Det gamle på nytt

I 2010 ble det delt ut 165 Olavsbrev, pilegrimsbevis, i Trondheim. I 2018 var tallet steget til 1.165. Biskop Herborg Finnset pekte i lørdagens Vårt Land på tre årsaker til den nye interessen for pilegrimsvandring:

(1) at myndighetene har jobbet systematisk med å legge de praktiske forholdene til rette for pilegrimer, både i Norge og i Europa; (2) at det i vår tid er større rom for «troens kroppslige uttrykk»; og til sist (3) at vandringen i skaperverket kommuniserer godt med «den grønne teologien» som er utviklet i møte med klimaforandringene.

LES OGSÅ: Veien er målet for nordiske pilegrimer

Kommersielt press

Alt dette er verdt å glede seg over. Men aldri så godt at det ikke er vondt for noe. For der folk ferdes og antall overnattingsdøgn øker, vil også en annen skikkelse ta oppstilling: Enok, alltid parat til å tjene penger på en god deal.

Kall det kapitalismens pris, arvesynden eller umuligheten av å holde noe rent: Den nye interessen for pilegrimsvandring er blitt god business, og stadig flere vil ha sin del av kaka.

Slik settes den nye «pilegrimsdillen» under et kommersielt press som landets pilegrimsentre skal ha store doser mannavit for å stå imot, og som truer med å omdefinere pilegrimene til «brukere» og «kunder», demonstrert ved PWC sin ferske konsulentuttalelse om «moglegheiter og utfordringar for kommersialisering av Selje kloster».

LES OGSÅ: Utvikler ny pilegrimslei i Nord-Norge

Forretningslogikkens triumf

Rapporten eller «forarbeidet», som var bestilt av Sogn og Fjordane fylkeskommune, og som ble lagt frem tidligere i sommer, kan bare omtales som en vanhellig miks av ting som bør holdes strengt adskilt: «Lokasjon på øy gir moglegheit til å skape ei unik gjestereise», skriver konsulenten, og forteller om et «klosterprodukt» (sic!) med et utestående «kundesegment» i et umodent og utappet marked.

Han fortsetter: «Om vi ser til 2030, må målet vere at Selje kloster er blitt ein leiande turistattraksjon (…) og at klosterproduktet er godt integrert i desse aktørane (Selje Hotell og Stad skipstunnel, jou. anm.) sine forretningskonsept».

Den utilrådelige blandingen av næringslivslingo, lønnsomhetsmarginer og pilegrimsmål var ikke nok til å skremme Selje kommunestyre, som fulgte opp med et vedtak om at kommunen trenger et eget kloster- og pilegrimssenter så fort som mulig. For dette er tidens melodi. Kommunen kan ikke være bekjent av et utestående kundesegment med et så attraktivt produkt til sin disposisjon.

På denne måten utøves et press mot pilegrimstradisjonen som ikke kan avfeies med besvergelser og forsikringer om at det går fint an å ha næringsvett og åndelige ambisjoner på samme tid. Det er ikke fullt så enkelt. Motsetningen er virksom, og den er reell.

I masseturismens tid

«Den reisende er blitt turist», skriver Knut Olav Åmås i Aftenposten, som et hjertesukk i masseturismens tid: «Reisen er helt avmystifisert og består av slitsomme, trasige rutiner i trengsel og kø. (…) Jeg tror turisten på mange vis må prøve å bli en reisende igjen», fortsetter han, og foreskriver færre reiser, kortere reiser og det å oppdage det gamle på nytt: «En kjøligblå kveld i en hotellhage ved Sognefjorden er verdt en hel sommer.»

Åmås’ anbefalinger gjelder turistnæringen generelt, men har overføringsverdi til den norske pilegrimsleden. Slik den reisende er avmystifisert og redusert til en turist som ledes fra attraksjon til attraksjon («den reisende ser det han ser, turisten ser det man viser ham»), står den moderne pilegrimen i fare for det samme: En som ikke lenger ser det han ser, men det noen viser ham, og da er han ikke lenger en pilegrim. Ikke engang en reisende. Men en turist, som bare har byttet ut én kulisse (europeisk storby) med en annen (norsk natur).

Oppfyller sitt løfte

Om den nye interessen for pilegrimsvandring skal omsettes i noe godt, og ikke annekteres av handelsnæringens logikk, må den derfor finne noen kjerneverdier å navigere etter. Og fremst blant disse: egenmestring. Dette må være pilegrimsvandringens fremste kjennetegn. Den må være enkel, nøysom, rimelig, en smule strevsom, og ikke under noen omstendighet inngå i et sett «synergier» eller et «godt integrert forretningskonsept».

Først da, i all sin fordringsløshet, oppfyller den sitt løfte til vandreren om muligheten til å oppdage det gamle på nytt.