De tøffe spørsmålene

Gunnar Breivik

Tidligere styremedlem 
Menighetsfakultetet. 
Tidligere rektor Norges 
Idrettshøyskole

I den senere debatt om Menighetsfakultets teologiske utvikling er innlegget mitt 27. august 2014 i Vårt Land referert til flere ganger. Jeg ønsker i det følgende å gi en presisering av hva som var og er mitt anliggende.

Jeg prøvde i artikkelen i 2014 å klargjøre to ting. På den ene siden støttet jeg MFs akkreditering som vitenskapelig høgskole og retten til fri forskning. På den annen side etterlyste jeg behovet for mer teologisk forskning som tar Bibelens åpenbaring på alvor.

Fri forskning

Som styre­medlem støttet jeg sterkt MFs 
ønske om å bli akkreditert som en 
vitenskapelig høgskole. Det hadde flere konsekvenser, blant 
annet at man ikke kan ha et 
lærerråd og en institusjons­ledelse som styrer undervisning 
og forskning ut fra bestemte 
ideologiske, teologiske eller 
kirkepolitiske standpunkter.

Det betyr, som jeg skrev, og som rektor Haanes siterer, «at rektor, om vedkommende 
skulle ønske det, ikke kan eller bør gripe inn overfor lærere som kommer til konklusjoner som er i strid med tidligere posisjoner på MF» (Vårt Land 26. mai).

Å være vitenskapelig høg­skole innebærer fri forskning med full rett til å forfølge sannheten og forske ut fra de metoder og 
idealer som utgjør forskningens vesen verden over.

LES MER: Puster liv i debatt om MFs bibelsyn

Forskning og åpenbaring

Men samtidig som forskningen er fri, må den være sakssva­rende. Det betyr at man må la de fenomener, objekter og hendelser man skal utforske, komme til orde slik de er og ut fra seg selv. Dersom man har som aksiom et virkelighetssyn der undere ikke kan skje, så får man et stort 
problem med å nærme seg de nytestamentlige underberet­ningene.

Det betyr at en fri forskning bør være adekvat i forhold til de fenomener som skal utforskes. Men denne forpliktelsen ligger i «det nye MF» ikke på lærerrådet eller rektor, men på den enkelte forsker. Og det var her jeg stilte spørsmålet i mitt innlegg 27. august 2014 om hvorvidt dette vitnesbyrd om åpenbaringen, som er nedfelt i Det nye testamente, blir tatt nok på alvor av dagens teologiske lærere og forskere.

Nye MF

MFs akkreditering som vitenskapelig høgskole innebar retten til å opprette og nedlegge fag. Det har MF gjort med stor suksess og har en bred portefølje av kultur- og samfunnsfag i ­tillegg til teologiske fag.

Dessuten er profilen økumenisk. Det betyr at «nye MF» ikke lenger er den konservative presteskolen som MF var en gang.

Men noe kan man ta med seg videre. Det er stort behov for fremtidige lærere, både på MF og andre teologiske læresteder, som på en tøffere måte tør å 
utfordre samtidskultur og folkekirke med klare bibelsk forankrede forskningsstandpunkter. La meg prøve å antyde, på en litt forenklet måte, hva utfordringene fremover består i, sett fra mitt ståsted. For jeg synes dette er krevende selv.

LES MER: Staten kvitter seg med presteskole – nå begynner dragkampen

De tøffe spørsmålene

Det er fristende å vike unna de vanskelige og tøffe spørsmålene der en åpen lesing og rimelig tolkning av det nytestamentlige budskap kommer i konflikt med dagens normative konsensus innen akademia, kultur og politikk.

Det gjelder spørsmål om livets to utganger, det ondes realitet, det ufødte liv, samliv og ekteskap, med mer. Det er fristende å unngå disse spørsmålene eller komme med nye hermeneutiske og postmoderne løsninger.

Men er løsningene holdbare? Forlater vi tanken om at det er Guds egen åpenbaring som vi 
leser ut av Det nye testamente og som vi er forpliktet på, så sitter vi igjen med mer eller mindre interessante og samtidsfornuftige oppfatninger om de religiøse spørsmål som kristendommen reiser.

Følg oss på Facebook og Twitter!

Leve og dø

Spørsmålet er om dette er det beste grunnlag å leve og dø på. Jeg tror ikke det. For hvis Gud finnes og har åpenbart seg gjennom sin Sønn og de første vitner, så er de nytestamentlige beretningene det stedet der Gud har opplyst oss om hvem han er og hvordan den åndelige virkelighet skal forstås.

Hvorfor i all verden skulle jeg tro på teologer som i dag tids­riktig sier at samliv kan ta mange former, ikke bare mellom mann og kvinne, eller helvetet finnes ikke og alle blir frelst?

Det er fristende å gå i en slik retning. Men er det sant? Faller ikke da hele troen? Hvorfor tro på en samtidstilpasset kristendom snekret av dagens teologer? Sier jeg ikke da: beklager Jesus — du tok feil? Eller: beklager 
Paulus du er like irrelevant i samlivsetikken som i veipolitikken? Det er slike spørsmål 
dagens og fremtidens MF-teo­loger må ta stilling til.