Nyheter

Den feminine kirken

Nåde, tilgivelse, å vende det annet kinn til. Jesus som ­offerlam. Det kristne språket er fullt av «myke verdier». Er det derfor flere kvinner tror enn menn?

I en undersøkelse gjennomført av Ipsos MMI, tidligere omtalt i Vårt Land, svarer 38 prosent av den norske befolkning «ja» på spørsmålet om de tror på Gud. Blant kvinner svarer 43,3 prosent «ja», mens andelen menn er 33,5 prosent. Det er altså flere kvinner som tror enn menn.

Så skorter heller ikke det kristne formspråk på det mange betegner som «myke» verdier. Det handler om nåde, tilgivelse, å vende det annet kinn til, Jesus som offerlam. Både nasjonalt og inter­nasjonalt fører dette med jevne mellomrom til debatter om kjønn og kristendom, der enkelte hevder at kristen teologi, eksegese og trospraksis i dag er preget av «feminisering», og indirekte skyver fra seg menn.

Alt på midten av 1800-tallet beklaget den ­engelske baptist-lederen Charles Spurgeon seg over at «det har oppstått en forestilling om at dersom du blir kristen, må du legge fra deg mannligheten og forvandles til en svekling». Men har norsk kristendom av i dag et «mannsproblem», slik enkelte hevder?

Løven av Juda

Ifølge Norges eldste katolske prest, pater Olav Müller (91), bærer kristendommen i dag preg av å ha en splittet kristusforståelse. I en artikkel fra 2013 om menns psykologi og spiritualitet skriver han at både «Guds Lam og Løven av Juda er bibelske forestillinger, men den sistnevnte taper».

Han skriver også at prester «av frykt for å miste sine trofaste kvinnelige tilhørere, kun snakker om milde «Guds Lam» fremfor «Løven av Juda»?

– I den lutherske kirke kommer all autoritet nedenfra, det er folket som skal bestemme hva som er sant, rett og galt. Men følger kristendommen denne modellen for å bli «demokratisk», strider det imot dets eget vesen. Gud er jo ingen demokrat! Han sier: «Slik er det!» og «slik skal det være!». Dette er en autoritet som kommer ovenfra, og som her på jorden representeres av kirkens folk - paver og biskoper, sier Müller til Vårt Land.

Muller hevder at «dette litt bastante «Gud sier» og «slik er det!» representerer noe mannlig og maskulint, som mange i dag frykter».

– Hvordan viser dette seg i praksis?

– Det viser seg konkret i ­menighetslivet, ikke minst i gudstjenesten, svarer Müller. Han fremhever at «messens offer-aspekt, den katolske tanken om at Guds folk, sammen med presten, bærer et eukaristisk offer frem for Jesus og Gud Fader i himmelen, er havnet i skyggen til fordel for et ensidig fokus på nattverden, måltidet og fellesskapet».

– Dette er et slags «feminint» utslag. Det er kommunion, ­enhet og kjærlighet for alle penga, sier Müller, som hevder at menn ­ønsker «mer religiøs action i sin åndelige ­
søken».

– Hvorfor er menn slappere kirkegjengere enn kvinner?

– Kvinner er nok ofte i større grad tradisjons­bærere. Menn må inviteres inn og tildeles opp­gaver som innebærer ansvar. Men samtidig har de selv også et ansvar for å engasjere seg, sier Müller.

LES OGSÅ: Da Jesus ble synlig på 1970-tallet

Mer feminine uttrykk

Sjømannspresten Anne Berit Mathisen (42) har i åtte år tjent som prest i mannsdominerte miljø i både militæret og oljebransjen. Hun tror kirken har fått mer tydelige feminine uttrykk enn da hun selv var ungdom. Ifølge Mathisen viser dette seg i et «emosjonelt følelsesspråk», der man i lovsangen «synger kjærlighetserklæringer til Gud».

– Samtidig er det i dag mer vekt på forkynnelsen av Guds store kjærlighet til mennesket, hvor høyt mennesket er elsket av Gud. Det kan være utfordrende å beholde «macho-faktoren» midt oppe i dette «kjærlighetsspråket».

– Hvorfor tror du at kvinner generelt er mer ­aktive i kirkelige aktiviteter som menighetsråd, ­foreninger og så videre?

– Mange menigheter og kirker i Norge er skreddersydd for damer. Mye av dette skyldes pedagogikken, som ofte er forbausende lik skolepedagogikken. Den belønner dem som sitter stille og lytter. Dette skårer ofte kvinner høyere på enn menn.

Etter flere år som prest i mannsdominerte miljø, er Mathisen likevel positivt overrasket over hvor mange menn som ønsker å delta i gudstjenesten, og både er interessert i, og aktivt søker et åndelig liv.

– Mange opplever det som befriende for eksempel å delta på felt-gudstjenester, i full uniform, bærende på våpen. Da forsvinner ikke macho-faktoren så lett. Også på oljeplattformer har jeg opplevde et forbausende stort oppmøte fra folk som ellers ikke går i kirken. Her kommer gudstjenesten til deres maskuline miljø. Det tror jeg de setter pris på.

– Finnes det ifølge din erfaring en egen mannlig åndelighet/spiritualitet?

– Deler av den kristne trospraksis og åndelighet appellerer nok mer til menn, som for eksempel det som leder til et fromhetsliv som inkluderer samfunnsengasjement. Jeg tror det konkrete ønsket om å tjene Gud er et viktig aspekt ved en mannlig spiritualitet. Heller gjøre enn være.

– Men dette kan jo også passe for kvinner?

– Absolutt. Skal vi snakke helt sant om dette, kan man i utgangspunktet ikke nevne ordet kjønn, fordi det alltid er noen som ikke passer inn i en mer generell beskrivelse. Men samtidig er jeg overbevist om at vi ikke kan snakke sant om mennesket uten iblant å snakke om kjønn. Det finnes medfødte forskjeller, testosteron og østrogen, som gir utslag i ulike preferanser og behov.

Hun mener at man «for å hjelpe menn til finne en aktiv tro, og kjenne eierskap til menighetslivet, må tørre å satse på aktiviteter som kun er på menns premisser».

– Alle menigheter burde ha et målrettet arbeid direkte rettet mot menn, et sted der en ikke trenger å føle seg mindre mann for å kjenne seg hjemme. Målet er at vi i vår etterfølgelse av Jesus må få være hele mennesker. Dette må også innebære at testosteronet en gang iblant skal få lov til å bruse, og adrenalinet pumpe litt, oppfordrer hun.

LES OGSÅ: Troende kvinner og ateistiske menn er mest skråsikre

«Symptomatisk.»

Haavar Simon Nilsen (43) er dominikanerpater, samfunnsdebattant og studentprest.

Han hevder at en «myk» kristendomsform er symptomatisk for vår tid.

– Kristenheten i dagens Norge legger veldig stor vekt på det relasjonelle, og unngår mye av det som kan vekke anstøt. Den har blitt veldig konfliktsky, og avstår fra å ta en del oppgjør, hevder han.

– Tror du at for eksempel ­islam i dag fremstår mer attraktivt for unge menn på åndelig søken?

– Absolutt. Men husk: kristendommen er ikke kun toleranse og inkludering, men stiller også ­faste krav til livsstil, liturgisk ­delaktighet og moralske forpliktelser, til tydelighet. Dette er ting som vi, lett forenklet, ofte forbinder med det maskuline, i motsetning til ord som omsorg, omtanke og nærhet. Vi må styrke­ den asketiske praksisen i vår kristne tro. Levende tro krever også avkall.

– Finnes det en konflikt mellom det sekulære storsamfunnets definisjon på mannlighet, og kirkens?

– Husk at en sann mandighet er omsorgsfull. Sekulære eller moderne definisjoner på mannlighet tenderer ofte mot klisjeer, der kun «macho-delen» får ­utspring. Å være macho og mannlig er ikke nødvendigvis det samme. I kirkens tradisjon viser mannlig­heten seg som omsorgsfull. Samtidig er den fast og stiller krav.

– I USA har det vokst frem en kristen manns­bevegelse. Man arrangerer egne sportsbegivenheter for kristne menn, og noen av menighets­arrangementene fremstår som en slags kristen versjon av filmen Fight Club. Hvordan unngå å falle i denne grøften?

– Filmen Fight Club er jo nettopp et uttrykk for en reaksjon mot et slags feminisert samfunn. I det samfunnet får dyder som samarbeid, omgjengelighet og det ikke-krenkende så høy prioritet at det ikke er plass til noe annet.

Dominikaneren mener filmen gir et godt eksempel på en ubalanse, som også gjenspeiles i kirken. Selv er han opptatt av at kirken må tilby menn et felleskap der det er lov å være tydelig på sin maskuline identitet.

– Her kreves det mer enn bare «pizza og telys». Vi trenger fellesskap som er åpent for brytninger, der konflikter får være en del av fellesskapet, hvor det ikke er tabu å krangle.

Haavar Simon Nilsen mener at hele denne ­diskusjonen preges av mange tabuer.

– Så fort ordet kjønnspolaritet nevnes, blir ­diskusjonen fastlåst. Unisex-samfunnet har også fått innpass i kirkens teologi, og konsekvensen av dette er at det mannlige blir forsømt, hevder han.

– Mange vil si at det er motsatt: at historien, også den kristne, er skrevet av menn, og på menns premisser?

– Det er et godt poeng, og fremdeles er det mye i kirkens liv som fortsatt er i disfavør av kvinner. Men jeg tror vi kan slå fast at det i dag er vel så mye den maskuline identitet, ikke den feminine, som er truet, svarer Nilsen.

LES OGSÅ: Konfirmanter er blitt mer åpne for tro og kirke

Problematisk

Merete Thomassen er førsteamanuensis ved Det praktisk-teologiske seminar med spesialfelt blant annet innen feminist-teologi og liturgisk språk. Hun mener at et for mye oppmerksomhet om kjønnsroller kan være problematisk.

– Gir det ikke mening å snakke om en egen maskulin og feminin åndelighet?

– Virkeligheten er nok mer sammensatt. I ­arbeidet med trosopplæringsreformen i Den norske kirke ble dette diskutert. Enkelte hevdet at tiltakene bærer preg av å være trosopplæring på jenters premisser. Men her røpes det samtidig ­underliggende forestillinger om femininitet og maskulinitet, og forventninger til kjønnene. Det kan være problematisk, påpeker Thomassen. Hun ønsker likevel debatten velkommen.

– I forskningen, også innen teologien, ser vi hele spennet, fra en total dekonstruksjon av kjønns­kategorier til en mer essensialistisk tilnærming, der en snakker om ulikheter mellom kjønnene som biologiske og genetiske forskjeller.

Ifølge Thomassen preges kirkelige sammenhenger i dag mer av essensialistiske enn konstruktivistiske tilnærminger til kjønn.

– Utfordringen er å få tak i nyansene, og de ulike gradene på skalaen, sier hun.

– Hvorfor tror du kvinner generelt er mer aktive i menighets- og foreningsliv?

– Kirken gjenspeiler nok samfunnet forøvrig. Her finnes mange menn på øverste ledernivå, og kvinner i mellomlederstillinger. Mange kvinner tar gjerne verv i menighetsråd og andre mellomposisjoner, men kvier seg kanskje for å ta direkte lederposisjoner. Samtidig er samfunnet i stor endring, og det har skjedd et generasjonsskifte. De ­aller fleste kvinner er i dag yrkesaktive, fremhever teologen, som har inntrykk av at det er «mindre kaker og broderier i kirkelige miljøer enn tidligere».

– Kan det likevel ha noe for seg med et ­
målrettet arbeid overfor menn, eller også for ­kvinner?

– Det kan være gode grunner til å gjøre dette, men det er i tilfelle viktig å tenke igjennom hvorfor, og hva man ønsker å oppnå.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Nyheter