– Det kommer til å gå bra

Fredag tilbød Nord-Hålogaland bispedømmeråd stillingen som prest i Nordreisa til den kvinnelige søkeren, Julie Schjøth.

Saken har fått mye medieoppmerksomhet ettersom den lokale, læstadianske menigheten i området har stilt seg sterkt imot kvinnelige prester og sagt de ikke vil møte opp på gudstjenestene dersom Schjøth ansettes.

LES OGSÅ: Trenger betenkningstid etter jobbtilbud

Vondt for begge

Ingunn Dalan Vik var den første kvinnelige presten i Sør-Varanger der det også er flere læstadianere. Hun ble ansatt i 1997 som kapellan, da hadde de kun hatt en sykehusprest i Kirkenes som var kvinne.

– I veldig mange år av mitt presteliv har jeg jobbet sammen med menn som ikke aksepterte meg som kvinne og prest. Samtidig har jeg alltid opplevd at jeg har klart å finne ut av det, forteller Dalan Vik.

Hun har fulgt med debatten rundt stillingen i Nordreisa, og synes det er trist å oppleve at det blir mye fokus på det som er problematisk og at kun de som roper høyest blir hørt.

– Jeg er fortvilet over at noen fortsatt holder dette spørsmålet i livet. Samtidig er det mennesker som er dypt overbevist om at kvinnelige prester er galt og tar man det innover seg, skjønner man at det også er vondt for dem. Det er veldig ektefølt og det har jeg respekt for.

LES MER: Predikant hevder kvinnelig prest vil svekke kirkeoppmøte

– Ro dere ned

På et av kirkestedene i Sør-Varanger ble det avholdt et møte i menigheten på forhånd om Dalan Vik kunne bli prest.

– Da sa en av mannfolka der oppe: Jeg tror ikke vi kommer til helvete av å høre på en preken eller to av Ingunn, minnes hun.

En av kollegene hennes fant ut at det var flere som var på hennes gudstjenester enn de andre. Likevel var det aldri hun som fikk med seg laks hjem eller ble invitert på kirkekaffe.

– Men jeg fikk være et symbol for noen og det holder ofte for å holde koken. For meg er det viktig å få frem nyansene og si at dette kommer til å gå bra. Det er sikkert riktig at det kan bli tøft, men vi må også huske at verden har gått videre. Jeg får lyst til å si: Ro dere ned, verden går ikke under om det kommer en kvinne rekende.

LES OGSÅ: Ingen dans på roser

Hvisken i øret

Særlig ett øyeblikk har festet seg fra prestetjenesten i Sør-Varanger.

– Jeg husker en gang jeg skulle forrette nattverd og la merke til at den bakerste benken ikke kom frem. Da så jeg på den mannlige kollegaen min og ganske spontant sa jeg: De som ikke kan komme når jeg er her, kan komme nå. Så gikk jeg og knelte langs alterringen – og så kom alle de som ikke ville ha meg og knelte ved siden av meg. Da tenkte jeg: Det er dette som er Den norske kirke. Dette kan vi tåle. Å be sammen, synge salmer sammen og dele bord med hverandre.

Og selv om ikke folk «hang rundt halsen hennes», var det de små øyeblikkene som gjorde alt verdt det for Dalan Vik.

– Det var de som hvisket meg i øret på vei ut kirkerommet og sa takk. Og det var nok det.

– Ikke alle er enige

Nils Einar Samuelsen, predikant i Den luthersk-læstadianske menigheten som har uttalt at det er «uaktuelt» for læstadianerne i Nord-Troms å benytte seg av gudstjenester med en kvinnelig prest, har lagt merke til Dalan Viks uttalelser.

– Den læstadianismen som har gjeldt her oppe, har vi kjempet fordi vi synes den er viktig. Det er ikke alle som er enige om disse tingene blant læstadianerne. Men jeg kan si at jeg ikke tror hun treffer med tanke på den læstadianismen vi har her i Nord-Troms, sier han.