Kirke

Dette kan menigheter lære av Holmlia

Der Silje Kivle Andreassen er sokneprest, er Den norske kirke en livssynsminoritet. Gjør det kirka mer åpen, eller blir den kanskje mer lukket?

På Holmlia sørøst i Oslo er det stort kulturelt og religiøst mangfold, rundt halvparten av befolkningen har fremmedkulturell bakgrunn og 35 prosent er medlem av Den norske kirke (Dnk). I en ny episode av podkasten «Dokka» snakker sokneprest Silje Kivle Andreassen i Holmlia med Åste Dokka om hvordan dette preger Dnks arbeid i bydelen.

– Jeg tror det er veldig fristende å vende blikket innover. Men jeg tror det er døden for en kirke. Vi er så få her, så vi må bygge oss sterke og se utover, sier Andreassen.

– Jo mer vi bryr oss om det som skjer utenfor veggen desto mer aktuelle er vi for folk flest og for våre egne medlemmer. Skal vi være folkekirke i framtida, så må vi være opptatt av omverdenen.

En flerkulturell spydspiss

Flere steder kommer til å ligne mer på Holmlia i framtida. Hva er det beste Dnk kan lære av hvordan dere arbeider?

At vi prøver å være kirke for lokalsamfunnet og ikke bare for våre medlemmer. At vi forsøker å være en kraft også utenfor murveggene.

Føler du at du er på et synkende skip? Trengt opp i et hjørne?

– Jeg kan gå skikkelig i kjelleren når vi får utmeldinger eller når jeg mediterer over dåpstallene. Og jeg blir lykkelig når det øker. Men Holmlia er en veldig aktiv menighet, det er mange folk på gudstjeneste, mye som skjer.

Er Holmlia kirke en folkekirke, som er det lokale samlingspunktet?

På ett vis er vi et samlingspunkt. Årlig arrangerer vi en konsert som heter United, kvelden før TV-aksjonen. Organisten vår inviterer alle skolekorene, korps og orkestre, fra hele kulturlivet, og da er kirka ordentlig stappfull av alle slags folk. Da føler jeg at vi er for alle. Vi hadde et temamøte etter en voldshendelse for noen år siden, da var det vi som åpnet dørene. Jeg tror ikke vi oppfattes som så veldig farlige. Men vi må være litt varsomme, vi kan ikke late som om vi er alles hus. Jeg kan ikke stå der aleine med prestesnippen min og si at jeg er her for alle. Det kan oppleves som ekskluderende, da tiltar jeg meg en rolle som ikke er min.

Havnet i mediene etter skyteepisoder

Etter en skyteepisode på Holmlia februar 2018 var Silje Kivle Andreassen ute i mediene og krevde at politi og politikere fant nye tiltak for å heve tryggheten i bydelen: «Det jeg vil si med dette er at her på Holmlia er det mye godt som skjer, det er mye godt å bygge på og vi er mange som opplever at det gir stor mening å bo her og bidra med det vi kan. Men – vi kan ikke ha det utrygt. Vi kan ikke risikere at barna kommer i en skuddlinje på vei hjem fra fotballtreningen», skrev hun i en kronikk på NRK Ytring.

– Da ble jeg lagt merke til av journalister og politikere fordi jeg hadde tittelen sokneprest. Jeg hadde vært redd for at folk skulle synes jeg var frekk. Og det finnes sikkert folk som syntes det ikke passet seg. Men jeg fikk så mye positive tilbakemeldinger! Det var overraskende, og det forteller meg at kirka ikke trenger å være så redd for å stikke nesa fram. Det er et større rom enn jeg trodde det var.

Blir du lei deg av å se barna som er ute og leker med hijab og turban, for at du aldri kommer til å se dem i kirka?

– Jeg ser dem faktisk i kirka, en del av dem. Forrige julegudstjeneste hadde en av englene hijab. I mine samtaler med muslimer er det tydelig at de har veldig stor respekt for Jesus og de har interesse for julefortellinga. Så der har vi noe sammen, selv om de ikke tror at Jesus er Gud og frelser. Men det tenker jeg lite på til hverdags. Jeg ønsker at alle skal bli kristne, men det å skape forståelse er også viktig.

HØR OG LES MER:

Vi trenger hvile, også når det er krise, sier biskop Kari Veiteberg

Annette Dreyer var hardbarka ateist som tenåring. Så møtte hun Jesus

Harald Hegstad har noe ugjort i kirkepolitikken

Fra radikal pastor til folkelig prest: – Jeg hadde sett litt ned på Den norske kirke

Dialog eller misjon?

Hvordan vekter du mellom gjestfrihetsidealet og misjonsbefalingen?

– Jeg kan ikke holde fortellingen om Jesus tilbake for noen, den er gitt til oss alle. Men jeg mener likevel at det går an å drive religionsdialog hvor hovedpoenget ikke er å overbevise den andre.

Hvordan er kontakten med de andre trossamfunnene på ledelsesnivå?

– En av imamene her har vi veldig godt samarbeid med. Han er fra Libanon og er vokst opp med at kristne og muslimer er naboer og venner. Da borgerkrigen kom, ble han skilt fra mange av sine kristne venner, nære venner. Derfor er det så naturlig for ham å forholde seg til kristne. Han har vi veldig tett samarbeid med.

Etter angrepet mot Al-Noor-moskeen i Bærum i august ble det arrangert en trygg i bønn-aksjon også utenfor en av moskeene på Holmlia.

- Det er moské der vanligvis bare menn får komme inn for å be. Jeg var usikker på om mennene som kom for å be ville håndhilse på meg. Men de kom rett bort til oss og omfavnet naboene sine, menn og kvinner. Jeg spurte om det var OK om jeg, som er kvinne, kunne få komme inn eller om det var vanskelig. Da svarte en av de eldre mennene: «Her er det ingen ting som er vanskelig. I dag er alt lett». Det var utrolig å erfare hva som skjer i sånne øyeblikk.

Hør hele samtalen under eller finn podkasten på din foretrukne podkast-plattform.

Les mer om mer disse temaene:

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal

Sondre Bjørdal jobber i religionsavdelingen i Vårt Land.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kirke