Det rette tårnet i Pisa

To menn står foran et nyoppført tårn. Vi skjønner at det er det rette tårnet i Pisa. Den ene mannen er tydelig byggherren. Han lener seg fortrolig mot den andre og sier: «Jeg jukset litt med grunnmuren, men det er det nok ingen som merker.»

Men noen merket det.

Dårlig grunnarbeid vil alltid vise seg. Kanskje ikke første kvelden, eller første året. Men til slutt.

Det rette tårnet i Pisa ble til det skjeve tårnet i Pisa. Og med årene ble det skjevere og skjevere. Til slutt var helningen så stor at den øverste delen hang nesten fem meter utenfor tårnfoten. Det verdensberømte tårnet måtte stenge, og eksperter ble samlet for å redde tårnet. Redningsarbeidet tok over elleve år, frem til gjenåpningen i 2001. Jordsmonn ble sugd ut under tårnet, og boret ble trukket sakte ut, slik at tårnet kunne synke ned på den ene siden. Tårnet var rettere, men skjevt nok til å fortsatt en være stor turistattraksjon. Men grunnen det står på er altfor løs.

Å leve er å bygge. Vårt liv blir et byggverk, som tempel for Gud. En dag vil det vise seg hvor solid det er. Det går an å bygge noe fint og stødig. Det går også an å bygge noe vaklevorent eller noe som fort brenner opp. «Hver enkelt må være nøye med hvordan han bygger».

Det viktigste er hva det bygges på. Om grunnen ikke er fast, hjelper det lite uansett hva slags flid og materialer man legger i fortsettelsen.

«Ingen kan legge noen annen grunnvoll enn den som alt er lagt, Jesus Kristus». Mitt livsprosjekt står best om det er bygget på Jesus. På ham legger jeg tyngden. Han tåler det og er fast nok til å bære hva enn jeg makter å bygge.

Det spiller en rolle hva man bygger på. Bare spør byggmesteren i Pisa.

Jostein Ørum er prest og forfatter