nå, slik at han kunne engasjere seg i andre ting den tiden som var igjen. Dermed gjorde han det både kulturen rundt oss og de fleste av oss stadig unngår, nemlig reflekterte over sin egen død. Han endte opp med å beskrive tre ulike «arkiv».

Gustafsson forteller at «det hvite arkivet» opplevdes som vanskelig. Det var jo så mange ting han ikke greide å ta stilling til. Hva med organdonasjon? Som lege måtte han ransake seg selv: Hvorfor hadde han ikke for lenge siden tatt stilling til organdonasjon? Kunne det henge sammen med en tanke om kroppens oppstandelse og ønsket om å bevare kroppen hel? Og hva med kremasjon? Tidligere tok han det for gitt at han skulle begraves i jorda ved en tradisjonell begravelse.

Nå tenker han annerledes om livet etter døden. Han tror ikke lenger at kroppen skal gjenoppstå til et nytt liv, eller at han skal møte slektningene sine igjen. Da kan han også tenke annerledes om kremasjon. Han ønsker å kremeres og at asken spres over Østersjøen. Men han overlater til sist avgjørelsen til barn og barnebarn.

– Min konklusjon var at dette «hvite arkivet» ikke var noe viktig. Det var mer som et startpunkt. For mange er det vanskelig å snakke om døden. Da kan det praktiske være en vei inn i de større spørsmålene, sier han.

LES OGSÅ: Muntert møte med døden

De dødes plass

Gustafsson forklarer at de praktiske spørsmålene hang sammen med de store spørsmålene om hva som hender etter døden. De hang også sammen med hans erfaringer med de som er døde. Han nevner både tre søsken og sin beste venn. Dessuten døde kona Agnete i en trafikkulykke for ti år siden. Hun ble truffet av en lastebil.

– Alt dette kom opp igjen. Jeg begynte å spørre om hvordan vi lever med de døde. Hvilken plass har de døde i våre liv?

Minnene om de avdøde ble utgangspunktet for «Det røde arkivet», forteller han. Han kaller det rødt fordi det gjør vondt. Det blør. Et slags sorgens kapell.

– Der går jeg inn og snakker med mine døde. Det er mange som har lignende erfaringer, vi må begynne å snakke sammen om det.

Det siste «arkivet» Gustafsson forteller om er «Det blå arkivet», det som i den norske utgaven ble til Livsarkivet. Der ligger det han har samlet opp som han vil ha med seg den tiden han har igjen: minner, drømmer, lengsler, opplevelsen av å være tilstede - i musikk, i leken eller i øyeblikket.

I Sverige ble Lars Gustafssons bok lansert samtidig med Owe Wikströms Den dolda dörren – Om undran inför døden. Wikström og Gustafsson har flere ganger presentert bøkene sine sammen og samtalt om døden. Mens Wikström reflekterer over livet etter døden, faller Gustafsson ned på at det er livet før døden han syns er viktig. Det andre kan vi ikke vite noe om, sier han.

– Som leser tenker jeg at jeg egentlig ikke lærer å dø av denne boka, men at den heller lærer meg å leve?

– Ja, jeg kom til et punkt som jeg ikke interesserer meg for, nemlig selve døden. Men dette er godt nok for meg. Jeg trenger ikke abstrahere mer, eller fundere mer. Det handler om å verdsette livet, svarer Gustafsson.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Valgte det sikre

Verbum forlag valgte Gustafsson og livet før døden fremfor Wikström og hans bok om forestillinger om livet etter døden da de møtte dem begge på bokmessen i Göteborg. På en måte valgte de legen og naturviteren – han som tar utgangspunkt i det sikre – fremfor teologen og det usikre. Gustafsson mener at han faktisk har en fordel som naturviter når det kommer til de store spørsmålene.

– Hvor mye må vi egentlig vite? Må vi overvåke Gud, eller kan vi bare stole på at hun fikser? Når det kommer til døden har jeg det lettere som naturviter, for jeg vet jo at ingenting kan bestå, sier Gustafsson.

Samtidig som Gustafsson er naturviter, forteller han at han har kjempet seg til en tro. Han føler seg båret, det er noen som går ved han side. Han synes det blir for komplisert å fange det i konkrete forestillinger.

– Ta for eksempel legemlig oppstandelse. Hvis vi virkelig skal møte våre kjære igjen, hva skjer hvis man har hatt tre koner, som jeg har hatt?

Han har for lengst lagt bak seg slike problemstillinger. Barnetroen han fikk med seg fra Den Svenska Kyrkan holdt i tyve år. Da bleknet den i møte med ondskapen i Beirut hvor han arbeidet som lege. I møte med krig og redsler opplevde han at valget sto mellom å bli ateist eller å tenke helt annerledes. Det var blant annet møtet med jenta Samira som gav han en ny tro. En gang søkte de ly sammen for granatregnet. Samira på elleve år satt og bad.

