Nyheter

Det ville vært veldig rart hvis vi satt litt sånn halvsedate på stolen og spilte denne musikken. For oss handler det om formidlingsglede.

Det handler om det gode liv, Johann Nicolai Mohn. Eliteensemblet Barokkanerne og du feirer 30 år med Händel i entusiastisk utgave i Universitetets Aula tirsdag. Det gode liv, jeg bare spør ... ?

– Er det ikke det vi er opptatt av, alle sammen? – Händel og hans tid, som vi i vår. Intet nytt ­under solen.

(Latter).

– Oratoriet Tiden og skjønnhetens triumf Händels ungdoms-mesterstykke: I invitasjons-­erklæringen til konserten leser vi: «Verket-handler om fristelser som Skjønnheten blir utsatt for av Nytelsen, mens Tiden og Dessillusjonen ligger bak og gir gode råd. Bak disse allegoriske rollefigurene skjuler det seg en dyp, menneskelig innsikt, og oratoriets budskap er at livet blir bedre om man velger Guds veier, sannheten og en mer balansert livsførsel.» Det er søtt, da?

– Ja, det er morsomt. Tidlig på 1700-tallet hadde jo paven bannlyst opera, så da måtte operakomponisten Händel snu seg. Han reiste til Roma og møtte en annen størrelse, Arcangello Corelli, og ble del av det heteste musikkmiljøet i Europa på den tiden. Händel var praktisk orientert – så han tenkte: Hva er da lov? Jo, allegorier og den greske antikkens forestillingsverden. Så dermed er ­Tidens og skjønnhetens triumf basert på antikkens gudeverden. Man så ikke dette som en konkurrent til kristendommen, men et slags tillegg, som man måtte innhente kunnskap om ... ja, om hva som skal til for å leve et godt liv.

– Minne hverandre om menneskets ustanselige kamp med kreftene for å komme i balanse?

– Ja. Ikke sant?

– Tror du Händel trodde på dette her?

– Nei. Jeg tror ikke det er et relevant spørsmål en gang. For Händel «leverte» på bestilling, han hadde kirken som oppdragsgiver, operaen og fyrste­husene. Han var opptatt av å skrive musikk, det var det – som en datidens Andrew Lloyd Webber med en vanvittig produksjon. Han visste hvilken palett han hadde til rådighet for å skape det vi i dag opplever som «gripende». Han forsto, som en god popmusiker, at det handler om å skrive en god melodi og lage fantastiske refrenger, som kommer tilbake gang på gang. Ting som gjorde at han i sine religiøse verker senere, klarte å dra ut Bibelens dramatiske og emosjonelle muligheter til å skape stor musikk. Stor nok til at Mozart også syntes det var så interessant at han faktisk lagde sin versjon av Messias.

– «Helt barokt», sier vi. Det er ikke bare positivt?

– Nei, hvis det er barokt, så er det litt for mye, er det ikke? Og det er nok sånn vi til en viss grad har sett på det – noe vulgært, dersom noe er overdrevet.

– Jeg har sjekket, ordet barokk kommer fra ­Portugal og betyr en «uregelmessig perle». Det er vakkert?

– Ja, det er positivt. Nå må vi ha i mente at ordet barokk var noe som ble klistret på perioden da den var forbi, ingen på 1600–1700-tallet omtalte musikken som barokk, de holdt jo på med ­«samtidsmusikk». De skrev musikk til det som bød seg, og det var det.

– Barokkmusikken er enormt populær, den er «lett» å like, som vi sier. Barokkanerne er 30 år, dere har spilt fra suksess til suksess, neppe økonomisk, men musikalsk oppleves det som et lite fyrverkeri på scenen. Hva er det med denne musikken den ble jo ikke akkurat til i vår ­næreste erfaringskrets, tvert imot ved keiserhoff og blant utsvevende konger?

– Det er gjenkjennelsen, tror jeg. Hvis du ser på populærmusikk, da, i dag. Det harmoniske og ­rytmiske, og materialet i det hele tatt, har jo sitt opphav i denne musikken, veldig mye henter ­vesentlig elementer herfra. Barokkentusiasmen er en relativt ny sak, den var glemt, men da man begynte å gjenoppdage den, så var det mange som sa – «men dette er jo Beatles». Jo, det melodiske, rytmiske og harmoniske, alt sammen er nok veldig gjenkjennelig for folk.

– Barokk, ba-rock – rocken la sin elsk på ­barokkmusikken allerede på 70-tallet. Vi satt jo med Emerson, Lake and Palmers rocka utgave av Bach i mange varianter, det var store ting ...

– Ja, og det er mange i barokkmiljøet som har et sterkt forhold til rock og populærmusikk i det hele tatt. Fremdeles. Det er noe der. Det rytmiske, den sensualiteten, sanseligheten, da, som den har i seg – det er et slektskap. På Kirkemusikkfestivalen deltok det for noen år siden en fransk luttspiller som i pausene gikk rundt og spilte Led Zeppelins Stairway to Heaven.

– En slags alminnelighet, kanskje?

– Nemlig. Barokkmusikken var jo et opprørs-­fenomen da den begynte å røre på seg igjen ... tidligmusikkbevegelsen fjernet jo ganske bevisst en del klassiske dogmer rundt hvordan ting skulle fremføres, måten, klangoppfatning, hele stilen, liksom, det opphøyde. Musikken kom litt mer nedpå, det gjorde at den talte litt mer direkte til folk.

– Jeg har hørt at hippiebevegelsen var med på laget?

– Det er riktig. En av pionerene er sopranen Emma Kirkby ... vi hadde jo henne her i 2010, hun er jo en sånn «free spirit» fra 60-tallet. Hun kom hit, jeg skulle ta imot Dame Emma Kirkby (!) på sentralstasjonen, vi hadde litt SMS-kontakt og jeg sa at jeg kommer og plukker deg på flytoget. Men så kom hun ikke. Før hun plutselig dukket opp fra et annet sted. Og så sa hun – «nei, Flytoget var dobbelt så dyrt som det andre, så jeg tok NSB i stedet». Det er ingen av ungdommene som kommer her, som har sagt det samme. Det sier noe om starten. Og forhåpentlig fortsettelsen.

– Noen vil sette livet til for frihandelen, du gjør det for barokkmusikken?

– Det ville jeg nok ikke påstått. Men jeg pleier å si til mine elever og til mine barn, at hvis du virkelig må bli musiker, så for all del. Men bare hvis du må. Det er jo et ganske krevende livsgrunnlag. Veldig mange av dem som studerer musikk sier at de har en fantastisk studietid, men når dagen kommer og en begynner å jobbe, og de sammenligner seg med dem som tok litt mer «fornuftige» yrker, da blir det veldig tydelig. De andre går til godt betalte jobber og kan etablere seg ... akkurat nå har jeg vært i kontakt med en tidligere elev som har studert animasjon i London, kjempegod. Men nå blir hun daglig leder for et serveringssted ute på Fornebu. Og når du møter restaurantbransjen i New York, er jo alle egentlig skuespillere eller kunstnere av en eller art.

– Da er det jo nesten som å gi sitt liv?

– Jeg har én grunn til å holde på – gleden ved, og kjærligheten til, den musikken vi gjør. Men det var jo ingen som sto og ventet på meg her, da jeg kom fra opphold og studier i utlandet. Da ble altså Barokkanerne til – det er etablert nettopp for folk som satser livet sitt på disse greiene. Og at når de kommer hjem, så skal de få en slags bekreftelse på at, ja, er du god nok og kan faget ditt, så finnes det faktisk et ensemble som står og venter på deg.

– Med Barokkanerne på scenen blir det moro i morgen kveld, det er en glad gjeng – tar jeg feil? I motsetning til andre orkestre i byen – ingen nevnt, alle glemt – hvor det er som om man ­spiller til begravelse?

– Ja, kroppsspråket er viktig, det tar vi ikke lett på. Nå er jo musikken i seg selv såpass rytmisk og så musikantisk at det inviterer til det. Det ville vært veldig rart hvis vi satt litt sånn halvsedate på stolen og spilte denne musikken. For oss handler det om formidlingsglede, vi leter faktisk etter det når vi ser oss om etter musikere.

– Hvis jeg var helt ignorant og du spurte meg om jeg kjente Vivaldis Årstidene og jeg måtte si nei og av ydmyk allmenndannelse spurte «hvor skal jeg begynne hvis jeg er i det melankolske hjørnet?»

(Lang pause)

– Bachs kantater og pasjoner, Bach i det hele tatt – fiolinkonserten i a-moll eller Händels obokonsert i g-moll. Og særlig det franske repertoaret – mange oppdaget barokkmusikken gjennom den populære filmen Alle årets dager (om barokkomponisten Monsieur de Sainte-Colombe) for en del år siden, folk ble aldri mette. Det sies at filmmusikken på Cd lå over Michael Jackson på ­salgslistene i Frankrike det året. Eller hva med et besøk i Universitetets Aula i kveld?

Johan Nicolai Mohn
Barokkoboist og blokkfløytist, ansatt i Oslo Musikk- og Kulturskole og stifter og administrativ leder for barokkensemblet Barokkanerne, som ble grunnlagt i 1989 som det aller første selvstendige profesjonelle barokkorkestrene på originalinstrumenter i Skandinavia. I morgen kveld, tirsdag, feirer Barokkanerne 30-årsjubileum med fremførelse av Händels oratorium Tidens og skjønnhetens triumf i Universitetets aula.

Les mer om mer disse temaene:

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune

Olav Egil Aune har vært ansatt i Vårt Land i en årrekke, blant annet som kulturredaktør. Han er nå tilknyttet redaksjonen som kommentator og anmelder.

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter