Den gode skammen

– Det er OK å synge «Seier’n er vår» i ­Holmenkollen, men ikke på Nobel-middagen. Skammen skal føre oss tilbake til det som er sosialt akseptert i en gitt sammenheng, sier Göran Larsson, prest og psykoterapeut ved behandlingssenteret St. Lukas ­Dalarna i Falun.

Han er forfatter av boken Skamfert – om skammens mange ansikter og lengselen etter liv, og har mange års erfaring som samtaleterapeut og sjelesørger.

«Undervurdert»

På spørsmål om evnen til å kjenne skam egentlig er litt undervurdert, svarer Larsson både ja og nei.

– Skam er en av våre medfødte grunnfølelser. Vi skal kunne kjenne den, hvis ikke blir vi skamløse. En av dets viktigste funksjoner er at den aktiveres når vi trår over, eller risikerer å trå over, andres usynlige grenser. Eller når noen gjør dette mot oss. Enkelt forklart skal den hindre oss i å være uforsiktige med oss selv og andre i skjøre situasjoner. Skammen er til for å bevare intimitet og integritet, og beskytte det som ikke kan vises for andre, mener han.

Han sier at når grensen brytes, gir skammen oss et lite smekk på hånden og får oss til å stoppe opp, ta et skritt tilbake og fundere over hva som skjedde.

– I boken opererer du med uttrykket «mild, varm skam». Er dette den gode skammen som er ­nødvendig for å regulere både individet og ­kollektivet?

– Ja, et eksempel fra Sverige kan være når sunn skam forsvinner, og skamløsheten tar dets plass. Dokusåper som Paradise Hotell er betegnende for dette fenomenet. Man tar en gruppe unge mennesker, flere med ustabile og skjøre personligheter og med ekstremt behov for å bli sett, ­bekreftet og kjente, og stenger de inne på et hotell med ubegrenset tilgang på alkohol. Skamløsheten som preger resultatet kaller vi «underholdnings-TV», egentlig burde vi kalle det «fornedrelses-TV». Alle oppfører seg skamløst, både deltagerne og produksjonsbyrået – ikke minst vi som ser på.

LES OGSÅ: Det på tide å bli kvitt TV-skammen

Forventningene

– Skaper et individualistisk samfunn som bombarderer oss med mantraet­ «Vær deg selv!» nye tabuer og skjult skam? 

– Problemet er ikke oppfordringen om å «være seg selv», men forventningen om å være perfekt og ha det perfekt. Man skal være fremgangsrik, vakker og ha et perfekt hjem og flinke barn. Dette skal vi igjen vise verden gjennom statusoppdateringer på sosiale medier.

Larsson mener disse, ofte usagte, forventningene kan gjøre det tabubelagt å være et helt normalt, vanlig menneske.

– Vi sammenligner oss med hverandre på utsiden, og føler oss dårlig på innsiden. Til slutt blir det tabu å være seg selv, et menneske med brister og laster. Parallelt med at vi oppfordres til å være oss selv, får vi høre at vi ikke duger. Da ender man opp med å late som om man er normal og lykkelig, samtidig som den skjulte skammen spiser en opp innvendig.

– Når går sunn skam over i det patologiske og usunne? 

– Det problematiske er at denne grensen er usynlig. Skam blir ikke giftig eller usunn av seg selv. Den blir giftig i relasjoner. Som alle andre følelser virker skam langs en skala. Det er som å heve ­volumet fra knapt hørbart til så høyt at man nesten ikke holder ut.

Rødme

Psykoterapeuten påpeker at en skam som blyghet eller sjenanse kan være «sunn og ufarlig». Den kjennetegnes ved at vi rødmer når vi blir flaue eller tatt med buksene nede.

– Som mange andre følelser forsvinner den fort igjen. Den «etsende» skammen er derimot en skam som har blitt kroppsliggjort og tar bolig i oss, sier Larsson.

– Dette er en skam som ikke vil slippe taket, som ikke forsvinner. Den kan være hvilende og umerkelig, men plutselig blusse opp over den minste lille ting. Vi kan skamme oss når vi får uventet besøk og har det rotete hjemme, eller når vi skal snakke foran en forsamling. Vi kan også skamme oss over ting som det ikke finnes noen grunn til å skamme seg over, som for eksempel at ens foreldre ikke kan snakke engelsk eller at min bror er alkoholiker. Denne etsende skammen får oss til å kjenne oss utenfor og annerledes, som om det er noe galt med oss.

Han kaller skammens «høyeste volum» den «hvite, giftige og frådende skammen som er en uutholdelig følelse av å miste seg selv eller bli tilintetgjort».

LES OGSÅ: – Å tilby psykiatri som utvei kan være en sykeliggjøring av våre knuste ­forventninger, sier Helga Flatland

Forakt

– Mild skam får oss til å ikke ville synes, den «hvite, giftige og frådende» får oss til å ikke ville eksistere, fortsetter han.

– Å bli eller være det jeg kaller «skamfert» henger sammen med uttrykket «å skjemme ut», eller «å bli skjemt ut». Dette kan bare skje i relasjoner. Det kan skje ved små kommentarer som «tenk at du kunne, du er jo helt håpløs!», «om du bare kunne vært mer lik din bror!», «hva annet kan man vente av en type som deg!». Alle slike kommentarer sniker seg innpå og fester seg.

Larsson sier at skam ofte omtales som «ansiktets og øyets følelse».

– Å bli sett på med et nedlatende eller foraktfullt blikk, rynket på nesen av, ignorert eller ikke bli sett overhodet, alt dette gjør at den sunne skamfølelsen til slutt blir usunn. For ikke å snakke om trusler, hån og rene overgrep som mobbing og vold. Skammen gjør oss selvkritiske. Vi vurderer oss selv slik vi tror at andre vurderer oss, noe som igjen skaper redsel og mistenksomhet. Når skammen øker i styrke, fører den til selvbebreidelser, selvforakt og selvhat, understreker Larsson.

– Denne skammen kan rettes innover mot oss selv, eller utover mot andre i skamløshet – gjennom å kritisere, anklage, forakte eller hate andre, hevder han, og trekker frem rasisme og terrorisme som et uttrykk for dette, fenomener som bygger på redsel, forakt og hat mot andre.

LES OGSÅ: Sterkt om skam og lengsel etter nærhet

Kollektiv skam

Skammen er ikke hva den en gang var, mener professor ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo, Trygve Wyller.

Han har i mange år vært opptatt av spørsmål rundt skam og modernitet, blant annet som redaktør for antologien Skam – perspektiver på skam, ære og skamløshet i det moderne.

– Selv om vi kanskje ikke bruker betegnelsen skam i like stor grad som før, finnes den fremdeles, bare i nye og mer usagte former.

Han hevder at skammen i dag rammer de som i utgangspunktet har det vanskelig, som får livssituasjonen ytterligere forverret i møte med sosialt press.

– Dette presset er ofte uuttalt, skjult, og rammer særlig unge mennesker. Det å ha lite penger eller en kropp som skiller seg ut er eksempler på ting som kan oppleves veldig skamfullt for mange.

LES OGSÅ: Det er skambelagt å innrømme at man er ensom

Motivasjon

Ifølge Wyller kan vi likevel gjøre oss noen viktige erfaringer av såkalt god skam. Han fremhever flyktningkrisen og vanlige menneskers impulsive dugnad for å hjelpe nyankomne flyktninger som et eksempel på god skam.

– Den kan motivere oss til å gjøre godt, at vi ikke sitter stille og ser på andres lidelse. Den gode skammen aktiverer samvittigheten slik at man gjør noe konkret. Slik kan god skam på mange måter knyttes til gode gjerninger. Men det er viktig å ikke hause opp skam som noe alle «må» ha, vi må lære oss å skille mellom dens gode og dårlige form, sier teologiprofessoren.

– Hva skiller religiøst basert skam fra andre typer skam?

– Jeg vil hevde at 60 prosent av all norsk litteratur siden Ibsen handler om dette. Religiøs skam oppstår som et resultat av å ha blitt utsatt for et destruktivt og negativt gudsbilde. Religiøse mennesker som opplever dette – både barn, ungdom og voksne – såres på det mest grunnleggende fordi det treffer nerven i dets identitet.

Wyller mener at «religiøs skamløshet» er å ­utsette andre for et gudsbilde som ikke er sjene­røst.

– Den rammer ens identitet på et sted det er ekstra sårbart. Men selv om skam og religiøsitet er tett sammenknyttet, er skam noe allment, alle har den, og skamløshet er noe alle kan fanges av, og bli del av, fremhever Trygve Wyller.

LES OGSÅ: Du kan glede andre ved å la din egen maske falle

Skambevissthet

Tilbake i Dalarna i Sverige ­etterlyser Göran Larsson en slags «skambevissthet» som skal hjelpe oss å sortere.

Vi må ikke skamme oss over skammen, oppfordrer han.

– Jo mindre vi vet om skam, jo mindre vi snakker om den, jo mer vi gjemmer den, desto mer makt får den over våre liv. Da ender den opp med å gjennomsyre ikke bare vårt private følelsesliv, men også samfunnslivet. Jeg tror derfor at vi trenger å utvikle evnen til å kjenne skam, å bli «skamherdet», for bedre å kunne bearbeide den usunne skammen, sier Göran Larsson.