Nyheter

Den norske kirke forstod ikke pavebesøkets betydning

En av biskopene prioriterte tannlegebesøk i stedet for å feire 
gudstjeneste med pave Johannes Paul II i Nidarosdomen i juni 1989. 
– Biskopenes fravær ble oppfattet som uhøflig, sier Trond Bakkevig.

– Meget pinlig. At så mange ­biskoper uteble var en del av det alminnelige, antikatolske klimaet i Den norske kirke på den t­iden. At de takket nei til gudstjenesten i nasjonalhelligdommen, ble oppfattet som manglende høflighet, sier Trond Bakkevig.

Han var generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke da Den katolske kirkes overhode for første gang kom til Norge.

LES OGSÅ: Kongen og statsministeren fikk stå for velkomsten forrige gang

Kirkehistorisk markering

Mandag kommer pave Frans for første gang til Skandinavia. Pavens besøk i Lund og Malmö innleder den katolsk/lutherske markeringen av at det i 2017 er 500 år siden reformasjonen. Det lutherske verdensforbund (LVF) har tatt initiativ til det kirkehistoriske møtet og er vertskap sammen med Svenska kyrkan, Den ­katolske kirke i Sverige og Sveriges Kristne Råd.

I løpet av få år har relasjonene mellom de lutherske kirker og Den katolske kirkene endret seg dramatisk. Prost Trond Bakkevig er ikke i tvil om at besøket av pave Johannes Paul II i Oslo, Tromsø og Trondheim i 1989 bidro sterkt til å bygge ned fordommer og alminneliggjøre ­katolisisme.

Berit Hagen Agøy, som er ­generalsekretær i Mellom­kirkelig råd i dag, sier at pavebesøket for 27 år siden «var et veldig viktig gjennombrudd» i det økumeniske klimaet mellom Den katolske kirke og den lutherske majoritetskirken i Norge.

LES OGSÅ: Busslaster av norske katolikker til Sverige foran pavens første skandinavia-besøk

‘Antikatolsk arv’ i Den norske kirke

«Det pavebesøket ettertrykkelig påpekte, var at den bastante, antikatolske arven i norsk lutherdom er ­ mildnet, og det bidro Johannes Paul II til å mildne videre», står det i Den norske kirkes årbok fra 1990.

– Den katolske kirkes anseelse økte. At Johannes Paul II var en sjarmerende mann, ­betød en god del. Pavebesøket bidro til å forsterke en prosess som allerede var i gang. Økumeniske læresamtaler hadde vært i gang i flere tiår, Norge begynte å bli et flerreligiøst og flerkulturelt samfunn, og katolikker fra ­andre land ­flyttet til Norge i økende antall, oppsummerer Bakkevig. Han peker på at Norges Kristne Råd ble etablert en tid etter pave­besøket, med katolikkene med fra første stund.

LES OGSÅ: – Vi var de eneste katolikkene på skolen. Vi var litt sånn rare, sier Ingrid Rosendorf Joys

– En pinlig affære

Øivind Østang, som var redaktør i Den norske kirkes informasjonstjeneste da paven kom til Norge, synes ­besøket ble en pinlig affære på flere måter.

– Hva var mest pinlig?

– Det som ble mest omtalt i offentligheten, var at bare fire av Den norske kirkes biskoper var med på reisens høydepunkt, gudstjenesten i Nidarosdomen. Biskopene hadde ikke forstått at de burde være der, og de hadde ikke fått med seg at Den katolske kirke ønsket at flest mulig av dem kom dit. Biskopenes forklaringer på avbud, blant annet med henvisning til at en måtte prioritere tannlegebesøk fremfor paven, ble ikke forstått, sier Østang.

En av de sju, biskop Per Lønning, hadde offentliggjort en prinsipiell begrunnelse for å droppe gudstjenesten. Lønning uteble i protest mot det han mente var en for svak økumenisk profil hos paven.

– Skaper praktiske vanskeligheter

De sju andre, Arvid H. ­Nergård, Gunnar Lislerud, Håkon E. ­Andersen, Halvor Bergan, Bjørn Bue og Ole Nordhaug oppga mer praktiske forfallsargumenter. Nidaros-biskop Kristen Kyrre Bremer fikk bare selskap av ­biskopene Andreas Aarflot, Fredrik Grønningsæter og Georg Hille.

«Årsaken er ikke at biskopene er imot en slik gudstjeneste, men at de ikke prioriterer den fremfor andre av sine mange forpliktelser», sa Kristen Kyrre Bremer til Kirkens informasjonstjeneste.

«Foruten de signalene dette gir om biskopenes forståelse av det kirkehistoriske i pavens besøk, skaper det også praktiske vanskeligheter: Det kommer rett og slett ikke mange nok lutherske biskoper til å ta seg av de fem katolske kardinalene og biskopene paven har med seg», fortsatte Nidaros-biskopen.

ANMELDELSE: En ung, karismatisk pave er sentrum i en TV-serie det er umulig å bli klok på

– Ble oppfattet som uhøflig

Trond Bakkevig mener de sju biskopenes forfall ikke var troverdige.

– At de hadde viktigere ting å gjøre akkurat den dagen, er bare tull. Biskopenes fravær ble oppfattet som uhøflig. Det eneste forfallet som lar seg forklare, er Per Lønnings, men jeg kjøpte ­
eller kjøper ikke hans argumentasjon, sier Bakkevig.

I Årbok for Den norske kirke fra 1990 heter det at «det faktum at sju av Den norske kirkes biskoper hadde takket nei til inn­bydelsen, vakte en pinlig oppsikt, både nasjonalt og inter­nasjonalt».

Det pekes videre på at pavens festreise er «den uten sammenlikning mest mediefokuserte kirke­-
lige hendelse gjennom tidene».

«Bispemajoritetens forfall i ­Nidarosdomen var av de innslag som ble sterkt fokusert i mediene­ og som har vakt ­atskillig økumenisk ettertanke. En side ved pavebesøket er at offentlig­heten, representert ved mediene, 
øye­blikkelig oppfattet dimen­sjonen ved en paves reise til Norden, mens de toneangivende i Den norske kirke først langsomt kom ájour.»

– Skjønte ikke dimensjonene

Trond Bakkevig, som altså var generalsekretær i Mellomkirkelig råd da paven kom til Norge, tar ikke selvkritikk på noe i den sammenheng. Bortsett fra at han sier:

– Vi skjønte ikke dimensjonene ved pavebesøket. Jeg var ikke med på å fornekte at gudstjenesten i Nidarosdomen var høydepunkt i besøket, men vårt ansvar var knyttet til arrangementet i Oslo.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter