Den engasjerte innringeren

Se tidslinje av Vårt Lands historie nederst i saken!

Det er ikke sikkert så mange av Vårt Lands lesere fikk det med seg, men i fjor sommer skiftet sjefredak­tør Helge Simonnes bylinebilde, altså bildet som ­vises­ ved siden av navnet hans over kommentarer han skriver.

Bildebyttet skjedde på bestilling fra en engasjert leser­ som ­ringer ofte. Alle i redaksjonen kjenner hennes navn. Alle på desken har en eller annen gang snakket med henne.

– Anna Barbara Gamborg, når begynte du å lese Vårt Land?

– Jeg er ikke sikker på datoen, men det var i desember 1951. Det var en turbulent tid.

Tysk i Norge

Vi sitter i Gamborgs ­stue­ i rekkehuset på Holtet i Oslo. Det er her hun leser avisen med lupe. Bokstavelig talt.

Synet er ikke så godt ­lenger­. Omgitt av bøker, malerier og håndarbeid understreker hun ­stadig at hun er glad i Norge. Men det var ikke enkelt for en ­tysker å flytte til Norge få år etter at de tyske okkupantene var sendt hjem.

– Jeg fikk ikke kjøpt mat på ­butikken. De ville ikke selge meg varer, så jeg måtte ha andre til å handle for meg. Alt sammen fordi jeg var født i Tyskland.

Les jubileumsavisa gratis her!

Selv om Gamborgs døtre ­hadde norsk far, ble en av dem frosset ut på barne­skolen fordi moren var tysk. En venninne i nabolaget fikk etter hvert ikke lov av mannen til å ha kontakt med Anna.

– Han stod også og iakttok oss hver gang vi var ute i hagen.

LES OGSÅ: Leser motstrømsavisen

Anna Gamborg legger armene i kors og rynker litt på brynene for å illustrere

Hun blir oppjaget og lei seg når hun snakker om fordommene og fiendtligheten hun møtte i Norge. Spesielt siden også hennes ­familie­ led under nazistene. Faren var prest og hjalp en kollega som var kristen jøde og luthersk prest med å flykte til Sveits.

– Min far skulle henges for det. Men en bekjent lege som kjente Himmler sørget for at han likevel overlevde krigen.

Heinrich Himmler var sjef for den mektige SS-styrken.

Norske soldater

Anna Gamborgs bånd til Norge ble knyttet kort tid etter verdenskrigens slutt. På landsbygda sør for Berlin møtte hun som da het Anna Schufer noen fra Tysklandsbrigaden.

– Det var noen norske gutter der. Soldater. Okkupasjonsfolk som holdt til i landet etter krigen.

Hun smiler.

– Vi bodde i fjellene, og de kom opp dit for å gå på ski. Og som soldater flest ville de gjerne ha kontakt med jenter.

Hun tror i hvert fall det var der det startet. Ett år eller to etter at hun og søsteren hadde stått i et veikryss og pratet med tre norske gutter, dukket et nummer av det norske bladet Kristen Ungdom opp i posten. Bladene fortsatte å komme.

Selv om hun senere ble venn med redaktøren og kona, hadde de lovet å aldri avsløre hvem som hadde gitt bort abonne­mentet.

– Men det må ha vært den ene av de tre. Jeg kjente ingen andre nordmenn. Han var kristen, og fra Vestlandet, men jeg vet ikke hva han heter, eller het, så jeg har aldri fått takket.

[ LES FLERE SAKER FRA JUBILEUMSAVISA HER ]

Hushjelp i London

Etter krigen flyttet Anna Schufer til London, hvor hun jobbet som hushjelp, under slavelignende tilstander. Nederst på rangstigen. En tysk jente helt uten rettigheter.

Redningen ble den norske sjømanns­kirken, som hun fikk tips om av den jødiske presten hennes far hadde reddet.

– Jeg deltok, og hjalp til med alt av sammenkomster og møter. Sånn var det jo der. Og den første presten tok meg imot med åpne armer.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Men da han var ferdig i London, fikk den tyske kvinnen for første gang føle nordmenns straffende behandling. Da den nye presten på sjømannskirken fikk høre at Schufer var født i Tyskland, fikk hun ikke nattverd.

– Han gikk bare rett forbi meg. Selv om han visste at min far var hans kollega.

Jentene i menigheten reagerte på behandlingen, og tok henne med til KFUK-hjemmet. Hun har fremdeles venninner derfra, nesten 70 år senere. Der lærte hun også bedre norsk. Det skulle komme godt med.

Redaktøren i bladet hun hadde abonnert på siden det første nummeret dukket opp i postkassen, ba henne skrive en liten sak om hvordan livet var for unge mennesker i Tyskland og England etter krigen. En stund etter at det stod på trykk, fikk hun et brev fra Oslo.

– Han var interessert i det jeg hadde skrevet. Så begynte vi å ­korrespondere litt. Bare sånn faglig. Han visste ikke hvor gammel jeg var, eller hvor ung jeg var. Vi hadde ingen sånn kontakt.

Men julen kom og de fikk hver sin gave.

– Han sendte meg en bok av en norsk psykiater, jeg har den her et sted fremdeles.

LES OGSÅ: Egeland ber regjeringen tredoble bevilgningene til Syria-flyktninger

Hun ser kjapt opp mot en av de mange bokhyllene i stuen, men gir opp jakten før den begynner. Hun sendte ham en bok av Ronald Fangen, en av Vårt Lands grunn­leggere.

Etter ett og et halvt års korrespondanse fridde den unge Erling Gamborg fra Grünerløkka i Oslo. Også frieriet kom via posten.

– Vi var egentlig heldige. Vi hadde skrevet brev til hverandre i lang tid, og skrev om det vi syntes var viktig. Så uten noen gang å ha møttes kjente vi nok hverandre mye bedre enn de som bare går og flørter i Karl Johan, forteller Anna som skiftet ut Schufer med Gamborg.

Erling Gamborg reiste til London og giftet seg. Uten å si noe til sin mor. Han var redd hun ville overtale ham til å ombestemme seg, om hun fikk vite at han skulle gifte seg med en tysk kvinne.

– Men vi ble veldig gode venner etter hvert. Hele hans familie var veldig greie.

Anna og Erling var gift til han døde i 2001.

Hun har fremdeles ikke gitt helt slipp på bitterheten overfor de som ikke var like greie, og hamrer ­fingeren i bordet når hun forteller om mistanken og diskrimineringen.

– Mange år senere fikk jeg besøk av han jødiske presten som ble hjulpet av min far. Han sa noe jeg aldri har glemt, og som vi ikke må glemme nå heller, for det er fortsatt veldig aktuelt. Han sa: «Nå kjenner du på egen kropp hvordan det er å bli forfulgt bare fordi man er født.»

Hun trekker paralleller til forfulgte kristne, men også til muslimer i Norge som dømmes på grunn av det som skjer i Midtøsten.

– Jeg kjenner muslimer i Norge som er født her. Deres ­foreldre­ er født her. Likevel vil noen stille dem til ansvar for en politikk de ikke har noe som helst med. ­Akkurat som det var under verdenskrigene.

Etter elleve år i Norge ble hun norsk statsborger.

Anna Gamborg har ­jobbet som tolk, oversetter og dikter. Hun har oversatt Jakobevangeliet, og gitt ut en diktsamling på hallingdialekt. Hun har lest Vårt Land i 64 år, og ringt utallige ganger til desken, med kritikk og forslag.

Hun har ringt når hun ­mener likestilling, kvinner i arbeidslivet eller barnehagene blir fremstilt i et for positivt lys. Hun har ringt med tilleggsopplysninger til ­saker­, eller tips om saker avisen burde skrive om.

Og hun har ringt når hun ikke er fornøyd med språket.

– Hva får deg til å ringe?

– Når jeg tenker at noe er feil. Eller kanskje jeg kan komme med noe i tillegg. Og når språket ikke holder stand. Jeg er jo et språkmenneske.

– Blir du ofte provosert av det som står i avisen?

– Nei, det er ikke det. Jeg synes faktisk avisen har blitt bedre og bedre. Men i det aller siste synes jeg det er litt for mye lefling med sosialismen. Det liker jeg ikke. Vi trenger en god, borgerlig avis som ikke er noen høyreavis.

Hun sier hun har dårlige erfaringer med sosialismen, men at hun liker Jonas Gahr Støre.

– Han har jo tatt et klart standpunkt for kristendommen, og han får gjennomgå av sine egne.

Hun stopper opp. Forklarer at hun ikke sliter med ­hukommelsen, men at hun har lett for å miste tråden. Hun ser seg rundt i stuen som er full av allslags kunst 
og håndverk.

En tremaske fra ­Malaysia, broderier hun har ­laget selv. En krone laget av et barnebarn og et maleri av en 
naken kvinne. Det er malt av 
en grandonkel.

Og i fjor sommer fikk hun være med å bestemme over bilde­bruken i Vårt Land. Hun ringte inn en ettermiddag og sa at sjefredaktøren så altfor streng ut på byline-bildet. Frontjournalisten tok beskjeden inn på Helge ­Simonnes hjørnekontor og et nytt bilde ble tatt samme dag.

Simonnes hadde fått samme beskje­den av kona, og sier at «Når både kona og Anna Gamborg ­mener noe, så blir det sånn».