– Jeg spurte om hun var redd for å dø. Det var nemlig jeg. «Dø?» svarte hun forundret. «Det er krig, og da kan man jo dø. Det er ikke det verste.» «Hva er det verste, da?» spurte jeg. Etter å ha tenkt litt, svarte hun «At alle andre dør og jeg blir alene igjen. Hva skal jeg gjøre da?»

Samira hadde oppdaget at det fantes en død i livet som var verre enn døden selv. Gustafsson forteller at hun bad og at han spurte hvem hun bad til.

– «Til Allah, så klart. Men ikke til den samme», svarte hun. Jeg skjønte ikke hva hun mente og hun forklarte meg: «Ikke den samme Allah som de andre ber til. For de tror at han skal hjelpe dem med å vinne krigen. Det tror ikke jeg at han kan. Jeg tror ikke engang at han klarer å stoppe den.» «Men hvorfor ber du til ham da?» spurte jeg. Hun svarte: «Jeg vil at han skal være hos meg.»

LES OGSÅ: Døden er nest sist

En svak Gud

For Gustafsson ble møtet med Samira et møte med en levende tro på en maktesløs Gud, en svak Gud. Det ble et viktig steg på veien mot en annen slags tro.

– I møte med så mye smerte er det naturlig at gudsbildet gjennomgår en forandring, sier han.

– Går det an å snakke om mening i møte med død?

Gustafsson forteller om sin egen erfaring da han mistet kona Agnete i bilulykke. Hun døde fra tre tenåringsbarn. Han kan ikke tenke seg at det er en del av Guds plan.

– Da min kone døde kom presten hjem til oss og spurte barna om det var noe de ville si. «Nei», sa vår sønn, «men det er en ting du ikke får lov å si. Du får ikke lov å si at det finnes en mening med det».

Det var dette som også var poenget for Samira i Beirut, forklarer han.

– Hvis det finnes en Guds mening med Agnetes død snakker vi ikke om en Gud som jeg vil ha noe med å gjøre. Samira trodde ikke på denne idéen om Guds allmakt. Det gjør heller ikke jeg. For mange er det veldig provoserende. De tenker at de ikke kan tro på en slik maktesløs Gud. For meg er det idéen om en allmektig Gud som er provoserende.

Relasjon til døde

Gustafsson snakker med de døde. Store deler av boken handler om relasjonen til de døde, og om å bevare minnet om dem.

– De døde finnes og de søker meg. Jeg berøver noe viktig fra livet mitt om jeg sier at de må holde seg borte.

I boken sier han det slik: «Jeg er ingenting i meg selv, men blir til i relasjonen til et du, til den eller de som står meg nær. Når et slikt menneske forsvinner, dør en del av meg også.»

– Relasjonen til de døde stiller krav til relasjonen med de levende, forklarer Gustafsson.

– Man må reflektere over hvilken rolle de avdøde spiller i ens liv. Kan den jeg lever med nå akseptere at jeg har en relasjon til en som er død?

– Når du snakker om kommunikasjonen med de avdøde. Snakker du om minner, eller er det reelt?

– Når jeg går inn i «Sorgens kapell» og samtaler med mine avdøde kjennes det nært og reelt. Når naturviteren i meg sier at det er hjernens konstruksjon, sier jeg til naturviteren at det ikke spiller noen rolle. For meg er det virkelig.

Gustafsson forklarer at minnene våre lever sine egne liv og han referer til moderne minneforskning. Vi omformulerer minnene våre og vi lager nye minner som oppleves som virkelige. Vi kan lage falske minner. Vi kan tilføre noe nytt til gamle minner. Når vi blir eldre dukker det hele tiden opp nye minner.

– Når jeg samtaler med Agnete konstruerer jeg rasjonelt sett hva hun kan ha sagt. Men jeg opplever at hun tilfører noe nytt. Hvor det kommer fra er ikke viktig. Jeg har en relasjon til henne. Man kan også fundere over relasjoner til levende mennesker. Hvorfor har jeg en relasjon til noen som andre ikke har. Dette med relasjon er så formbart.

LES OGSÅ: Ser døden i øynene

Sjelen

Gustafssons Livsarkivet er på sett og vis en moderne versjon av den litterære genren Ars Moriendi. Det betyr Kunsten å dø. I den kristne versjonen har dødens kunst en helt spesiell hensikt. Man skal lære å dø med kroppen for å oppnå sjelens evige salighet. Det som motiverer hele tradisjonen er å unngå sjelens evige død.

– Dette perspektivet er ikke tilstede i din bok. Her er fokuset på livet her og nå. Møtet med døden viser hva som skaper verdi i livet. Har du tenkt på at din bok kan leses som en dødsforberedelse på moderne premisser?

– Nei. Og jeg er ikke sikker på om jeg har en sjel heller. Vi vet ikke noe om det. Hva som skjer, det overlater jeg til Gud. Det går inn i en større sammenheng.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter