Nyheter

– Det er lett å mane fram et spøkelse av no platform-strategien som en fundamental trussel mot ytringsfriheten. Det tror jeg ikke den er, sier Sindre Bangstad, sosialantropolog og forsker ved KIFO.

Den siste måneden har det rast en debatt i Klassekampens og Morgenbladets spalter om fenomenet «no platforming» (se faktaboks).

Tanken bak er som følger: Medier og arrangører bør ikke gi en plattform til personer med meninger som anses for uakseptable.

LES OGSÅ: Paul Collier: «Det finnes et stort moralsk hovmod hos alle parter i debatten om innvandring»

Minoriteter

Debatten skjøt for alvor fart da forfatter og poet Sumaya Jirde Ali hevdet at «Klassekampen er med på å hvitvaske Resett» i Morgenbladet 31. august.

Hun reagerte på at venstresideavisen inviterte redaktør for det innvandringskritiske nettstedet, Helge Lurås, til en debatt om media under Arendalsuka.

– Personlig er jeg for no platforming ettersom jeg mener at minoriteters rett til ikke å bli utsatt for hatefulle ytringer og trakassering kommer før ekstreme gruppers behov for å ytre de samme meningene», skriver Jirde Ali i sin spalte.

De har rett til å ytre seg, men ikke til en «scene, plattform eller invitasjon til debatt», mener hun. Ikke alle har råd til å tåle meninger de misliker, minner Jirde Ali om.

LES OGSÅ: Essay: Er det typisk norsk å elske Peer Gynt?

Advarer

Få forsvarer imidlertid no platforming her til lands. Flere har tvert imot advart mot svenske eller amerikanske tilstander. Fritt Ord-direktør Knut Olav Åmås skriver i Aftenposten at strategien vil stoppe diskusjonen og usynliggjøre meningsmotstandere og skape «polarisering og utenforskap» som i Sverige.

Andre setter no platforming i sammenheng med det de ser som en autoritær og udemokratisk tendens ved amerikanske universiteter. De siste årene er mangfoldige spaltemeter skrevet om hårsåre, liberale amerikanske studenter som krever ting som «trigger warnings» – advarsler mot innhold som kan vekke traumer hos ulke minoriteter.

LES OGSÅ: Filosof: «La abortdebatten ligge»

Ikke nytt fenomen

Sindre Bangstad mener derimot at man skal passe seg for å mane fram et skremmebilde og karikere tilstandene ved amerikanske universiteter. I stedet bør man forsøke å forstå:

– Jeg tror jeg ikke no platforming truer ytringsfrihet. En velfungerende offentlighet er også avhengig av noen grenser.

Begrepet er ikke nytt, forklarer rasismeforskeren, men synes å ha oppstått i tilknytning til antirasistiske bevegelser på 1970-tallet. Den samme logikken gjorde seg gjeldende i Norge alt på 1980-tallet i demonstrasjoner mot Frps formann, Carl I. Hagen.

– Bak ideen ligger en tanke om at liberalt demokrati i bred forstand ikke bare innebefatter frie valg, men også grunnleggende beskyttelse av minoriteters elementære rettigheter – inkludert deres ytringsfrihet og vern mot hatytringer. Vernet mot hatefulle ytringer er nedfelt i norsk lov.

Har du tatt stilling i debatten som går nå?

– Det finnes noen tilfeller der no platforming kan være en legitim strategi, men de hører absolutt til unntakene. Jeg ville ikke stilt opp i en debatt med Holocaust-fornekteren David Irving, sier Bangstad, som understreker at han uttaler seg som privatperson.

LES OGSÅ: Mikroaggresjon: De små ydmykelsene kvinner opplever på arbeidsplassen

Troll i sollys

Amnesty Norges generalsekretær var inntil nylig en av tilhengerne av trykkokerteorien og teorien om at troll sprekker i sollys. Nå er John Peder Egenæs i tvil.

Den første har vært et viktig premiss i norsk ytringsfrihetsdebatt og handler om at ytterliggående holdninger vil styrke seg hvis de ikke slipper til i den brede offentligheten. Den siste går ut på ytterliggående meninger best stanses ved å imøtegås i media og andre debattarenaer.

I tirsdagens Klassekampen viser forsker Helga Eggebø ved Nordlandsforskning til at hun ikke fant noen empiriske studier av trykkokerteorien da hun jobbet med en rapport om hatefulle ytringer fra 2016. En del forskning snarere peker i motsatt retning, påpeker hun.

– Vi som har vært for en svært vid tolkning av ytringsfriheten, må ta innover oss at den ikke gir rett til å innskrenke andres. Vi må ta en skikkelig debatt om dette, sier John Peder Egenæs, som ikke har tatt endelig stilling til no platforming.

Han viser til at menneskerettighetene fastslår at rettigheter som ytringsfriheten ikke skal bryte eller begrense andres rettigheter, deriblant deres ytringsfrihet.

– Jeg mener mange kommentarfelt har gått, og at debatten er i ferd med å gå, i den retningen. Man sier: Fordi jeg har ytringsfrihet, trenger ikke jeg ta hensyn til deg som rammes av det jeg sier, sier Egenæs.

LES OGSÅ: Postfaktasamfunnet: Vesten vender tommelen ned for eksperter

Middelaldrende menn

Han viser til funn i forskningsprosjektet Ytringsfrihetens status i Norge, som viser at kvinner, men også minoriteter som deltar i samfunnsdebatten, får tøffere og mer personlig kritikk enn majoritetsmenn gjør.

Amnesty-sjefen frykter særlig unge kvinner, som ser hvordan andre kvinner behandles i debattene, velger å stå utenfor det offentlige ordskiftet.

– Det er et større ytringsfrihetsproblem enn at enkelte ikke skulle bli gitt en høyttaler for sine standpunkt, som heller ikke er det samme som å forby disse. Vi skal være obs på dette, av hensyn til rekruttering til ungdomspolitikken og en mangfoldig samfunnsdebatt. Vi kan ikke ha en debatt der vi til slutt står igjen med middelaldrende hvite menn som står og skriker til hverandre. Det vil ikke være et tap for den offentlige debatten at enkelte ekstreme stemmer ikke får en sentral plass der. Jeg tror de fleste betente tema kan argumenteres for på en ordentlig måte.