Den russiske kirken tjener på tobakkimport

Da troende russere feiret 1000-årsjubileet for dåpen av prins Vladimir og kristningen av Russland i 1988, lå det en forsiktig optimisme i lufta.

Forholdet mellom staten og kirken siden revolusjonen i 1917 hadde gått opp og ned. Mange troende hadde flyktet utenlands, og etablert egne trossamfunn som opererte uavhengig av den offisielle, ortodokse kirke, særlig i USA. Men med Mikhail Gorbatsjovs liberaliseringsperiode (Glasnost) gikk troen lysere tider i møte.

Voldsom ekspansjon

Det har vært en voldsom vekst i antallet kirker, fra omkring 6.000 mot slutten av Sovjettiden, til rundt 36.000 menigheter under ledelse av patriark Kiril i dag – en vekst på nesten tre menigheter om dagen.

– Først ble jeg overrasket over hvor lite som skjedde på kirkefronten. Mange aviser skrev svært kritiske saker der de beskrev hvor dårlig kirken var blitt behandlet, men kirken selv gjorde veldig lite. De siste årene er jeg heller overrasket over hvor fort det har gått, forteller professor Pål Kolstø. Han spesialiserer seg blant annet på russisk kirkehistorie.

Veksten har likevel ikke brakt antallet kirkebygg til nivået det lå på før den russiske revolusjonen – i 1914 ble det anslått at det var svimlende 55.000 ortodokse kirker i Russland.

Likevel – den ortodokse kirken spiller en stor og unik rolle i det russiske samfunnet.

LES OGSÅ: Gudstroen er sterk i tidligere østblokk-land

Viktig rolle i russernes liv

Også for fader Kliment, som er prest i den russisk-ortodokse Hellige Olga menighet i Oslo, har utviklingen vært overraskende.

– Da jeg først kom til Oslo på midten av 90-tallet, tenkte jeg at denne menigheten umulig kunne ha livsgrunnlag. Men det har strømmet til medlemmer, fra Russland og fra andre tidligere Sovjetrepublikker. Kirken vinner stadig mer plass i folks liv, mener han. Den russisk-ortodokse kirke har relativt stor oppslutning i andre deler av det tidligere Sovjetunionen og det gamle Tsar-imperiet, i tillegg til dagens Russland.

– Det er nok riktig å si at den ortodokse identiteten spiller en større rolle for russere flest enn den luthersk-protestantiske identiteten gjør for nordmenn, utdyper Kolstø.

– Spør du russerne om de regner seg som ortodokse, svarer mer enn 70 prosent ja, selv om langt færre regner seg som troende.

Spiller uvanlige roller

Kirken spiller en del roller i det russiske samfunnet som man ikke nødvendigvis skulle vente seg av en folkekirke.

Blant annet har den retten til å importere alkohol og tobakk toll- og skattefritt, som følge av en nødløsning for å finansiere kirken, som Boris Jeltsin delte ut på 90-tallet. Dette anslås det at kirken tjener flere milliarder kroner i året på. Da Russland ble kristnet opprinnelig, sier sagnet at prins Vladimir valgte kristendom framfor islam, fordi han ikke ville tvinge folket til å ta avskjed med alkoholen.

– Ved minnestunder, som ved 40 dager eller et år etter en begravelse, inngår gjerne vodka i måltidet man inntar ved graven, påpeker Kolstø.

LES OGSÅ: Jehovas vitner bannlyst fra Russland

Deltar i kampen mot narkotika

I kampen mot narkotika har imidlertid den russisk-ortodokse kirken spilt en sterkere rolle. Russland har et betydelig stoffproblem, særlig med heroinmisbruk, og FN anslår at 1,64 prosent av befolkningen i arbeidsfør alder er avhengige av narkotika.

– Kirken sentralt er ikke veldig innblandet, men mange klostre og individuelle troende forsøker å hjelpe narkomane med rehabilitering, forteller Kolstø. Han trekker linjer tilbake til en gruppe radikale geistlige i St. Petersburg i årene før den russiske revolusjonen, da byen var i voldsom vekst og opplevde stor sosial nød.

– Det er likevel unektelig ganske selvmotsigende, og trist, at kirken er såpass avhengig av importen av andre typer rusmidler, vedkjenner han.